3 bøker. Benjamin, Baudelaire og Calvino
17.03.06
10:07
I løpet av de siste månedene har jeg snublet over tre bøker som egentlig ikke kan sammenlignes, men som likevel henger sammen i hodet mitt.
Walter Benjamins Barndom i Berlin omkring 1900 (Berliner Kindheit um neunzehnhundert) består ganske enkelt av korte litterære bilder fra en tapt verden. Det høres ut som en kjempeklisjé, men det er rett og slett fantastisk.
Det er ikke noe plot som binder historien sammen. De ble skrevet hver for seg og publisert separat i aviser. Det gjør den ikke vanskelig å lese, kanskje tvert imot. Det er lett å finne favoritt-passasjer, og om du leser flere av dem er det ikke vanskelig å finne bilder og temaer som går igjen. Det handler om å gjenfinne noe tapt og se det på en ny måte. Det er ikke rent naivistisk, ikke bare barnets synspunkt. Det er fortalt av en voksen som var barn en gang (...duh...), og stemmen går frem og tilbake mellom de to. Jeg klarer ikke å beskrive det.
Det er den typen bok du ønsker å eie slik at du kan ta den frem en dag når solen skinner og du har lyst til å sette deg på verandaen med en kopp te og lese litt, men ikke vil forplikte deg til noe.
Walter Benjamin er ... var en underlig skrue.
Særlig måten han døde på er jo kjent, selv om jeg har hørt to forskjellige historier: Begge er enige om at han tok livet av seg da det så ut til at han ikke ville unnslippe fra et Frankrike som var under okkupasjon, og at de andre han reiste sammen med fikk dra videre dagen etter. Den ene versjonen vikler det som en ironisk hendelse, der han tok livet av seg akkurat litt for tidlig. Den andre vinkler det heroisk og sier at grunnen til at de andre fikk dra videre var Benjamins selvmord som gjorde det tydelig for de spanske myndighetene hvor desperate de var.
Jeg vet ikke hvilken som er sann. Men jeg liker barndomsbeskrivelsene hans.
Charles Baudelaires Prosadikt (Petits Poèmes en prose) består også av veldig korte historier og også de mangler et samlende plot.
Det er slett ikke usannsynlig at Benjamin hentet idéen om slike korte bilder publisert i aviser fra Baudelaire. Heller ikke i Baudelaires verk merker man egentlig mangelen på et plot. Som tittelen antyder, er det snakk om en slags lyrisk prosa. "Diktene" forteller korte historier (som går over en side eller to) og de er til tider veldig morsomme.
Min favoritt, om jeg skal velge en, heter "Kaken" (nummer XV, i alle fall i min norske oversettelse), et dikt som gir intrykk av å være en lyrisk passasje der jeget er ett med naturen før den forteller en merkelig historie om en liten villmann og hans bror som sloss om et stykke brød som de ser på som en kake. Det viser seg imidlertid å være en skarp kritikk av romantikken og spesielt Rousseatu (og jeg elsker ting som gjør narr av Rousseau)... Men historien er veldig søt. Særlig det lille dyret som plutselig sier "kake" ute i fjellheimen.
Baudelaire var en klassisk bohem. Han levde hardt og døde ung, uten noen særlig morsomme anekdoter i den forbindelse. Han drakk seg ganske enkelt ihjel, med litt hjelp fra opium og helt sikkert store mengder absint. Ifølge Wikipedia var han i samtiden ansett som bare en vulgær narkotikamisbruker.
Italo Calvinos Usynlige byer (Le Citta invisibili) er litt annerledes enn de to andre, men også den har en fragmentert følelse over seg.
Jeg har en stygg tilståelse: Intill for noen måneder siden hadde jeg ikke hørt om Italo Calvino. Ehe. Det viser seg at han en av de virkelig store ettertidsforfatterne i Italia. På størrelse med, kanskje større enn Eco. Oops.
Heldigvis sa en av foreleserene mine at jeg måtte gå og kjøpe denne boken. Det er visstnok for en gangs skyld en god norsk oversettelse. Bare det gjorde jo at jeg måtte lese den. Slike er langt imellom.
Boken består av en rekke beskrivelser av byer. Byer som aldri har eksistert og som nok aldri kommer til å eksistere, men som er fantastiske likevel. Når jeg kaller det beskrivelser, er jeg redd for å gi feil intrykk. Jeg finner ikke noe annet ord. Til forskjell fra de to andre er det faktisk et samlende plot i denne boken. Marco Polo forteller Kublai Khan om byer han har sett, eller kanskje heller byer han ikke har sett. Kanskje er det bare deler av en enkelt by, Venezia. Det er ikke historisk. Boken gir intrykk av å høre til i den perioden, den halvveis eventyr-aktige følelsen, men den følelsen blir plutselig brutt av en buss eller noe annet moderne. Brudd er også stikkordet når jeg leser boken. Den er nærmest meditativ. Den flyter av gårde og absorberer deg, men plutselig kommer noe som ikke gir mening i det hele tatt. Og det kommer brått på. Og det føles virkelig herlig.
Calvino vet jeg ikke så mye om, men han var selvfølgelig kommunist (dere kan se det av bildet, kan dere ikke?), og skrev angivelig også noveller for playboy ifølge Wikipedia...
Comments