Jeg er i grunnen ingen tilhenger av å poste mailer som har blitt sendt fra den ene til den andre. Som regel er det snakk om ting som folk allerede har hørt, og hvis ikke er det bare en upersonlig artikkel uten noe arbeid. Men jeg hadde virkelig lyst til å dele denne mailen som jeg fikk fra søsteren min i New Zealand.

Jeg har jo jobbet med turister i mange år nå, og jeg kan godt som noen skrive under på hvor ufattelig uvitende de gjerne kan være (noe guider gjerne utnytter... ikke tro noe dere hører fra en guide - sannsynligvis lyver han eller hun grovt i annenhver setning). Vi kjenner jo alle til spørsmål som "hvor er den andre solen når det er midnattssol", som gjennom sin uvitenhet har blitt udødeliggjort.

Jeg har aldri hatt mot til å være riktig frekk når folk spør dumt. Og jeg har alltid beundret folk som tør det.

Les og le, eller ignorer den, ettersom dere vil.

The questions below about Australia are from potential visitors.
They were posted on an Australian Tourism Website and the answers are the actual responses by the website officials, who obviously have a sense of humour.
Q: Does it ever get windy in Australia? I have never seen it rain on TV, how do the plants grow? (UK).
A: We import all plants fully grown and then just sit around watching them die.

Q: Will I be able to see kangaroos in the street? (USA)
A ...

Mitt første møte med scientologi-kirken var en artikkel i Gateavisa for mange, mange år siden. Jeg har lett litt rundt i arkivene deres, og tror kanskje det var denne. I tillegg hadde de sakset en del fra Steve Fishmans bok Lonesome Squirrel, hvor han forteller om hvordan han gjennom kursene til Scientologikirken fikk beskjed om at han i et tidligere liv hadde blitt far til Jesus Kristus, som selv var en reinkarnasjon av den onde keiser Xenu. Høres det sprøtt ut? Tviler dere på at noen kan tro på slikt? Vel, la meg presentere dere for scientologene.

Det hele begynte med en mann ved navn L. Ron Hubbard (1911-1986). Mange har spurt seg selv hvorvidt det er tilfeldig at mannens merkelige fornavn uttales Elron, det über-onde, korrupte selskapet som holdt sannheten om hvordan alt sto til hemmelig fra aksjeholderne for selv å kunne innkassere milliardgevinster. La oss imidlertid forsøke å holde oss unna de verste konspirasjonsteoriene, morsomme som de enn kan være.

Grunnen til at jeg ikke trenger konspirasjonsteorier for å sprite opp denne artikkelen, er at det klarer scientologien helt på egenhånd. Den er tross alt skapt av en science fiction-forfatter. Ikke en spesielt god science fiction-forfatter. Ærlig talt en VELDIG DÅRLIG science fiction-forfatter. L. Ron Hubbard står nemlig bak den forferdelige smørja Battlefield Earth, verdens dårligste bok. Og, oh joy, det ble verdens dårligste film med litt støtte fra scientologen John Travolta.

Når så science fiction-forfatteren lager en religion som minner VELDIG om en science fiction-bok, er det ...

Da er det snart påske, i seg selv en interessant høytid:

På den ene siden er det jo en av jødedommens tre virkelig store høytider, den som feirer utmarsjen fra Egypt: Exodos-myten (som sannsynligvis bare er en myte, ja). Det er fra denne festen, pesach, vi har fått det norske ordet "påske". Festmyter har imidlertid en tendens til ikke å være så veldig historisk korrekte, og mer opprinnelig later det imidlertid til å være elementer fra to fester i denne påskefesten: En nomadefest, hvor man ofret det førstefødte lammet, og en jordbruksfest, hvor man ofret usyret brød av det første kornet. Dette var som sagt en pilgrimsfest, noe som skyldtes at påskelammet bare kunne slaktes i templet i Jerusalem. Som vi alle husker ble imidlertid det rasert av sinte romere i år 70 e.Kr, noe som innebar at hele påskelam-ofringen falt bort fra den jødiske feiringen.

Det hindrer dem ikke å feire utførlig, selvsagt. En jødisk påskefeiring må være en av de mest gjennomorganiserte høytidene jeg har vært borti, og jeg skal ikke kjede dere ved å ramse opp alt som foregår her, men det inkluderer blant annet å rense huset helt for all gjæret mat (inkludert erter, bønner, kornalkohol og selvsagt vanlig gjærdeig), og la barna løpe rundt i huset og lete etter de siste smulene som foreldrene har gjemt med dette for øyet. Det er slett ikke usannsynlig at "kristen" leting etter påskeegg har sin opprinnelse i at denne tradisjonen har smeltet sammen med andre tradisjoner (å ...

Nå har det seg slik at de nordiske konger heller ikke alltid har vært de skarpeste skjeene i skuffen, som Tor sier. Enkelte har faktisk vært hoppende gale også her i nord.

Erik XIV Wasa var angivelig den første svenske kongen tiltalt som "majestet". Han var også ikke helt god. En konge med etternavn etter en knekkebrødtype har naturlig nok mindreverdighetskomplekser, i alle fall når faren din tok makten ved å lede opprøret mot danskene, mens du er fullt klar over at en av de andre aristokratene lett kan gjøre det samme mot deg... eller hvis du har sånn skjegg. Mindreverdighetskomplekset var derfor godt blandet med en heftig dose paranoia.

I likhet med alle andre ugifte konger på hans tid, gikk han inn for å overbevise dronning Elizabet I av England om at hun burde gifte seg med ham. Kjærlighetsbrev på latin var imidlertid ikke nok til å sende henne hodestups forelsket til Sverige. Overraskende nok. Erik og vennene hans koste seg imidlertid med heftige orgier, som angivelig var vanlig ved renessansehoffene rundt omkring.

Dronning Elizabeth måtte imidlertid se seg erstattet etter noen år, da kongen forelsket seg i Karin Månsdotter, datteren til et laverestående menneske av typen "soldat" eller "fangevakt", noe som selvsagt fornærmet aristokratiet storlig. Fornærmelsen ble ytterligere forsterket da han etter at hun hadde født ham en sønn giftet seg med henne. Dette hjalp selvsagt ikke på Eriks mindreverdighetskompleks, og han var nå overbevis om at man lo av ham for hans uaristokratiske ...

I dag, mens Tor var opptatt med viktige manneting, satte jeg meg ned med et glass vin og bestemte meg for å se en film jeg kjøpte for en stund siden, men som jeg aldri har greid å overbevise Tor om at vi bør se: The King and I.

Aldri har imperialisme vært så underholdende. Ja, de bryter plutselig ut i sang når ord ikke strekker til (hvis du nekter å gjøre noe og en dame begynner å synge opera på deg (at you er et veldig fint uttrykk som vi dessverre mangler på norsk), bør du gi deg med en gang.), men det er direkte underholdende.

En annen viktig lærepenge i denne filmen er at europeere er siviliserte og de andre ikke er det selv om de later som. Jeg begynner å forstå hvorfor thailenderne nektet å la "Anna and the King", en film som minner svært om denne, men uten syngingen, filmes i Thailand. De fremstilles som uraffinerte dumme og kongen er en tydelig tyrann som nekter å innrømme feil. Anna derimot er en smart og fornuftig engelsk dame som selvsagt alltid har rett. Men de er pent kledde alle sammen.

Historien er mye det samme som i den moderne versjonen. Begge er basert på en sann historie om Anna Leonowens, om enn noe løst. I begge kommer den unge britiske enken til Siam (Thailand) for å lære opp kongens barn i vitenskapelig tankegang. Begge fremstiller et heftig kultursjokk og selvsagt en umulig kjærlighetsaffære. Den store forskjellen (med ...

Nå har de aller fleste gale monarker vært menn. Sannsynligvis fordi de aller fleste monarker har vært menn, men la oss ikke hoppe til konklusjoner av den grunn. Kvinnene har ikke alltid vært vennlige (eller sinnsfriske) små pusekatter de heller.

Juana den gale var datter av "de katolske konger", Ferdinand og Isabella (som sendte Columbus til America). Hvorvidt de var spesielt hyggelige foreldre kan vel diskuteres, og behandlingen av datteren Juana (eller hennes søster Catarina, for den saks skyld), kan vel antyde et negativt svar. Jeg nevnte forøvrig Juana den gale i min artikkel om hennes sønn, Karl V, som vel var den første jeg skrev her.

Det hele begynte med et politisk ekteskap. Datteren til det spanske kongeparet ble giftet bort til Filip den vakre, sønnen til keiser Maximilian I. Reisen fra Spania til Nederlendene tok en måned, tre skip sank og bruden selv var halvveis ødelagt av sjøsyke da hun kom frem. Der fant hun at hennes fremtidige mann ikke engang hadde tatt bryet med å møte opp. Da han endelig kom, ble ting imidlertid straks bedre, og det fortelles at de fikk første og beste prest til å vie dem før de hoppet til køys. Først dagen etterpå ble ekteskapet gyldig med en offentlig seremoni, slik kongelige ekteskap jo bør ha.

Juana antok selvsagt at det var snakk om gjensidig kjærlighet ved første blikk, og da Filip nektet å oppgi sine ungkarsvaner ble hun sykelig sjalu. Det er belegg for å hevde ...

Når man får tilnavnet "Den gale" er det gjerne et tegn på at noe er galt. Charles VI av Frankrike var imidlertid opprinnelig kjent som "Le Bien-Aimé" (den godt likte), og fikk først senere tilnavnet "Le fol" (den gale), sannsynligvis på grunn av sin psykotiske oppførsel. Det hele begynte med at han etter å en hard feber satte ut på en ekspedisjon til Bretagne for å straffe en mann som hadde prøvd å drepe en av kongens rådgivere. På veien møtte de en mann som ropte at kongen måtte snu for noen ville forråde ham. En liten stund senere mistet en av følget lansen sin på hjelmen til en av de andre, noe som førte til at kongen skrek opp om forræderi og angrep sine egne menn. Det er usikkert hvor mange han drepte.

Resten av livet gled Karl VI inn og ut av vrangforestillinger, og i sine klarere øyeblikk hadde han voldsomme humørsvingninger. På et tidspunkt, kunne han ikke huske sitt eget navn eller at han i det hele tatt var konge og flyktet i redsel fra sin kone, en hyggelig dame som levde et særdeles utsvevende liv til fransk dronning å være. Han hevdet at hans virkelige navn var Georges og løp fra rom til rom til han falt sammen av utmattelse mens han ropte at fiendene hans kom for å ta ham.

Senere gikk han rundt i palasset og ulte som en ulv. En annen gang nektet han å bade i flere måneder. Han ...

Galskap hos herskere var selvsagt ikke noe isolert kjennetegn for antikken. Sammen med resten av sivilisasjonen gikk fenomenet østover for så å komme tilbake til Vest-Europa med mord i blikket. Jeg tenkte jeg skulle ta for meg to gærne familier og en blodsuger sånn til å begynne med.

Vår alles favoritt-gærning er vel gjerne Vlad III Tepes, også kjent under tilnavnet Dracula. Han levde i Wallachia i det sørlige Romania i annen halvdel av 1400-tallet. Vlad likte å bruke tiden sin på å kjempe mot tyrkerne og i den forbindelse var det ingenting han likte bedre enn å stikke dem på store påler og la dem henge der til de døde og så litt til. En gang han gikk mellom de døende kroppene til ofrene skal han ha utbrutt: "Så vakre de er!". Bona fide rar i hodet, med andre ord. Tepes oversettes gjerne med "The impaler" ("spidderen" har ikke helt den samme klangen).

Han vokste opp som gissel hos tyrkerne, en heller usikker tilværelse da det hele tiden var underforstått at dersom faren hans foretok seg noe tyrkerne ikke likte ville sønnene gå en ublid skjeble i møte. Et av de andre gislene fikk for eksempel rødglødende jern stukket inn i øynene fordi han vurderte å flykte. Det har vært spekulert i om Vlad Tepes plukket opp sine heller ubehagelige vaner i tyrkisk fangenskap.

Det fortelles at en gang ottomanske utsendinger nektet å fjerne turbanene fra hodene for å ære ham fordi religionen deres forbød ...

Inspirert av Anders' blikk på de virkelig gærne i gamle dager, føler jeg det som min plikt å peke på kongehusenes bidrag til all moroa. Det interessante med gale monarker er at - særlig i perioder der de har hatt tilnærmet enemakt - de har en egen evne til å leve ut galskapen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å begrense det hele til de skandinaviske kongene, men etter å ha reflektert kort rundt emnet var det selvsagt ikke lenger tvil om at dette måtte inkludere romerske keisere.

Den første av de virkelig gærne romerske keiserne kom tidlig i rekken: Caligula var den tredje romerske keiseren, etterfølgeren til Tiberius, som tok over etter Augustus. Intil da hadde romerne vennet seg til relativt fornuftige eneherskere (selv om Tiberius etterhvert ble en smule paranoid), og Caligulas galskap ble da heller ikke videre tolerert. Han ble henrettet av sin egen pretorianergarde (den keiserlige livvakten) i 41 e.Kr, bare fire år etter at han tok makten.

Mange har hevder at han egentlig var en hyggelig fyr som bare ble gal av en stygg feber han fikk et lite stykke uti sin periode som keiser. Han brøt med senatet og utnevnte og fjernet konsuler etter eget forgodtbefinnende (skrekkelige saker), men kanskje det mest talende tegnet på megalomani var hans bruk av kulten rundt den guddommelige keiseren. Han opptrådte som en levende guddom i templet. Hodene til statuer av guder (og gudinner) i hele riket ble erstattet av Caligulas, og han krevde at man skulle tilbe ham som ...

I løpet av de siste månedene har jeg snublet over tre bøker som egentlig ikke kan sammenlignes, men som likevel henger sammen i hodet mitt.

Walter Benjamins Barndom i Berlin omkring 1900 (Berliner Kindheit um neunzehnhundert) består ganske enkelt av korte litterære bilder fra en tapt verden. Det høres ut som en kjempeklisjé, men det er rett og slett fantastisk. Det er ikke noe plot som binder historien sammen. De ble skrevet hver for seg og publisert separat i aviser. Det gjør den ikke vanskelig å lese, kanskje tvert imot. Det er lett å finne favoritt-passasjer, og om du leser flere av dem er det ikke vanskelig å finne bilder og temaer som går igjen. Det handler om å gjenfinne noe tapt og se det på en ny måte. Det er ikke rent naivistisk, ikke bare barnets synspunkt. Det er fortalt av en voksen som var barn en gang (...duh...), og stemmen går frem og tilbake mellom de to. Jeg klarer ikke å beskrive det.

Det er den typen bok du ønsker å eie slik at du kan ta den frem en dag når solen skinner og du har lyst til å sette deg på verandaen med en kopp te og lese litt, men ikke vil forplikte deg til noe.

Walter Benjamin er ... var en underlig skrue.
Særlig måten han døde på er jo kjent, selv om jeg har hørt to forskjellige historier: Begge er enige om at han tok livet av seg da det så ut til at han ...