Det er litt over ti år siden Srebrenica-massakren. Den var en av de mørkere punktene i Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, og det sier en del. Jeg skal ikke gå inn på detaljeg angående selve krigen. Balkan er et område hvis konflikter forutsetter en doktorgrad eller to for full oversikt, og jeg er ikke i stand til å gjengi det i en enkelt artikkel. Krigen begynte i april 1992 og fredsavtalen ble signert i november 1995. I mellomtiden gjorde en rekke mennesker heller umenneskelige ting mot en rekke andre mennesker. Srebrenica-massakren var en av dem.

Svein Mønnesland skriver:
Tankegangen til de serbiske, og til dels kroatiske, ekstremistene var at det ikke var nok å sikre seg militær kontroll over et område. Det måtte være etnisk homogent, dvs. at alle som tilhørte en annen nasjon måtte "utrenskes". For å skremme sivilbefolkningen trengtes "spesialstyrker", kriminelle bander som røvet, voldtok og drepte for fote.

Krigen resulterte i 278 000 døde og savnede, mens over en million mennesker fortsatt er på flukt. Stalin sa en gang at en enkelts død er tragedie, men en million døde er statistikk. Det er sant. Det er umulig å tenke over at hver enkelt som utgjør disse tallene er individer på linje med deg og meg.

Srebrenica var en av de "sikre" områdene, garantert av FN (i dette tilfellet 600 nederlendere). Det varte ikke lenge. Under ledelse av Ratko Mladić inntok serbiske tropper Srebrenica fra 11. juli 1995, og fra dagen etter og de fem påfølgende dagene drepte de ca 8000 muslimske bosniere. Dette regnes som et av de største massedrapene i Europa siden andre verdenskrig. Målet var å drepe de 40 000 bosniske muslimene som levde i Srebrenica. 2000 som trodde på FNs beskyttelse troppet opp ved hovedkvarteret da serberne tok byen. Disse ble summarisk arrestert og henrettet. 15 000 flyktet, og flere tusen av dem ble innhentet og henrettet.

Det er ingen tvil om at FN feilet. FN-sekretariatet sa allerede før massakren at uten flere tropper ville det være umulig å forsvare de såkalt "sikre" områdene. Men det er fåfengt å anklage institusjonen som sådan. FN består av enkeltstater, og man kan trygt si at de falt fra hverandre sommeren 1995.

Som Economist påpeker: General Bernard Janvier, franskmannen som ledet FNs operasjoner i eks-Jugoslavia, tenkte som en franskmann og den nederlandske general Cees Nicolai, FNs kommandør i Sarajevo, tenkte som en nederlender: Han var først og fremst interessert i å unngå tap av nederlandske liv. Economist og flere andre spekulerer i hvorvidt statslederne lot Srebrenica-massakren gå sin gang for å få en unnskyldning for å gripe inn. Hvis det er tilfelle er det snakk om en skremmende kynisk spekulasjon i menneskeliv. Uansett er det liten tvil om at verden burde forutsett følgene av for få soldater med håndvåpen og for smale mandater i et område som Bosnia.

Min far var en del av NATOs fredsbevarende styrke i Bosnia i 1996/97, og som en del av hans humanitære virksomhet arbeidet han en del i en flyktningeleir i Tuzla som jeg selv også har besøkt. Flyktningene fra Srebrenica ankom denne leiren, blant dem en bosnisk kvinne som i dag er i kirkeasyl i Sverige.

Hun var i Srebrenica da byen falt. Mennene (fra 14 til 65 år) ble adskilt fra de andre og i løpet av kort tid henrettet -inkludert hennes bror og far- og lagt i massegraver. Selv ble hun 'forhørt' om hvor mennene i familien befant seg, og dessuten voldtatt av en gruppe på 20 menn. Hun vet fortsatt ikke hvor broren er gravlagt. Faren ble for kort tid siden identifisert i en massegrav. 12 mennesker i familien er borte, bare moren er igjen. Mannen hennes var soldat under krigen og lider av alvorlig post-traumatisk stress-syndrom (PTSS).

Hun har alvorlige psykiske problemer, inkludert PTSS og depresjoner. Hun fortalte ikke noen om massevoldtekten på grunn av skamfølelsen. Til moren sa hun at hun 'bare ble slått', og mannen fikk ikke vite det før nylig, da hun etter et selvmordsforsøk fortalte sannheten til en psykiater.

Bosnia er ikke lenger et krigsområde, og bosniere har ikke lenger rett på asyl på humanitært grunnlag. Det antas at de kan dra tilbake til byen de kommer fra og begynne et nytt liv. All sunn fornuft tilsier at dette ikke alltid er mulig. Men det virker som om systemet har sett seg blindt på massene og ikke lenger er i stand til å se individet og dets behov, om en ikke skal si rettigheter.

De færreste av overgrepsmennene fra krigen er fengslet, og denne kvinnen kan når som helst komme til å møte sine voldtektsmenn på gaten. Håpet for noen slags vellykket terapi i hjemlandet er slik sett liten. I tillegg kommer at behovet for behandling er så stort, og antallet behandlere så lite at bare 100% invalide får noen form for hjelp. Støtten fra familien, noe et vanlig voldtektsoffer kan regne med, er nær ikke-eksisterende fordi tapene og traumene familien allerede lider under er så store.

Hun har med mannen og sønnen på seks år søkt om opphold i Sverige tre ganger. Alle tre gangene har de fått avslag. Hun tok en overdose tabletter etter det ene avslaget og har vært innlagt i svensk psykiatri flere ganger. Det er snakk om en kvinne som heller vil dø fra sin seks år gamle sønn enn å dra tilbake til det landet hvor hun gjennomlevde slike traumer.
Likevel hevder svenske myndigheter at denne kvinnen "ikke har behov for beskyttelse".

Sønnens utsikter innebærer å vokse opp med to foreldre hvis mentale helse på det beste er ustabil uten utsikter til forbedring. Han trenger stabilitet, men akkurat idet han kommer i skolealder, risikerer han å måtte forlate landet han har vokst opp i (fem av seks år) og dra tilbake til landet moren og faren er livredde for. Har ikke han rett til et relativt normalt oppvekstmiljø? Hva skjedde med Jon Blund og "alle barn har rett til..."?

Saken kan ikke tas opp igjen i Sverige, men advokaten has sendt den videre til en klageinstans i EU som et siste forsøk.

Om en kan tillate seg å snu Stalin på hodet, vil jeg si at det er enkeltpersonene som trenger beskyttelse. Opplevelsene under krigen, i en by hvor den internasjonale samfunnet ikke var i stand til eller villig til å innfri sine løfter, har merket denne kvinnen på en måte som gjør det umulig for henne å leve i hjemlandet. Sønnen risikerer å få livet ødelagt.

Bør ikke da det internasjonale samfunn nå ta ansvar og i alle fall gi et trygt liv til dem hvis liv det i utgangspunktet bidratt til å ødelegge?

Kilder:
Wikipedia: History of Bosnia and Herzegovina
Economist: 9.-15. juli 2005
Diverse papirer angående søknad om oppholdstillatelse i Sverige
Senad Hadžifejozović: Rat Uživo War: live on air
Svein Mønnesland: Før Jugoslavia og etter