Jeg er i Oslo på besøk hos søskenbarnet mitt, Monica. Jeg er i ferd med å revurdere mitt bilde av byen. Ikke bare finnes det en bokhandel med flere gode engelske bøker enn hele Trondheim til sammen, men mens man går fra den ene bokhandelen til en annen kan man komme til å snuble over nobelprisvinnere. Og andre kjendiser.

Det var jo som kjent nobelprisutdeling i dag. I morges, faktisk, men det gikk jeg glipp av fordi jeg hadde engelsk-eksamen på det tidspunktet. Mohamed ElBaradei og IAEA er altså i Oslo. Idet vi gikk forbi Grand Hotel la vi merke til store mengder sorte biler og litt presse og politi.

Klokken var ti over halv fire, og vi tenkte at om vi stilte oss opp litt på siden av pressegjengen (som vel egentlig besto av en fire-fem stykker og en liten mann med en linse som var nesten like stor som han selv og som hadde et eget stativ til støtte. Linsen, altså, ikke mannen) og tenkte at vi kunne jo vente og se om noen store mennesker (nærmere bestemt ElBaradei) kom ut. Tiden gikk.

Klokken ble fire.
Vi så Yoyoma, som jeg faktisk gjenkjente, en kjent cellist som jeg tror underholdt ved utdelingen i dag. Han kom ut av en stor taxi med celloen sin og ga taxisjåføren en gave.

Klokken ble noe over fire.
Plutselig dukket det opp en gjeng fjortiser der, og alle mine fordommer fikk seg en kakk. Siden når begynte blonde jenter med trange bukser stappet ned i stygge støvletter med hvite dunjakker som går dem til midt på magen å bry seg om verdenspolitikk? Jeg må medgi at jeg var veldig forvirret en stund.

Så dukket Geir Lundestad, tidligere AFS-student og nå leder av Nobel-instituttet og sekretær for Nobel-komitéen, ut av en bil og gikk inn på hotellet. Vi antok naturlig nok at han var kommet for å hente ElBaradei. Hele denne tiden greide vi å ikke huske at utdelingen hadde foregått tidligere på dagen.

Fjortisene gjorde seg igjen bemerket: De hoppet opp og ned og sa ting som "nå kommer han" og "se, der er han", noe som kanskje ikke ville vært en uventet reaksjon fra freds-nerder som Monica og meg, men som virket noe malplassert i den sammenhengen. Noen lot til å ha planer om å be fredsprisvinneren om en autograf... Vi begynte å bli bekymret for at Westlife eller noe annet ekkelt skulle komme ut av døren og få oss til å se ut som idioter.

Ikke lenge etter dukket Bob Geldoff ut av døren og smilte til blitslysene. Fjortisjentene stakk en mikrofon opp i ansiktet på ham, og Monica og jeg var skjønt enige om at verden ga mening igjen. Vi hadde nå stått og frosset i regnet en stund, og den siste halvtimen hadde vært preget av kommentarer som "hvis han ikke kommer om fem minutter, går vi hjem". Da Geldoff dro sin vei, forsvant også det aller meste av pressekorpset. Et par store biler og noen politimenn ble imidlertid værende og det ble vi også. I ti minutter.

Så begynte kulden VIRKELIG å gå inn på oss. Vi gikk til en deli-butikk a la 7 eleven der de solgte spennende godteri og god kaffe og kjøpte litt av begge deler for å styrke oss på veien hjem. Da vi kom ut var det tydelig flere politimenn i området, overraskende mange av dem på motorsykkel.

Som de entusiastiske freds-elskerne vi er, ga vi selvsagt opp alle tanker på hjemreise og løp for å stille oss opp utenfor hotellet. Etter mye frem og tilbake, fikk jeg Monica til å ta frem kameraet.

Argumentasjonen gikk noe slikt som dette: Vi har allerede stått utenfor hotellet her i en time, det regner, men det hindrer oss ikke. Det er ingenting som kan gjøre oss mer geeky enn vi allerede er. Så Monica tok dette bildet:



Ut kom ElBaradei og noen andre mennesker som vi ikke gjenkjente, sammen med Geir Lundestad. Vi klappet mot kaffekoppene, smilte og lo. Så satte mennene seg inn i biler, noen vaktmenner så seg omkring og satte seg så inn i bilen HELT samtidig. Veldig imponerende.

Så gikk vi hjem.
Veldig fornøyde.