I dag kom det nyeste economist-nummeret, og jeg kastet meg selvsagt straks over det. I den forbindelse kom jeg over en artikkel som het "your woman or your rooster?", en tittel jeg må medgi gjorde meg nysgjerrig.
Den handlet om noen heller uheldige straffelovsbestemmelser i South Carolina, hvor man den samme uken stoppet et lovforslag som ville ha økt straffene for konebanking, samtidig som man lot passere en som gjorde hanekamper til en forbrytelse (det man på godt norsk kaller en "felony"). Konebanking er bare det man kaller en "misdemeanor" (omtrent på linje med en parkeringsbot). Feminister og enkelte andre er selvsagt ikke helt fornøyde, særlig med tanke på at staten har (et av) landets høyeste statistikker på drap av kvinner i forbindelse med mishandling i hjemmet. Det er her economist trekker inn denne mannen, John Graham Altman.

De aller fleste republikanere i South Carolina later nemlig til å innse det uheldige i denne sammenstillingen av lov-bestemmelser og har gått inn for å la den passere i en ny behandling. (Det nye foreslåtte lovforslaget vil gjøre det til en "felony" å slå kona ved tredje gangs overtredelse. Sammenlign med hanekampen). Men ikke John Graham Altman.

Denne mannen var sentral i undergravingen av høyere straffer for konebankere. Han erklærte at kvinner som ble slått ikke burde dra tilbake. Så lett er det jo. Deretter sa han til en kvinnelig reporter som spurte ham hvorvidt han virkelig mente at en hanes liv var mere verdt enn en kvinnes: "You're not very ...

Som gode sosialister kjenner vi jo alle til internasjonalen, men som den av oss med mest historieutdanning er det vel min plikt å understreke at den faktisk ikke ble skrevet på norsk på 30-tallet (om noen skulle tro det). Sangen er egentlig fransk, og teksten er som følger:

Debout les damnés de la terre
Debout les forçats de la faim
La raison tonne en son cratère
C'est l'éruption de la fin
Du passe faisons table rase
Foules, esclaves, debout, debout
Le monde va changer de base
Nous ne sommes rien, soyons tout

C'est la lutte finale
Groupons-nous, et demain (bis)
L'Internationale
Sera le genre humain

Il n'est pas de sauveurs suprêmes
Ni Dieu, ni César, ni tribun
Producteurs, sauvons-nous nous-mêmes
Décrétons le salut commun
Pour que le voleur rende gorge
Pour tirer l'esprit du cachot
Soufflons nous-mêmes notre forge
Battons le fer quand il est chaud

L'état comprime et la loi triche
L'impôt saigne le malheureux
Nul devoir ne s'impose au riche
Le droit du pauvre est un mot creux
C'est assez, languir en tutelle
L'égalité veut d'autres lois
Pas de droits sans devoirs dit-elle
Egaux, pas de devoirs sans droits

Hideux dans leur apothéose
Les rois de la mine et du rail
Ont-ils jamais fait autre chose
Que dévaliser le travail
Dans les coffres-forts de la bande
Ce qu'il a crée s'est fondu
En décrétant qu'on le lui rende
Le peuple ne veut que ...

Som selvutnevnt historieskribent velger jeg å se det som godt innen mitt område å pimpe litt AFS. AFS er, som jeg regner med at de av dere som kjenner meg vet, en fredsorganisasjon som arbeider gjennom internasjonal utveksling. Det egentlige lange navnet er American Field Service, et navn som er noe uheldig dersom man ikke har tid nok til å forklare godt.

YFU, AFS' bitre fiende på utvekslingsområdet, står for Youth For Understanding. Et greit og lettfattelig navn. Det oppsummerer i klare vendinger hva det er hvem det er for og alt det der. AFS er derimot belemret med problemet at de uvitende massene antar at vi er en pro-amerikansk lobby-organisasjon eller eventuelt (om man har fått sagt at det handler om utveksling) at vi bare sender til USA.

Jeg setter det vel kanskje noe på spissen her, men det er lov. Det sier Tor. Angivelig sitter de bedre da.

American Field Service var opprinnelig et ambulansekorps bestående av frivillige amerikanske ambulansesjåfører i 1914. De skulle ta seg av skadde franske soldater (det var før man fikk alt det onde blodet mellom USA og Frankrike). Etter å ha sett hva krigen brakte med seg, kom de frem til at eneste måte å hindre en ny slik krig på var å øke forståelse mellom kulturer. Fred gjennom forståelse. Arbeidet ble forstyrret av en ny storkrig, der AFS igjen fungerte som et ambulansekorps og blant annet hjalp til ved frigjøringen av Bergen-Belsen, men etter krigen og spesielt fra 1971, da AFS ble ...

Denne posten og de eventuelt påfølgende har sitt utspring i en samtale jeg hadde med Tor. I forbindelse med bryllupet mellom Charles og Camilla i England kom vi inn på hvordan alle Charles forgjengere har gått under navnet Karl i norske historiebøker. Ikke bare hans forgjengere i Storbritannia, men også franske, spanske og andre konger om de så har hett Charles (engelsk uttale), Charles (fransk uttale), Carlos eller Carl (eller hvordan man nå skriver det i tysk-språklige områder).

Vi ble enige om at man nok ville fortsette å omtale Charles som Charles også etter at han eventuelt blir konge, men det var en smule uenighet om hvorvidt dette burde ha tilbakevirkende effekt. Jeg nevnte Karl V som eksempel, og fikk i grunnen ikke den reaksjonen jeg hadde ventet. Grunnen var selvsagt at jeg har forholdt meg stort sett til Silje i diskusjoner som har kommet inn på Karl V, og om det er noe Silje kan så er det dynasti-politikk opp gjennom europeisk historie. I alle fall dersom denne dynastipolitikken på noen måte kan forbindes på noen måte til det franske kongehuset. Tor, derimot, har ikke helt de samme interessene. Etter en smule undersøkelser viste det seg at heller ikke alle på Dragvoll har helt klart for seg hvem Karl V var. Derav denne posten, som må ansees som et forsøk på allmenutdanning. Selv om en er tilhenger av et bredere dannelsesideal, bør man ikke forsømme det tradisjonelle.

Nok rettferdiggjøring. Nå til saken:
De samme omstendigheter som gjorde Karl V ...