I løpet av de siste månedene har jeg snublet over tre bøker som egentlig ikke kan sammenlignes, men som likevel henger sammen i hodet mitt.

Walter Benjamins Barndom i Berlin omkring 1900 (Berliner Kindheit um neunzehnhundert) består ganske enkelt av korte litterære bilder fra en tapt verden. Det høres ut som en kjempeklisjé, men det er rett og slett fantastisk. Det er ikke noe plot som binder historien sammen. De ble skrevet hver for seg og publisert separat i aviser. Det gjør den ikke vanskelig å lese, kanskje tvert imot. Det er lett å finne favoritt-passasjer, og om du leser flere av dem er det ikke vanskelig å finne bilder og temaer som går igjen. Det handler om å gjenfinne noe tapt og se det på en ny måte. Det er ikke rent naivistisk, ikke bare barnets synspunkt. Det er fortalt av en voksen som var barn en gang (...duh...), og stemmen går frem og tilbake mellom de to. Jeg klarer ikke å beskrive det.

Det er den typen bok du ønsker å eie slik at du kan ta den frem en dag når solen skinner og du har lyst til å sette deg på verandaen med en kopp te og lese litt, men ikke vil forplikte deg til noe.

Walter Benjamin er ... var en underlig skrue.
Særlig måten han døde på er jo kjent, selv om jeg har hørt to forskjellige historier: Begge er enige om at han tok livet av seg da det så ut til at han ...

For hundre år siden var det rett og slett uhørt for en universitetsstudent (uansett hva han eller hun - vel, sannsynligvis han - studerte) å stirre tomt fremfor seg dersom noen nevnte Termopylene, Plataiai eller Aegospotamoi, men til tross for at så mange av oss her er universitetsstudenter, tør jeg påstå at vi ikke er flere enn tre som ikke vil reagere på den måten dersom det skulle komme opp i en samtale.

Derfor, og med det formål å øke dannelsesnivået her: I give you gresk historie i et nøkkeskall. En stor nøtt, vel å merke. Ikke en slik peanøtt.

Gresk bronsealder 3000 - 1200

Man må begynne et sted, og den greske bronsealderen er en fin begynnelse. Alle har hørt om Iliaden, og dette diktverket (om enn komponert over flere lange århundrer) foregår og gir et til tider overraskende korrekt bilde av denne perioden. Den bærer preg av å ha blitt til i forbindelse med hoffene som nevnes i diktverket, og viser lite interesse for mennesker av lavere byrd eller i det hele tatt noe som ikke har med krig å gjøre(i motsetning til Odysséen hvor dagligliv beskrives mye mer inngående). Da diktverket ble nedskrevet var det alt for lenge siden vanlig å bruke våpen av jern, men heltene i Iliaden bruker våpen av bronse.

Men jeg digrerer.

Kreta var altså det første området i Europa som tok steget over i sivilisasjon. Dette skjedde rundt år 2000 og det er først og fremst de mange og store palassene som er karakteristiske ...

For ikke mange dagene siden la jeg opp en artikkel hvor jeg siterte utførlig fra Zolas Au Bonheur des Dames, en bok fra 1883 som orienterer seg rundt et av de første stormagasinene i Paris. I den forbindelse tenkte jeg det kunne være interessant å se på opprinnelsen til stereotypien om den kvinnelige shopperen. Jeg hadde imidlertid glemt hele prosjektet helt til jeg så Anders' artikkel hvor han nevnte at det er interessant å se hvordan man tenkte i gamle dager.



Ideologien rundt kjønnsforskjellene har jo utviklet seg ganske mye gjennom de hundre årene som har gått siden Zolas bok kom ut. I alle fall om man skal tro de selvgratulerende talene politikere ynder å holde iblant. Myten, eller idéen om den kvinnelige shopaholikeren henger imidlertid igjen i beste velgående, og jeg er slett ikke sikker på om kvinnebildene den baserer seg på er borte heller.

Jeg vet ikke om dere husker arikkelen min om engler og demoner (ikke Dan Brown-boken), hvor jeg nevnte noen stereotypier på kvinnelighet. Jeg kunne skrevet en hel avhandling om dette temaet (om ikke mange andre hadde gjort det mye bedre før meg), da kjønnsideologi slett ikke er noe ahistorisk og uforanderlig. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre. Det har vært argumentert for at kjønnene ble skapt nettopp på 1800-tallet, at før den tid var kvinnen ikke noe annet, men bare en mindre fullkommen mann. Det skal jeg ikke gå inn på. La meg bare ta noen hovedpunkter:

Det finnes to store strømninger i kvinnebilder ...

Da har vi altså vært ute og flydd igjen, og det er jo alltid en fascinerende opplevelse. Da først og fremst sikkerhetskontrollen.

Før 11. september tror jeg at jeg var gjennom sikkerhetskontroller i høyden en tre-fire ganger, og jeg reiste en del. Etterpå har det imidlertid gått slag i slag. Med økte sikkerhetskontroller later det imidlertid ikke til å ha kommet flere kompetente. Hva som kan taes med på fly avhenger i stor grad av sikkerhetskontrollørens fantasi.

Idéen er jo god: ikke la slemme menn ta med våpen som kan brukes til å ta over flyet slik at det kan krasjes inn i høye bygninger. Jeg har ingenting å si på det. "Våpen" viser seg imidlertid å være en svært underlig kategori.

Da vi dro til London et par dager før de begynte å bombe Afghanistan, ble jeg fratatt broderinålen min. Broderinålen min er en ca tre cm lang, butt nål. Jeg har tenkt en del over hvordan den skulle kunne brukes som våpen, og kommet frem til at jeg her hadde å gjøre med en kreativ sikkerhetskontrollør, en som var i stand til å se muligheter i de underligste ting. Man kan, kanskje, skade noen med en slik nål, forutsatt at man går mot ømfintlige steder, som øyet eller ... vel, stort sett øyet.

Samme dag fikk imidlertid Tor lov til å ta med fyllepennen sin om bord. Den hadde han på innerlomma. Ingen brydde seg med å sjekke den. Rent bortsett fra den åpenbare kjennsgjerning at en fyllepenn ville ...

Jeg ser det som min plikt å videreføre og samtidig bryte med Tors "Fysikk for fysikere"-artikkel. Nå kunne jeg sikkert sagt noe vittig som henspilte på post-strukturalisme, men det er jeg ikke kreativ nok til.

Jeg tar bare tre fag dette semesteret. Om jeg hadde gått på gløshaugen ville de riktignok vært 5 fag, men de er litt underlige der nede. For første gang holder jeg meg utelukkende til litteraturvitenskap og livet er hærlig.

Fordypning i litteraturteori:
Dette er et fascinerende fag. Enda litt mer fascinerende enn det som het Moderne litteraturteori. Inndelingen mellom dem later til å i hovedsak være kronologisk, slik at grunnfagskurset tok for seg artikler frem til 1970-tallet omtrent, og dette mellomfagskurset (eller fordypningskurset, som det vel heter) tar for seg det som kom etterpå. Det er imidlertid helt greit, for jeg har intrykk av at mens litteraturteorien før 1970 var relativt greie og ordentlige saker, later det i ettertid til å ha gått prestisje i uforståelighet. (Litt som denne eminente petitartikkelen fra Morgenbladet antyder. For de av dere som ikke har abonnement, har jeg papirversjonen hjemme.) Det er imidlertid kjempegøy.

For de interesserte vil jeg særlig anbefale Shoshana Felmans artikkel "Textuality and the Riddle of Bisexuality", som er en lesning av en Balzac-novelle. Man må ikke ha lest Balzac for å ha stort utbytte av Felmans artikkel, og jeg vil strekke meg så langt som til å si at artikkelen med stor sannsynlighet er bedre enn novellen. Den er utrolig søkt, men samtidig så ...

I dag er fredag den 13. Viden kjent som en uheldig dag. Man har fremsatt flere forklaringer på hvorfor akkurat denne dagen skulle få rykte på seg for å være så uheldig, og både fredager og tallet tretten har en lang historie i så måte, kanskje særlig i den kristne tradisjonen, men ikke bare der.

Den oftest nevnte forklaringen, og kanskje den som er lettest å huske, får man dersom man kombinerer Jesus' siste dager i Det nye testamente: Det siste måltid og korsfestelsen: Det var 13 personer tilstede ved førstnevnte - inkludert mannen som skulle forråde ham - som førte til sistnevnte som skjedde på langfredag.



Korsfestelsen var imidlertid ikke den eneste uheldige hendelsen som kristen tradisjon (merk: ikke bibelsk tradisjon) knytter til fredag: Adam spiste visstnok eplet på en fredag, syndefloden kom på fredag, Babels tårn falt og verdens tunger ble forvirret på fredag og Solomos tempel ble ødelagt på fredag. Cain drepte også broren på ... fredag den 13.

Det er ikke helt klart hvorfor akkurat fredag gjennom tradisjonen har blitt knyttet til alle disse uheldige begivenhetene, men en heller go teori sier at det ble gjort i et forsøk på å understreke forskjellen mellom kristen religion og hedensk, hvor fredag var en heldig og fin dag. I norrøn og romersk mytologi, for eksempel, var fredag assosiert med kjærlighet og ekteskap, forbundet med gudinnen Frigg, eller muligens Frøya (eller begge - etymologien er ikke helt klar), gudinnene for henholdsvis ekteskap og kjærlighet. En nettside skriver at Frigg/Freya corresponded to ...

Så har alle noe å kose seg med:

Da jeg bannet og skrev på denne oppgaven, klaget jeg min nød til Are. Han sa at det hørtes interessant ut, og nå som jeg har fått sensur, trenger jeg ikke lenger bekymre meg for å legge den ut på nett. Dere trenger ikke å lese den hvis dere ikke vil. Utenom Are. Som synes det er interessant.


Innledning
Den islamske revolusjonen i Iran i 1979 overrasket verdenssamfunnet kanskje først og fremst fordi den fant sted i et av de tilsynelatende mest sekulære landene i Midtøsten. Shahen av Iran var en nær alliert av USA og brukte de store summene fra oljeutvinning på sin Hvite revolusjon, som moderniseringsprogrammet ble kalt. I denne oppgaven vil jeg se på revolusjonen i Iran i 1979 med henblikk på sekularisering og desekularisering. For å legge grunnlaget for analysen, vil jeg først kort se på hvordan Lincoln skisserer en konflikt mellom en sekulær stat og en religiøs nasjon i et postkolonialt samfunn, for så å avgrense min bruk av begrepene sekularisering og desekularisering: Jeg vil i den forbindelse knytte dem opp til Beyers bruk av begrepene 'funksjonsdifferensiering' og 'dedifferensiering' , og dermed en egenskap ved struktureringen av et samfunn heller enn en egenskap ved menneskene som lever i samfunnet. Deretter vil jeg gi en kort historisk bakgrunn for konflikten og en kort oversikt over hendelsene som fulgte, mens jeg hele tiden ser dem i lys av Lincolns modell og Beyers begreper og Bergers desekulariseringstese, som ser desekularisering som et svar på moderniseringen.

Hoveddel
Bruce Lincoln beskriver ...

Videregående har nå skoleferie. De ligger jo litt etter oss universitetsstudenter.

De av dere som har vært heldige nok til å gå på Molde Videregående skole, er vel gjerne enige om at musikklinjas julekonsert var en av skoleårets høydepunkter. Jeg har passet på å få med meg alle også etter at jeg havnet på universitetet, og årets var intet unntak. I år var det imidlertid ekstra morsomt, siden Karoline (for de uinformerte: min lillesøster), familiens musikalske alibi, går første året på musikklinja. Det endte derfor med at jeg til tider hoppet litt opp og ned og pekte.

Spurt om inntrykket av konserten, svarte min mor "Den hadde en veldig spesiell åpning med han derre ku-ku-ku". Konserten begynte nemlig, noe utradisjonelt, med en kulokk. Jeg vet ikke om det var et spark til publikum, men vi som hadde stått i kø siden klokken var rundt seks (konserten begynte halv åtte) kunne kanskje føle oss truffet. Familiens ene deltagende representant, ved gjentatte oppfordringer om en kommentar, sa henholdsvis "ja" og "nei". Artikkelforfatter har ingen lett jobb. Her er et bilde av Karoline (jeg beklager kvaliteten på bildene, men siden Tor lå hjemme og var syk, måtte vi hente bildene fra et videokamera, noe som ikke anbefales for fotografer som vil inn i national geographic):



Etter at deler av 3M så hadde sunget Dolly Parton-sangen "9 to 5", kom så et noe krampaktig forsøk på å linke det hele til jul. Dette viste seg å være konferansierenes gjennomgangstema i år. De hadde en ...

Da jeg var mellom tolv og fjorten år gammel, leste jeg flere av Erich von Dänickens bøker. Jeg syntes det var morsomme spekulasjoner, men etter å ha pløyd gjennom et par av dem, tok jeg ham aldri alvorlig. Dessverre er ikke alle som meg. Og ganske mange er som Däniken.

Tor har jo allerede skrevet en utmerket artikkel om Hutchison-effekten, som faller inn under den mer fysikk-orienterte versjonen av pseudovitenskap. I dag kom jeg imidlertid over en riktig stygg "top ten"-liste som gikk mer inne på mine enemerker som tidvis historiestudent.

Denne underkategorien i det pseudovitenskapelige universet kalles kulturarkeologi (Pseudoarcheology på engelsk). La meg sitere en forskning.no-artikkel hvor Bjørn Are Davidsen uttaler seg om kulturarkeologi:

"– De har sett lyset etter at noe har klikket i hodet på dem, i den forstand at noe har klikket på plass; de har sett et mønster i historien. De tolker alt bevismateriale ut fra dette mønsteret, og alt bevismateriale som ikke passer inn i mønsteret blir avvist eller oversett. Kultarkeologer er sjelden interessert i data, for teorien deres er jo riktig likevel! sier Davidsen.

Kultarkeologi blir med andre ord en “arkeologi” med fullt fravær av normale forskningsmetoder. En form for forskning der konklusjonen kommer først og så følges opp av leting etter bevismaterialet. Og slik kan man få de merkeligste påstander."

Jeg har som alle her vet lenge irritert meg over at Dan Browns bøker i det hele tatt ble publisert, og i enda større grad over at de leses. Dette skyldes ...