I dag har jeg tilbragt hele dagen i byen, og jeg må tilstå at jeg har brukt uhorvelig mye penger på diverse drikkevarer (stort sett av den koffeinholdige typen) og is. Isen var en feiring av at Silje endelig er en av de av oss som er ferdige med eksamen (enkelte av oss har jo vært ferdige en stund) (jeg fikk forresten A på siste eksamen, noe som gjør at jeg skylder Silje en flaske vin, men det tar jeg ikke tungt i det hele tatt).

Min far er tilfeldigvis også i byen på kurs, og snill som han er spanderte han på meg middag og noen glass vin på diverse utesteder (det var jo så fint vær at vi måtte gå litt i byen mellom hvert glass. Sommeren har kommet til Trondheim. Hurra. Jeg regner med en hagl-storm i morgen). På denne måten endte vi i løpet av kvelden på Luna, eller hva den nå heter, på Solsiden. De hadde god vin der, men jeg må medgi at det var andre ting som først og fremst fanget min interesse.

Jeg regner med at de fleste av dere kjenner til min aversjon mot måker. De er onde dyr, og de hater meg intenst. Jeg hater spesielt ungene, for de later til å fra fødselen av ha bestemt seg for å falle ned fra reiret og lande foran meg, noe som har uheldige konsekvenser for mitt forhold til foreldrene. Det var en liten måke-unge på bakken like ved der vi satt. Foreldrene prøvde etter beste evne å beskytte den, men de stadige forbipasserende skremte dem tydelig, og de turte ikke å bli sittende på bakken for å skjerme den.

Ungen gikk usikker bortover, men lot til å være en smule vindskjev.
"Huff, jeg håper den har vett til å holde seg unna kanten", sa jeg, akkurat idet den lille ulldotten tok den mest perfekte ukemi over kanten og ned i vannet. (For de uinitierte: ukemi er japansk. Man bruker det blant annet i aikido for å referere til forskjellige typer fallteknikk. En god ukemi i aikido er gjerne rund. Man skal bli en ball (noe som er lettere sagt enn gjort), og ulldotten så virkelig ut som en ball. Det virket til og med som om den strakte ut vingen som et hjul idet den tippet over). Jeg er usikker på om den snublet i kanten, eller om vinden tok den.

Her kan det være passende å reflektere over hvordan assosiasjoner er en veldig personlig ting. Min første tanke var aikido-relatert. Min fars første tanke var fjell-relatert (for alle som kjenner til min far, er dette ikke overraskende. Hans besettelse med fjell overgår kanskje til og med min besettelse med aikido): Han tenkte på hvordan han hadde måttet gå på nedsiden av eggen på fjellet Bjørnen for ikke å lide samme skjebne som den uheldige måke-ungen.

Ungen var altså i vannet. Jeg reagerte på tross av mine aversjoner med umiddelbar sympati. Det er mulig dette hadde noe å gjøre med dårlig samvittighet fordi jeg hadde begynt å le høyt av ulldottens ferd over kanten. Uansett var jeg veldig bekymret for om den kunne svømme. Det viste det seg at den kunne. Fort. Veldig fort.

Det tok ikke lang tid før flere fikk øynene opp for den nå ganske våte ungen. To menn forsøkte flere ganger å redde den ved å bøye seg over kanten, men de var ikke raske nok (jeg sa den kunne svømme fort). Foreldrene gjorde selvsagt sitt beste for å hindre enhver redning. De bidro med å fly frem og tilbake over vannet og hyle og skrike mens de stadig dukket ned for å angripe de to mennene.

Et halvt glass vin senere kom noen med en sommerfugl-hov, og de klarte på tross av foreldrene å fiske ungen ut av vannet. De satte den fra seg på bakken. Ungen satt helt rolig og så ganske pjuskete ut.

Nå over til "dumme mennesker"-delen. Jeg forstår hvordan "gå bort og klappe og ta vare på"-impulsen kan være ganske sterk når man ser et lite loddent dyr som ser ut som om det har vært i krigen og ikke lengre er i stand til å ta vare på seg selv. Men i himmelens navn: Kontroll! Hvordan ville dere følt det dersom dere nettopp hadde falt i vannet, slitt dere ut ved å svømme rundt og rundt langs en kant dere visste dere ikke kunne komme opp av, blitt reddet ut på mirakuløst, men helt sikkert ganske skremmende vis, for deretter på bli tatt på om og om igjen av store skumle dinosaurer? Trygge? Neppe.

En mor med sin datter stoppet, og datteren klappen den stakkars ungen om og om igjen. To andre bøyde seg ned og lot til å planlegge det samme idet måke-foreldrene gjorde dem oppmerksomme på at det ikke var noen god idé. En gjeng mennesker stilte seg opp en meter unna ungen og sto der. Stakkars dyr.

Endelig tok en av mennene som hadde reddet den ut av vannet den opp og flyttet den unna det mest trafikkerte området. Det tok en stund før måkene oppdaget hvor det var blitt av ungen (det var ganske spennende å se på hvordan de lette. De lagde korte lyder og lot så til å lytte mellom hver gang), men da de fant den lot de til å bestemme seg for å holde ALLE unna. Et par uskyldige forbipasserende fikk merke det.

Og det var dagens drama.