Jeg leser Eco, og det kan til tider være en smule irriterende. Mannen vet alt for mye. Og han deler all sin viten på en veldig... omstendelig måte. Sagt med andre ord, legger han igjen hint som sikkert ville ført til at en middels oppegående person med doktorgrad i litteraturvitenskap fra 60-tallet ville tatt henvisningen, men det er altså ikke en beskrivelse som passer på meg.

Nå eier ikke jeg noen google-talenter, og det er sikkert derfor jeg aldri har greid å løse oppgavene til Arne. Noen har imidlertid slike talenter, og dere kan jo alltids ta dette som en utfordring:

Mannen refereres til som Poeten i Ecos bok Baudolino. Han levde mot slutten av 1100-tallet, var født i Køln og studerte sannsynligvis i Paris før han ble hentet tilbake til Køln som hoffpoet for erkebiskop og kansler under Fredrick Barbarossa:(?) Rainald av (von) Dassel.

Det er mulig at dette er sitater fra hans diktverk:
Presul discretissime -- veniam te precor,
morte bona morior -- dulci nece necor,
meum pectum sauciat -- puellarum decor,
et quas tacto nequeo -- saltem chorde mechor.

Et avbrekk i eksamenslesningen?

Jeg kom over en av mine bøker om gresk religion i dag, nærmere bestemt Greek Religion av Walter Burkert. Når man snakker om gammel gresk religion ender det ofte med at man snakker om mytologi. Det kan skyldes at mytologien er så kjent, så kompleks og fascinerende. Men mytologier eksisterer ikke i et vakum. De har tilhørende ritualer, men ingen snakker noensinne om ritualene i det gamle Hellas.

Den første utgaven av denne boken kom ut i 1977, altså for ganske lenge siden, men den har fått status som en klassiker. Den ser på gresk religion, inkludert hvordan den har forandret seg over tid, fra den minoiske og mykenske og opp gjennom klassisk tid. Han tar for seg de individuelle gudene i hovedpantheonet og flere andre, mindre guder i tillegg, og ser i den forbindelse på tilknytningen til det nære østen. Burkert ser også på motsetningen mellom olympiske og chtoniske guder, noe som er helt fantastisk fascinerende, særtlig i de tilfellene der han finner to guder med samme navn og forskjellig kultus (noe som ikke bare forekommer i forbindelse med de små gudene. Det er en chtonisk Zevs i tillegg til en Olympisk, og Dionysos er særlig tvetydig). Det er kanskje en av mine favorittaspekter ved boken: Hvordan Burkert legger vekt på at det finnes flere guder med samme navn. Han gir dem often en slags epiteter for å skille dem fra hverandre.

Han ser videre på betydningen av blod, ofringer og ild i greske ritualer, og hele tiden knytter ...

Jeg har juleferie og i den forbindelse ba Karoline meg skrive en juleartikkel her (Karoline har hatt julestemning siden september, litt som butikkeierne). Jeg trekker selvsagt på all min religionskunnskap og gjør mitt ytterste for å tilfredsstille kravet.

Julen regnes gjerne som en kristen tradisjon, og mange familier leser gjerne juleevangeliet (med slikt et passende navn) før maten på julaften. Juleevangeliet er, for de uinnvidde eller ganske enkelt glemske, en del av Lukasevangeliet, nærmere bestemt kapittel 2, vers 1-18. Jeg ble for ikke lenge siden spurt (av hvem skal jeg ikke si) om jeg var sikker på at det ikke var i gamletestamentet. Det er jeg. Juleevangeliet handler nemlig om Jesu' fødsel.

Juleevangeliet sier imidlertid veldig lite om jul som sådan. Historien er heller ikke spesielt original. Jeg skal ikke gå inn på alle de tingene Jesus-historien har til felles med Mithras-myten, men litt bakgrunnsinformasjon må man ha.

Mithras:


Mithras er en del av den indo-europeiske kulturarven, og fungerte som guddom både i India og i gamle Iran, men det er fra Persia religionen kom til Romerriket. Han ble ifølge myten født av en jomfru i en fjellhule. Han var kjent som "veien", "sannheten", "livet", "lyset", "ordet", "Guds sønn" og "den gode hyrde". Mithraisme var en persisk religion (interessant nok er ordet "paradis" persisk, ikke hebraisk) som var veldig populær i Romerriket rundt Kristi fødsel og fremover. Han ble drept og sto opp igjen etter tre dager, og hadde interessant nok 12 følgesvenner. Mest interessant er i denne sammenheng imidlertid ...

Jeg leste Racines Fedra her forleden dag, og kom til å tenke på at jeg har lovet dere flere mytekretser. Racines tragedie, for det er en tragedie, er hentet fra den athensk-minoiske mytekretsen. Den er interessant. Himmel møter jord. Gjennom slektsleddene i alle fall. Aricia, etterkommer av jorden, figurerer ikke like prominent i den eldre mytekretsen som hun gjør i Racines tragedie, men Helios, solens, slekt er sentral.

Historien begynner med guddommelig utroskap: Helios, Solen, som hver dag reiser over himmelen, blir vitne til kjærlighetsgudinnen Afrodites utroskap med krigsguden Ares. Afrodite er gift med smedeguden Hefaistos og burde derfor ikke leke med andre. Helios sladrer til den forsmådde ektemann som tar en passende hevn: Han smir usynlige lenker (noe han også gjorde ved andre anledninger og sikkert var ganske god på) på sengen, og disse binder Afrodite og Ares i en uheldig stilling, og jo mer de sloss for å komme løs, jo strammere ble de bundet. Hefaistos inviterte alle gudene for å komme og le av paret.

Afrodite likte ikke dette noe videre, og Afrodite er en noe langsint kvinne. Hun bestemte seg for å hevne seg på Helios' ætt gjennom hans datter Pasifaë. Denne giftet seg med kong Minos, sønn av Zeus og Europa, som jeg nevnte i min forrige mytologi-artikkel. Pasifaë ble mor til Minotauros som Minos stengte inne i labyrinten. Det kan spekuleres i om Afrodite hadde sitt å gjøre også med denne galskapen, men historien forteller at det var Poseidons raseri som gjorde dronningen ...

Som de aller fleste her er klar over, bodde jeg i Peru i år 2000. Det var interessant på mange måter (minn meg på å pimpe AFS ved en annen anledning), ikke minst fordi jeg havnet midt oppe i en heller stor politisk krise og fikk se den på nært hold. Man får ikke denne typen kriser i Norge (hvor det er stort når en politimann selger pass). Mer spesifikt mener jeg den type politisk krise der den nasjonale sikkerhetssjefen, Vladimiro Montesinos (klikk på linken. Han ser super-slesk ut),(hvis hovedoppgave er å bekjempe narkodyrkingen og dermed terrorismens viktigste økonomiske base) viser seg å være en såkalt "big-time drug lord" og republikkens president, Alberto Fujimori, flykter til Japan med 30 kofferter fulle av penger fra statskassen.

Alt dette skjedde mens Alejandro Toledo, den nåværende presidenten, snakket om å få landet til å reise seg (i revolusjon) mot den korrupte regjeringen og brukte retorikk som minnet veldig om en viss Benito fra 1930-tallet. Heldigvis ble det slutt på disse tendensene da han ble valgt. Stort sett.

Montesinos, narkotikabaronen flyktet til Panama, hvor han gjennomgikk plastisk kirurgi, men glemte å drepe kirurgen (en såkalt slip-up), og ble senere arrestert i Venezuela og sendt tilbake til Peru.

I dag, eller i går (vanskelig å si med tidsforskjellene. Forskjellige lands aviser sier forskjellige ting), ble Fujimori arrestert. I Chile. Man kan spørre seg hvorfor han ville være dum nok til å dra til et land som, i motsetning til Japan (som er landet han ...

Som kjent har jeg eksamen på tirsdag, og i den forbindelse satt jeg og prokrastinerte på aftenposten. Mer spesifikt leste jeg et intervju med Knut Nærum gjort i forbindelse med en parodi av Da Vinci-koden (aka. Makkverket) som han har gitt ut.
Denne innledningen har ikke så mye med saken å gjøre. Det er bare et forsøk på å få det til å se ut som om jeg ikke BARE utnytter dette verdige forumet for å lese på eksamen, men at jeg heller tar opp interessante (skjønt for dragvollstudenter sikkert velkjente) poenger omkring idealet om originalitet.

Jeg har tre episke tekster på pensum: Homers Odysseen, Vergils Aeneiden og Dantes Den guddommelige komedie. Noen av dere har lest dem. Noen av dere har det ikke. Jeg tror ikke de er av den typen bøker som man kan "spoile". La meg bare si det med en gang: Odyssevs kommer seg hjem til Penelope, Aeneas kommer seg til Latium og legger grunnen for den romerske kulturen og Dante kommer til den høyeste himmelen og får se Gud. Det er ikke spenningsromaner.

I alle fall: For alle tre forfatterne var kontinuitet vel så viktig som originalitet.
(Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvordan Homer kanskje ikke bør refereres til som en forfatter. Det fungerer fint å bruke navnet både som en samlebetegnelse for rhapsodene som sang Iliaden og Odysseen, den hypotetiske personen som kanskje ordnet delene i eposene, eller også personen som skrev den ned. Det spiller ingen rolle her)

Homers epos ...

Det står visst dårlig til med den klassiske dannelsen. Om det er frykt for at det skal bli kjedelig, kan jeg love at det er mer enn nok blod og incest og alt man kunne ønske seg. Om dere blir forvirret eller vil vite mer om noen av disse kan dere bare spørre. Vær oppmerksom på at det ofte finnes flere versjoner av mytene. Og jeg har bare streifet dem overfladisk her. De griper inn i hverandre alle sammen. Jeg regner med å ta for meg to andre mytekretser også. Men jeg begynner med

Den mykenske mytekrets

Tantalos, sønn av Zevs, far til Pelops og Niobe (som endte med å miste alle sine barn fordi hun skrøt av at hun hadde så mange til Leto (moren til Apollon og Artemis), som bare hadde to). Han var Zevs' favoritt, og himmelguden tok ham ofte med på råd. Tantalos ble rammet av hybris (noe som gjerne skjer med slike som lever under gudenes gunst), og trodde han kunne slippe unna med hva som helst. Han drepte sønnen Pelops og serverte ham som mat til gudene for å stille deres allvitenhet på prøve. Demeter rakk å spise skulderen før de fant det ut. Guder liker ikke å bli lurt og Tantalos straffes for dette evig i Tartaros, det greske helvetet, hvor han plages av evig tørst og sult bundet i en elv som dersom han bøyer seg for å drikke trekker seg tilbake, og under et tre hvis grener løftes av vinden hvis ...

Det er litt over ti år siden Srebrenica-massakren. Den var en av de mørkere punktene i Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, og det sier en del. Jeg skal ikke gå inn på detaljeg angående selve krigen. Balkan er et område hvis konflikter forutsetter en doktorgrad eller to for full oversikt, og jeg er ikke i stand til å gjengi det i en enkelt artikkel. Krigen begynte i april 1992 og fredsavtalen ble signert i november 1995. I mellomtiden gjorde en rekke mennesker heller umenneskelige ting mot en rekke andre mennesker. Srebrenica-massakren var en av dem.

Svein Mønnesland skriver:
Tankegangen til de serbiske, og til dels kroatiske, ekstremistene var at det ikke var nok å sikre seg militær kontroll over et område. Det måtte være etnisk homogent, dvs. at alle som tilhørte en annen nasjon måtte "utrenskes". For å skremme sivilbefolkningen trengtes "spesialstyrker", kriminelle bander som røvet, voldtok og drepte for fote.

Krigen resulterte i 278 000 døde og savnede, mens over en million mennesker fortsatt er på flukt. Stalin sa en gang at en enkelts død er tragedie, men en million døde er statistikk. Det er sant. Det er umulig å tenke over at hver enkelt som utgjør disse tallene er individer på linje med deg og meg.

Srebrenica var en av de "sikre" områdene, garantert av FN (i dette tilfellet 600 nederlendere). Det varte ikke lenge. Under ledelse av Ratko Mladić inntok serbiske tropper Srebrenica fra 11. juli 1995, og fra dagen etter og de fem påfølgende dagene drepte ...

Min mor kjøpte denne boken for en stund siden. Jeg anså det som en veldig god idé. Den siste måneden har jeg sant å si bare gått og ventet på den nye Harry Potter-boken (Harry Potter and the Half-blood Prince), og jeg begynte på denne som en slags vente-bok.

Da øyeblikket kom og jeg endelig fikk klørne i bok 6, endte det imidlertid med at jeg lot Silje pløye gjennom den først. Jeg klarte ikke å legge fra meg vente-boken.

Den handler om et forsøk på gjenreisningen av den engelske magi på 1800-tallet, nærmere bestemt under napoleonskrigene. Historien er overstrødd med fotnoter av typen "vi vet alle" eller "vi husker alle fra skolen hvordan" + spennende pseudohistorisk opplysning om engelsk magi i "gullalderen" eller "sølvalderen".

Susanna Clarke, som har skrevet denne fantastiske boken, klarer det kunstverk å flette inn sine oppdiktede karakterer i faktiske historiske hendelser og i samspill med faktiske historiske personer som hertugen av Wellington, Lord Byron, gale kong George og diverse ministre. Min oversikt over engelske ministre strekker seg ikke langt nok til å avgjøre hvilke som faktisk har eksistert.

Jeg vet jeg alltid tyter om karakterer og språk, men begge deler må fremheves her. Mr Norrell og Mr Strange er bare to av dem. Kvinneskikkelsene er herlige, og det er i alle fall én heller interessant butler, samt en ganske usympatisk alv. Den mest fascinerende karakteren er imidlertid kun tilstede i antydninger gjennom halvt usikre opplysninger, myteomspunnet og likevel mer ekte enn de fleste andre. Ravnekongen. Mannen ...

Jeg har lest ferdig tre bøker hittil i sommer. Idet jeg avsluttet den siste av dem i dag, innså jeg at jeg måtte fortelle dere hvor forskjellige de er. Det er jo som kjent forskjellige ting som gjør en bok lesverdig. Om jeg har lært noe denne sommeren er det at de forskjellige aspektene bør være tilstede i en og samme bok. Det er ikke nok med fart og spenning.

(I) The Last Samurai av Helen DeWitt
Dette er en fantastisk bok, og jeg vet at flere av dere har lest den. Min søster, som for tiden befinner seg på togreise nedover Europa -uten tv eller andre adspredelser- og som ellers heller vil se maling tørke enn åpne en bok, måtte etter heller skeptisk å ha begynt å lese denne boken innrømme at den når alt kom til alt egentlig var ganske god. Jeg var ikke overrasket.

DeWitt benytter seg av en heller utradisjonell fortellermetode. Boken åpner med at Sybilla forteller om sin far og hvordan han var smart nok til å vinne et stipend til Harvard som 15-åring, men ga det opp for å, som faren -en metodistprest- sier, "gi den andre siden en sjanse". Midt i fortellingen hopper hun imidlertid frem og tilbake mellom hvordan hun havnet i London og glimt inn i nåtidssituasjonen hvor det lille vidunderbarnet Ludo maser om å lære språk.

Det er mye språk i denne boken. Hver gang jeg leser den blir jeg inspirert til å ta fatt på et eller annet grammatisk ...