Jeg liker ikke veps.
Man kan kanskje strekke seg så langt som til å si at jeg har en vepsefobi. Jeg vet ikke hva det blir på latin eller gresk, jeg, men det får så være. Poenget er at jeg reagerer med irrasjonell frykt på slike ekle, stygge bevingede insekter. Jeg nevner dette for at dere skal forstå at det måtte en bra konsert til for at jeg ikke skulle løpe skrekkslagen av gårde til nærmeste dam da det viste seg at vi nok satt på et vepsebol, øverst i det ene hjørnet i amfiet i Reknesparken.

Vi trodde egentlig at vi hadde vært veldig flinke til å stå opp og komme oss av gårde tidlig, og vi ble kanskje litt overrasket av at det nesten ikke var sitteplasser igjen da vi ankom ti over halv sju. Nå må det sies at nesten alle jeg har snakket med hele uken hevdet å ha tenkt seg på denne konserten, men jeg tok det hele med en klype salt: Det er ikke alltid like lett å stå opp klokken seks, selv når man har planlagt det i dagesvis, og jazzpublikum har en tendens til sene kvelder. Tror jeg.

Nå hjalp det kanskje at været faktisk var fint. Jeg hadde hatt dystre visjoner om skybrudd og diverse, og jeg tror faktisk jeg hadde klart å overbevise meg selv om at det kom til å bli ...

I dag har vi tilbragt hele dagen i parken. Silje og jeg troppet opp, kledt som til en kald vinterdag, allerede klokken elleve, og fikk dermed med oss alt fra NRK P2s morgensending, via Ungdomsstorbandet, til Studio Sokrates klokken fire.

Knut Borge hadde besøk av både festivalsjefen og Karin Krogh idag. Sistnevnte fortalte hvordan Break of day in Molde ble til: Det var i gamle dager, da jazz ikke var stuerent, og jazzfestivalen ikke fikk lov til å fortsette til de små timer i sentrum. Resultatet var at man trakk opp til varden, og det som har gått opp må visstnok også gå ned, i dette tilfelle Karin Krogh. Vi vet jo alle hvor inspirerende vardestien kan være, og soloppgangen etter nattjam endte i denne sangen. Det er angivelig en riktig kult-plate, verdt en del på det riktige markedet. Her kan dere lese en mer utførlig forklaring.

I den påfølgende timen viste det seg at Storyville jazzklubb har en noe lavere gjennomsnittsalder enn jeg hadde trodd. Først No Name (med blandt annet to medlemmer av Skeidsvoll-familien, noe som vel fungerer som en slags kvalitetsgaranti), som spilte seg fra Dovregubbens hall til "When the Saints", med blandt annet Herbie Hancocks "Watermelon Man". Siste nummer fremprovoserte taktfast klapping i parken. Jeg vet jeg har klaget på barn som flyter på søthetsfaktoren, men disse kunne faktisk spille ganske bra. Neste søte barnegruppe sang forøvrig en bedre "Summertime" enn Storyvilles eldre garde klarte å prestere i går. De ga ...

Jeg har en tilståelse å komme med: Når jeg går på konsert liker jeg å se dem som spiller. Det gjelder i enda større grad når det er snakk om halvavansert jazz; tre-minutters soloer er ikke like spennende når jeg ikke får følge med på ansikter og bevegelser. Det kan hende jeg har et overdrevent visuelt forhold til musikk. Det hadde også vært fint å kunne se ansiktsuttrykk og kroppsspråk like før Charles Lloyd og bandet stormet av scenen i tredje nummer etter at en publikummer (mot bedre vitende, for vi hadde fått beskjed før konserten) åpnet feil dør (sannsynligvis for å gå og ta seg en røyk eller kjøpe mere øl).

Vi så imidlertid ingen verdens ting. Alexandrakjelleren har lagt om fullstendig, og veien bort fra mer eller mindre koselig bule er nå komplett. Istedet for de fine bordene har de nå satt opp stolrader på to plan. Stolene står så tett etter hverandre at jeg hadde dårlig beinplass, og mannen bak meg måtte bruke ryggen min som kneplassering (det er ikke like behagelig når folk begynner å trampe takten) -- en løsning som må bryte omtrent alle verdens brannforskrifter i en gang. Hvis man skal ha stolrader (og ikke skal ha en veldig høy scene) bør man koste på seg en eller annen form for amfi. Eller ha færre seterader. Slik det var så nok de på det lavere planet en del, og kanskje også de som satt på de to (kanskje tre) første radene på vårt plan. Men ...

To konserter i dag: Ane Brun og Patti Smith. Jeg hadde gentlig tenkt å begynne med en gjennomgang av Alexandra-parken tidligere på dagen, men etter å ha hørt Patti Smith dra Gloria to ganger virker det hele plutselig så lite viktig.

Romsdalsmuseet har jo forbud mot paraplyer og kameraer (og hunder), og jeg må si jeg er veldig glad for å slippe alle paraplyene - man burde innføre nakkeskudd for bruk av paraplyer i tett befolkede områder. Kameraforbudet gir ikke like mye mening. Jeg la jo igjen det store fine speilreflekskameraet (og Calcuttagutta blir derfor igjen bildeløst i dag, da Calcuttaguttas representanter ikke har søkt om presse-akredittering), men all verdens tullinger slapp jo inn med mobiler og kompaktkameraer i fleng. Teknologien har tatt oss til et punkt der et kameraforbud er irriterende og ikke har noen praktisk funksjon.

Vi hadde opprinnelig tenkt å droppe Ane Brun-delen av konserten, da det var Patti Smith som egentlig fristet mest, men det endte med at vi ankom klokken fem, likevel. Jeg håper ikke så veldig mange dukket opp da dørene åpnet klokken tre, for det var rikelig med plass da vi ankom.

Ane Brun er sikkert helg grei på riktig scene. Jeg ser for meg at enkelte ville synes at dette var vidunderlig dersom det hadde vært fremført på Forum eller Kulturhuset, eller noe i den dur. Men Ane Brun ville aldri ha blitt plassert på scenen på Romsdalsmuseet dersom hun ikke kom fra Molde. Hun passer ikke inn der. Romsdalsmuseet krever at man ...

Gratiskonsert på Veksthuset

Jeg klarte å få Are til å hale seg ut av senga og bli med meg på veksthuskonserten i år igjen. Det er det femtende året de har arrangert det, alltid på tirsdag i jazzuken. Og det er gratis!

Været var spektakulært. Jeg mener ikke at det var veldig bra. Det var spektakulært: Det virket som om værgudene hadde bestemt seg for å vise alt de hadde på repertoaret. Kanskje med unntak av snø. Jeg tror ikke det var snø. Men det blåste og regnet og ... hva er verbet for solskinn? Hvorfor har vi ikke et verb for solskinning?
Vi gikk rett for billige vafler og sveler og kaffe (jeg mistenker at Are brukte "godt formål"-unnskyldningen litt mer enn den egentlig tålte, men det får så være) og første del av konserten (etter at beboerne hadde fremført husfilosofien) foregikk innendørs. Veksthuset er jo ikke bygget for å være konsertlokale, og bassen og veggene var ikke helt venner hele tiden, men jeg skjønner godt at de ikke våget seg på å flytte alt det elektroniske utendørs. Bandet het Susie Q and the Rick-o-sounds, og Are kommenterte at bassisten så ut til å virkelig nyte å spille bass. Og så sa han noe om Rock Band og annen styggedom, men da sluttet jeg å høre etter. Eller jeg lo av ham. Dette gjentok seg flere ganger utover dagen og det er vanskelig å skille de enkelte tilfellene fra ...

Jeg har vage planer om å skrive jazz-rapporter hver dag denne festivalen. Tor får jo ikke sjansen fordi han er i Trondheim, begravet i kvantemekanikk, så da faller vel ansvaret på meg. Problemet er at jeg slett ikke er optimalt utstyrt for en slik oppgave (da jeg mangler både tid og penger til å virkelig få det ut av jazzen som man burde), så jeg retter herved oppfordringen til alle andre: Sleng inn artikler om konserter og ting.

Jeg har dessverre ikke bilder fra åpningsdagen, da jeg var dum og ikke lette på riktig sted etter minnekortet til kameraet, men jeg vet at Are tok noen bilder, så kanskje han kan legge dem opp?

I dag åpnet jo festivalen. Min mor informerte meg om at vi skulle sykle, men etter å ha sett ut vinduet ombestemte hun seg. Det høljet selvfølgelig ned. Dette er ikke noe nytt: Det er av en eller annen grunn stadig vekk dårlig vær på åpningsdagen. Det er i alle fall slik jeg husker det. Jeg mener bestemt at i fjor kom sola frem akkurat idet festivalen ble erklært for åpnet. Både Otnæs og Ordfører Hammerø tok æren for at sola kom frem i fjor, men ingen av dem hadde noen innvirkning på været i dag.

Konferansieren fikk meg også til å stusse da hun skulle introdusere ordføreren: Hun hevdet at han var plantet støtt som et fjell i folkeviljen. Nå har jeg ikke vært i Molde så veldig ofte i det siste, men jeg mener ...

Tor har ført meg ut i ulykka.

Han har (for)ført meg bort fra den trygge, trauste og koselige wysiwyg-verdenen og ut i den ubeskrivelig mer sofistikerte, men akk så skumle og forvirrende verden hvor TeX råder.

Det har pågått en stund, nå. Jeg tror det begynte for et par måneder siden, men som alle hjernevaskingsofre har jeg litt problemer med å tidfeste ting. Tor har jo lenge hevdet at LateX var bedre enn alle andre skriveprogrammer, og jeg fikk inntrykk av at det var en skandale at man ikke lært å bruke det allerede i slutten av barnehagen. Det skulle visst heller ikke være noen spesiell grunn til å begrense alt dette til fysikk og slikt; LateX er visst litt som Jesus, og man kan ikke drive og begrense ting til Guds utvalgte folk.

Det er mange regler som regulerer hvordan ting skal gjøres i mine fag. Det aller meste, med hensyn til formatering, er for min del bestemt av MLA (Modern Language Association) -- jeg vet at det er galt å følge amerikanerne i ett og alt, men det later ikke til å være unngåelig. Det som endelig ga meg mot til å kaste meg ut foran LateX-toget (tiden vil vise om metaforen er dekkende) var at Tor hevdet å ha funnet en mal (noe som later til å være viktig i LateX-verdenen) beregnet på MLA. MLA er en stil laget for wysiwyg; den baserer seg på at man skal bruke dobbel linjeavstand, 12-punkts Times New Roman og minst ...

I går måtte jeg gå til den andre siden av byen for å ta inn på en B & B fordi de skulle fikse det elektriske anlegget der jeg vanligvis bor. Som dere kanskje kan gjette, var jeg ikke 100% fornøyd med dette, ikke bare fordi jeg måtte gå tvers over byen (og det er et stykke), men også fordi jeg tidlig skjønte at det innebar at jeg ikke kom til å få gjort noe som helst fornuftig hele dagen (uforutsette endringer har den effekten på meg).

Da jeg kom ut døren og et par meter nedover bakken, så jeg imidlertid en gjeng med skilt i forskjellige størrelser hvor det sto "Free Hugs". De var alle rene og pene, så jeg benyttet meg av tilbudet. Jeg spurte om det var noen spesiell anledning, men det var det visst ikke. Kanskje bortsett fra at det var sol. Jeg har jo også tidligere pekt på de positive bivirkningene ved kroppskontakt, og det virket denne gangen også. Jeg smilte halvveis til Pollock Halls. Vi burde slå et slag for mer spontanklemming.

Doctor Who. En kjernebritisk serie. Jeg tror jeg tør påstå at Doctor Who står som inspirasjon for britiske institusjoner som Douglas Adams, Red Dwarf og ... alt annet slikt man kan tenke seg. Og jeg må tilstå at jeg kanskje har latt meg selv bli litt vel interessert i denne serien. Nerden i meg tar overhånd. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg liker ikke at det er en kult-serie, så sentral i britisk populærkultur, verdens lengst-sendte science fiction-serie, som jeg ikke vet alt det er å vite om.

Så jeg satte meg ned for å se den.

Jeg konsulterte briter og andre og fikk VELDIG klar beskjed om at det eneste riktige var å begynne med den nye serien. Så det gjorde jeg. Og den nye serien er riktig så underholdende og jeg klarer ikke helt å slutte å se den, selv om jeg har sette alle episodene et par ganger, nå.

Men så tok nerden i meg over.

Wikipedia er ikke min venn. I alle fall ikke i denne sammenhengen. En del av konseptet med den nye serien av Doctor Who er at de antyder ting. Hele tiden. Det hintes til store, mytiske ting. Men de sier det aldri rett ut. Og hva skal man da gjøre? Man går til Wikipedia. Man slår opp på Doctor Who. Og man leser seg gjennom serien.

Man finner ut at The Doctor er fra Gallifrey. Man vet allerede at han er en Time Lord. Man vet egentlig også at han er fra Gallifrey ...

Jeg tror jeg skal bruke dagen i dag på å slappe av etter de siste dagers strabaser. Jeg har gitt mitt første akademiske konferanseinnlegg, hørt på ti andre, pratet om spill med en dame som var med på å lage Starship Titanic sammen med Douglas Adams, og generelt drukket en del vin. Men la meg begynne med begynnelsen.
Det er snakk om en international postgraduate conference som arrangeres av min graduate school ved University of Edinburgh. Jeg holdt et innlegg om Terry Pratchetts bruk av parodi. Det hele var tatt mer eller mindre rett ut av deler av masteroppgaven min, men jeg var likevel en smule bekymret på forhånd. Det ble ikke bedre av at det viste seg av enkelte av dem som hørte på var ekte Pratchett-fans mens andre ikke ante hvem mannen var. Jeg var litt overrasket over det siste. Jeg trodde alle som hadde satt fot i en bokhandel de siste ti årene ikke kunne unngå å i alle fall ha lagt merke til alle de bøkene, men sånn er det altså.

Dag 1

Keynote speakeren var dr Olga Taxidou, en av de skumle akademikerne som klarer å holde et en og en halv times foredrag nesten uten notater. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få det talentet. Innlegget het "'But where is its soul?' (Baudelaire): Dolls, Puppets, Marionettes and Modernist Acting" og det var kjempeinteressant. Hun hadde litt den samme måten ...