Jeg har lest ferdig tre bøker hittil i sommer. Idet jeg avsluttet den siste av dem i dag, innså jeg at jeg måtte fortelle dere hvor forskjellige de er. Det er jo som kjent forskjellige ting som gjør en bok lesverdig. Om jeg har lært noe denne sommeren er det at de forskjellige aspektene bør være tilstede i en og samme bok. Det er ikke nok med fart og spenning.

(I) The Last Samurai av Helen DeWitt
Dette er en fantastisk bok, og jeg vet at flere av dere har lest den. Min søster, som for tiden befinner seg på togreise nedover Europa -uten tv eller andre adspredelser- og som ellers heller vil se maling tørke enn åpne en bok, måtte etter heller skeptisk å ha begynt å lese denne boken innrømme at den når alt kom til alt egentlig var ganske god. Jeg var ikke overrasket.

DeWitt benytter seg av en heller utradisjonell fortellermetode. Boken åpner med at Sybilla forteller om sin far og hvordan han var smart nok til å vinne et stipend til Harvard som 15-åring, men ga det opp for å, som faren -en metodistprest- sier, "gi den andre siden en sjanse". Midt i fortellingen hopper hun imidlertid frem og tilbake mellom hvordan hun havnet i London og glimt inn i nåtidssituasjonen hvor det lille vidunderbarnet Ludo maser om å lære språk.

Det er mye språk i denne boken. Hver gang jeg leser den blir jeg inspirert til å ta fatt på et eller annet grammatisk ...

Eskatologi er "læren om de siste ting". De aller fleste religioner har en eller flere. Siste ting inkluderer i den vide betydningen døde og hva som skjer etter med mer. Men i en snevrere betydning handler det om verdens ende. Armageddon and all that jazz.

Bakgrunnen for denne artikkelen er en artikkel jeg leste i Economist (det er ikke vits i å klikke på linken hvis du ikke har et abonnement, tror jeg. Are, du trenger ikke være bekymret. Den er fra et ganske gammelt nummer). Den åpnet med å fortelle om forskjellige reaksjoner på Verichip som for de av dere som ikke gidder å klikke på linker er en implantert chip som kan fortelle om en pasients medisinske historie. De vanlige Big Brother-bekymringene var selvsagt fremme, men også en rekke kristne organisasjoner reagerte. Disse mente at disse chipene var "the mark of the Beast". Jeg siterer et relevant avsnitt (i kapittel 13 for dem av dere som er interessert i slikt) i Johannes Åpenbaring (kristne eskatologers favorittbok):
16Det utvirker at det blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i sin høyre hånd eller på sin panne, 17og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket: dyrets navn eller tallet for dets navn.
Straffen for dem som aksepterer dette merket er evigheten i ilden. The Economist observerer også at EU muligens kan være "the matrix out of which the Antichrist's kingdom could grow".(ikke economist-link) Det var det jeg ...

I dag har jeg tilbragt hele dagen i byen, og jeg må tilstå at jeg har brukt uhorvelig mye penger på diverse drikkevarer (stort sett av den koffeinholdige typen) og is. Isen var en feiring av at Silje endelig er en av de av oss som er ferdige med eksamen (enkelte av oss har jo vært ferdige en stund) (jeg fikk forresten A på siste eksamen, noe som gjør at jeg skylder Silje en flaske vin, men det tar jeg ikke tungt i det hele tatt).

Min far er tilfeldigvis også i byen på kurs, og snill som han er spanderte han på meg middag og noen glass vin på diverse utesteder (det var jo så fint vær at vi måtte gå litt i byen mellom hvert glass. Sommeren har kommet til Trondheim. Hurra. Jeg regner med en hagl-storm i morgen). På denne måten endte vi i løpet av kvelden på Luna, eller hva den nå heter, på Solsiden. De hadde god vin der, men jeg må medgi at det var andre ting som først og fremst fanget min interesse.

Jeg regner med at de fleste av dere kjenner til min aversjon mot måker. De er onde dyr, og de hater meg intenst. Jeg hater spesielt ungene, for de later til å fra fødselen av ha bestemt seg for å falle ned fra reiret og lande foran meg, noe som har uheldige konsekvenser for mitt forhold til foreldrene. Det var en liten måke-unge på bakken like ved der vi satt ...

I dag dumpet det en bok ned i postkassen min. Det kom ikke spesielt overraskende på meg, for jeg har ventet på den i noen dager. Den heter The Madwoman in the Attic og er skrevet av Gilbert og Gubar. Gilbert og Gubar er et begrep. Det skal uttales Gilbert-og-Gubar. Bak dette begrepet skjuler det seg to damer ved navn Sandra M. Gilbert og Susan D. Gubar. De er feminister. Mer spesifikt står de bak denne boken, som er en av de fremste eksemplene på tidlig feministisk litteraturteori. Ikke slutt å lese nå.

The Madwoman in the Attic åpner med ordene "Is the pen a metaphorical penis?", noe som i seg selv kanskje kan skremme potensielle lesere. Boken tar for seg hvordan kreativ skaperkraft har vært definert som maskulin av mannlige forfattere samtidig som den viser hvordan litteratur er med på å skape identitet i samfunnet. Jeg skal ikke forsøke å gjenskape Gilbert og Gubars argumentasjon. Jeg har prøvd før, og det går bare ikke. Jeg glemmer stadig sentrale poenger. Jeg anbefaler virkelig boken.

På grunn av at kreativitet har blitt så nært knyttet opp til maskulinitet, har ikke kvinner ifølge Gilbert og Gubar vært istand til å "skrive tilbake" slik menn har hatt muligheten til. De har blitt fanget i en falsk dikotymi: engel eller monster. Begge er utenfor normalen, som per definisjon er mannlig.

Digresjon: Det har vært sagt at hvite middelklasse-menn hverken har rase, kjønn eller klasse i sitt selvbilde. Her må også nevnes at det først ...

Dere kjenner vel alle til historien om den barmhjertige samaritan. De regnes av religionsvitenskapen som en jødisk sekt, men det er usikkert når bruddet med jødedommen skjedde.

I 722 før vår tidsregning erobret assyrerne Nordriket (Israel var delt i to) og hovedstaden Samaria. Som var vanlig på den tiden, medførte erobringen store omplasseringer av folk. Dette førte til sykretistiske tendenser (vet du ikke hva synkretisme er, har du ikke lest den forrige artikkelen min godt nok), men det står ikke noe sted at disse menneskene er samaritanere, og samaritanene benekter det. Retningen regnes da heller ikke som synkretistisk av religionsvitenskapen.

Deres egen fremstilling sier at det var et skisma mer enn 1000 år før vår tidsregning da Eli, en yppersteprest, forlot helligdommen på Garisim ved Naublus og opprettet av en ny helligdom på Shilo som deretter ble etterfulgt av Jerusalem (legg merke til hvordan de plasserer sin helligdom som den opprinnelige. Det er jødene som er utbryterne, ikke samaritanene).

Samaritanene hevder at de nedstammer fra to av Josefs sønner (jødene hevder å nedstamme fra Josef og hans elleve brødre - alle sønner av Jakob som også fikk navnet Israel). Frem til 1700-tallet fantes det også en yppersteprest-slekt som angivelig nedstammet fra Aron (Moses' bror),

Dagens jøder nedstammer fra to av de tolv stammene. De andre ti omtales som Israels ti tapte stammer og det finnes mange som har forsøkt å bygge videre på dem (mormonerne gjør for eksempel store ting utav det). De forsvant angivelig med Nordriket. Det er mulig at ...

Jeg satser jo på å bli religionsviter, men jeg ser at ingen av mine artikler her har så mye som streifet temaet. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Og jeg begynner med mine favoritter, jezidene. Det er ikke så fryktelig mange av dem (totalt rundt 300 000), og de er ikke så godt likt overalt, men jeg liker små rare grupper med mennesker.

Jezidene regnes som kurdere (skjønt de er ikke helt enige i det), og religionen kalles jezidisme, men det er vanskelig å trekke opp noe skille mellom religionen og folkegruppen. Dette skyldes kanskje først og fremst at de er endogamiske. Det vil si at de bare gifter seg med folk innenfor sin egen gruppe.

De holder først og fremst til i Nord-Irak, litt nord for Mosul. Dagfinn Rian, min foreleser i temaet minoriteter i Midtøsten og definitivt den beste foreleseren jeg har opplevd (Jeg anbefaler å stikke innom en av hans forelesninger, selv om man ikke tar fagene hans. Vi har jo allerede fastslått at alle kan forstå mine fag uten noen særlig forkunnskap, og vi snakker her om en mann som åpnet en forelesning ved å sitere åpningen av Johannesevangeliet på gresk. Etter hukommelsen.) fortalte like etter begynnelsen på den amerikanske innvasjonen av Irak hvordan han hadde sett folk i Mosul peke opp mot det området hvor jezidene holder til og si at det var der amerikanerne burde slippe bombene sine.
Det er som sagt ikke alle som liker jezidene. Det er flere grunner til ...

Narratologi, tenker du. Det høres spennende ut.
Joda. Omtrent så spennende at jeg hadde gnaget av meg beinet hvis jeg hadde trodd det ville ha hjulpet. Litt som en skrekkfilm.
Likevel har det sin sjarm første gang man støter på det, og jeg presenterer det herved i et håp om å overbevise min dårlige samvittighet om at jeg FAKTISK studerer (de sier jo at den beste måten å lære noe på er å forsøke å lære det bort).

De færreste av de av oss som har vært gjennom noen bøker vil vel sette likhetstegn mellom forteller og forfatter i en bok. Dette gjelder imidlertid ikke alle, så det må nevnes. (Om det er tvil om at man må ta ting fra begynnelsen, henviser jeg til siste avsnitt av denne artikkelen, og hviler min koffert, som Matteus ynder å si.)
Fortelleren i en tekst er en del av det fiktive universet, akkurat som personene han eller hun (eventuelt det) forteller om.

Det er også hensiktsmessig å skille mellom implisitt forfatter og fortelleren som sådan. Den implisitte forfatteren kommer spesielt godt til syne når den faktiske fortelleren er uppålitelig. Et av litteraturviternes favoritt-eksempler er i denne sammenheng The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman, men siden få av oss har lest den kan det kanskje ikke være så dumt å tenke på fortelleren i Brødrene Dahl (i den grad det er legitimt å overføre termene til et annet medium).
Den implisitte forfatteren kan sies å være diskursen (teksten) som sådan: Hvis ...

Og artikkelens formål er å fastslå at det er mange gærninger der ute.

Gud hater visstnok Sverige.
Merkelig som det kan høres ut har det ingenting med landets onde imperialistiske historie å gjøre (noe gærningene later til å ignorere fullstendig), men heller det faktum at Sverige nekter å innføre dødsstraff for sodomi.

De har til og med foreslått et monument til Guds ... har vi ett godt norsk ord for "wrath"?

Alle fornuftige menneskers første tanke er selvsagt "satire", men den gang ei. Siden er grunnlagt at pastor Fred Phelps, en smågal homofob fyr i USA (surprise, surprise). Her er et intervju med ham.

Jeg vil også anbefale siden hvor de forklarer sin purpose. Legg merke til hvor hyggelig den innleder, for så å ta HELT av.

Jeg føler jeg har klart å underbygge min hypotese.

Jeg kom over dette på wotmania idag, og følte at det var en sak som måtte tas opp her også.
MiT skal holde en Time Traveler Convention.
Sted og tid:

May 7, 2005, 10:00pm EDT (08 May 2005 02:00:00 UTC)

(events start at 8:00pm)

East Campus Courtyard, MIT

3 Ames St. Cambridge, MA 02142

42:21:36.025°N, 71:05:16.332°W

(42.360007,-071.087870 in decimal degrees)

Ideen er selvsagt at man bare vil trenge én slik samling gjennom hele historien. Det forlanges selvsagt at eventuelle tidsreisende har med seg spennende dingser som beviser at de ikke er fra her og nå ( jeg se for meg at forskere ved hemmelige regjeringsbaser kunne ha det moro her). Klokken 10 om kvelden er det som kalles "the moment of truth".

Grunnen til at jeg poster det her er selvsagt at ideen om at ett møte er nok, er fullstendig avhengig av at referanser til møtet overlever inn i fremtiden. Og disse referansene må selvsagt være skrevet før møtet. Eventuelle "det kom ingen tidsreisende"-avisartikler som overlever vil bare skape kluss i hodet mitt. Og hvis det er en "se, en tidsreisende"-artikkel som gjør at en tidsreisende bestemmer seg for å droppe innom, blir det VIRKELIG klur.

Jeg regner med at det hele er en ond plan fra MiT sin side for å ha noe å vise til neste gang noen kommer og sier at det KAN jo bli mulig en gang.
Den småkonspiratoriske "hvis de ikke vil si at de er her nå, kommer de sikkert ikke til å si det da heller" holder selvsagt fortsatt vann. Men det er en morsom idé.

Her er en link:
http://web.mit.edu/adorai/timetraveler/

I dag kom det nyeste economist-nummeret, og jeg kastet meg selvsagt straks over det. I den forbindelse kom jeg over en artikkel som het "your woman or your rooster?", en tittel jeg må medgi gjorde meg nysgjerrig.
Den handlet om noen heller uheldige straffelovsbestemmelser i South Carolina, hvor man den samme uken stoppet et lovforslag som ville ha økt straffene for konebanking, samtidig som man lot passere en som gjorde hanekamper til en forbrytelse (det man på godt norsk kaller en "felony"). Konebanking er bare det man kaller en "misdemeanor" (omtrent på linje med en parkeringsbot). Feminister og enkelte andre er selvsagt ikke helt fornøyde, særlig med tanke på at staten har (et av) landets høyeste statistikker på drap av kvinner i forbindelse med mishandling i hjemmet. Det er her economist trekker inn denne mannen, John Graham Altman.

De aller fleste republikanere i South Carolina later nemlig til å innse det uheldige i denne sammenstillingen av lov-bestemmelser og har gått inn for å la den passere i en ny behandling. (Det nye foreslåtte lovforslaget vil gjøre det til en "felony" å slå kona ved tredje gangs overtredelse. Sammenlign med hanekampen). Men ikke John Graham Altman.

Denne mannen var sentral i undergravingen av høyere straffer for konebankere. Han erklærte at kvinner som ble slått ikke burde dra tilbake. Så lett er det jo. Deretter sa han til en kvinnelig reporter som spurte ham hvorvidt han virkelig mente at en hanes liv var mere verdt enn en kvinnes: "You're not very ...