For de uinnvidde spansktalende vil tittelen indikere at det her er snakk om kylling og ris, i seg selv en ubeskrivelig kjedelig kombinasjon som man vel vanskelig kan tillate seg å skrive en matspalte om. Det det egentlig er snakk om er en peruansk vidunder-middag som jeg flere ganger har prøvd å lage i Norge, men som jeg alltid har mislyktes med. Jeg har kommet til den konklusjon at det merkelige hvite pulveret som min mor i Peru puttet i maten nok var MSG og at det derfor ikke er min feil når det ikke smaker like fantastisk når jeg holder meg til oppskriften forøvrig. Løsningen er å ha i litt ekstra av alt utenom risen, og her følger en modifisert oppskrift. Man tager:
1/3 kopp olje
1/2 kg kylling i biter
1 liten løk (likvidert*)
1ts (eller mer hvis dere vil) malt spisskummen
1 ss hvitløk (likvidert)
2 kopper koriander (likvidert)
1 grønn chili (likvidert) (ca 2 ts)
1 kopp pisco (kan erstattes av lys rom)
vann (ca 2 kopper)
1 likvidert tomat uten frø
1 kopp svart øl
salt
pepper
1 liten gulrot (i terninger)
300 g erter
1/2 paprika
1/2 kg ris

og én diger kasserolle. Vi brukte en wok. Det var ikke optimalt, for det førte til at risen ble ujevnt kokt.
*) Når det står "likvidert" betyr ikke det knust eller hakket. Det betyr at det er likvidert: kjørt gjennom en kjøkkenmaskin ...

Jeg postet en link til nyheten i lynforumet, men etter å ha latt nyheten fermentere et par timer har jeg innsett at det ikke vil være nok til å holde meg på denne siden av sinnsfrisk. Alternativene så langt er
a: finne og drepe personen som står bak idéen
b: random killing spree (man kan ikke si det på norsk, kan man vel?)
c: en artikkel om saken

Jeg går for tredje alternativ. Denne gangen.

Nyheten er følgende:

Det kommer en ny bok i Douglas Adams' Hitchhiker's-serie.
Den kommer ikke til å bli skrevet av Douglas Adams (for Douglas Adams er død og kan derfor ikke skrive mer).
De har derfor gitt jobben til Eoin Colfer, forfatteren av Artemis Fowl-bøkene (som jeg aldri har lest, og som jeg nå aldri kommer til å lese).

The Guardian, til vanlig et fornuftig sted, erklærer at
Hitchhiker fans will be hoping for a resurrection of much-loved characters Arthur Dent, Trillian and Ford Prefect, who were all apparently blown to smithereens at the end of the fifth novel, Mostly Harmless.

Nei. Nei, nei, nei. Njet. No. Jeg tør faktisk påstå "ikke i det hele tatt". Hitchhiker-fans will be hoping, om jeg ikke tar helt feil, for Eoin Colfer to spontaneously combust and take the Penguin people with him. Hitchhiker-fans ønsker ikke å ende opp, slike Dune-fans gjorde for noen tiår siden, i et hjørne mens de vugger frem og tilbake til de gråter seg i søvn.

Adams planla ...

Noen av dere husker kanskje Elsters protester og min reaksjon på dem etter fjorårets Holberg-pris. I dag ble det klart at årets vinner er Fredric Jameson, en respektert litteraturteoretiker som jeg dessverre ikke kan så godt som jeg kanskje burde. Det er noe med den amerikanske teori-grenen: De kommer alltid litt i skyggen av den europeiske i hodet mitt. Det jeg vet om ham har jeg stort sett kommet over i forbindelse med det jeg har lest av og om andre teoretikere, og det er godt mulig det har gjort at jeg har fått et skjevt bilde av ham; jeg er imidlertid rimelig sikker på at jeg ikke er helt enig med ham hele tiden, selv om han ofte later til å snakke fornuft (eller kanskje fordi han ofte later til å snakke fornuft?).

Jameson er marxist (og amerikaner!), men ikke av den gamle skolen -- det er tvilsomt at Marx ville kjent seg helt igjen. Vel, man vet jo aldri: Marx var nok en clever cookie. Jameson beholder imidlertid så vidt jeg kan forstå synet på det økonomiske som grunnleggende, og i de artiklene jeg har lest av ham (og jeg er den første til å innrømme at det ikke er mange) snakker han gjerne om superstrukturer som er bygget med utspring i det økonomiske.

Den økonomiske konteksten vi befinner oss i er det man gjerne referer til (i alle hvis man er en viss type teoretiker) som sen-kapitalisme -- en situasjon kjennetegnet av ...

I am not going to play the "poor student" record again -- as long as you all keep in mind that just because something is a cliché, that does not necessarily mean it is not true. I did have money for two shows. The first, I did not choose. Rebekah sent me a text asking me whether I wanted a ticket and not having looked at the programme yet, I decided to go with it. This was the ticket for HMS Pinafore, and I must admit that my idea of Gilbert and Sullivan has been a very fuzzy and tenuous one.

Gilbert&Sullivan is of course a British institution, and I know it is old and I know it has taken the journey from tacky pop culture to something resembling a classic. I also know (or rather remember whenever people tell me) that they are the people behind The Pirates of Penzance; but I also always have to be told that Penzance is in England, not in some exotic corner of the world -- my brain does not always work quite as it should.

At any rate, I arrived at the venue not quite knowing what to expect. We had not had an overly auspicious beginning to the evening: we arrived early at the venue and found a rather seedy café which claimed to have wine for sale, but it turned out this "wine" was a Blossom Hill rosé, and I decided I had not gone that far towards alcoholism yet; then we discovered that while we had huddled on plastic chairs among white walls and orange lights, the queue for the show had been steadily growing outside. When we finally got inside we ended up sitting very high up in the theatre. It was terribly hot and stuffy.

I always have ...

In my last article I lamented the state of my finances and the horror of having to forgo what is clearly genius.Thankfully there is something called The Free Fringe -- it is a little like Alexandraparken, for those who know the Jazz Festival in Molde, only spread out throughout the city and frequently indoors at pubs. It would appear to be some sort of rebellion directed at the prices for locales in this city during the Festival (quite justified, I'd say), and while you are not really supposed to see it without paying anything, that is quite possible. A dangerous strategy in Scotland, you might say, but there are a lot of foreigners here at the moment. I got Roh to come with me to several events, and here follows my account of my/our experiences of the Free Fringe:

Grim:
This was the first show we saw. It was described as a "dark and twisted" version of four fairytales from the Brothers Grim collection. We were fairly agreed that the Grim fairytales are fairly dark and twisted to begin with, and also that we are rather sceptical of people who use expressions like "dark and twisted", but that when something is free there is a limit to how picky you can be. Our expectations, then, were not of the highest ...

Jeg hadde forleden den tvilsomme glede å redigere en artikkel for en journal, og jeg kan si med det samme at hvis det er én karriérevei jeg ikke kommer til å ta er det å bli korrekturleser. Jeg har jo ofte lekt med tanken (hver gang jeg kommer ut for Romsdals Budstikke, for eksempel; eller den gangen jeg kom i skade for å lese FrPs partiprogram), men jeg tror ikke jeg kunne holdt det ut i lengre tid. Artikkelen som fikk meg til å akseptere denne begrensningen av mine fremtidige valgmuligheter var så full av semikolon, ikke ett av dem brukt riktig, at jeg kun kom gjennom den hjulpet av tanken på et stort glass vin og en plate mørk sjokolade som jeg tidligere hadde bestemt at skulle være belønningen min.

Jeg har ingenting imot semikolon. Tvert imot: Tanken på et tegn som på ingen måte er uunnværlig, men som likevel finnes og kan brukes for å bedre flyten i en setning appellerer sterkt til meg.

Og det er nettopp fordi jeg er så glad i dette punktumet balansert på toppen av et komma at det gjør meg så vondt når det misbrukes. Nettopp fordi det ikke er et nødvendig tegn (slik man kan si punktum og komma er det) -- du kan skrive plettfri norsk (eller engelsk, for den del) uten noensinne å ta det i bruk -- finnes det ingen unnskyldning for å bruke det feil.

Regel #1 er altså følgende: Hvis du ikke vet hvordan du skal bruke semikolon ...

I'll be writing these articles in English due to a request by one of my two Edinburgh friends who refuse to learn Norwegian (despite it apparently being the easiest language for an English-speaker to learn). They do exist. I think perhaps she wanted to keep me accountable, as I am going to base a lot of this on her words as well as my own.

Now, I did not get to be here for much of the festival this year -- I was too busy enjoying the jazz festival and guesting other people's wedding (both fun), and even after returning to the Scottish capital I had to finish writing and hand in a chapter and an outline for my first year review. The result is that I have only been at the final week of what is a festival (or collection of festivals) that lasts well over a month. Another contributing factor for my sparse sampling of this year's festival is of course the perpetual lack of money one is obliged to endure as a student. I have somewhat decided to close my eyes to that for the time being, though; but there are limits to even my powers of self-delusion.

My first meeting with the festival consisted of registering that it was Hell trying to leave my flat: there were people everywhere and most of them walk very slowly, completely oblivious to anyone attempting to pass them. I noticed this tendency rather more in those early days ...

Torsdag gikk vi (vi er Marthe, Sigbjørn, Tor og jeg) på ridderturnering. Det er jo Olavsfestdager her i Trondheim for tiden, og i den forbindelse skjer det en mengde middelalder-relaterte ting rundt om i byen. Da jeg hørte "ridderturnering" ble jeg med én gang en smule entusiastisk selv om jeg egentlig var fullt klar over at det var massivt potensiale for store skuffelser: Jeg hadde plutselig et Queen-soundtrack gående i hodet og visjoner av splintrede lanser i hytt og kav. Ja, jeg lar meg lett påvirke av filmer.

Vi innfant oss med å være dårlige studenter for en dag og betalte 100 kroner hver for å komme inn. Jeg må tilstå at jeg ble en smule bekymret allerede da jeg så en mann kledt ut i en kongekappe (og det var ikke James Purefoy), men jeg valgte å holde skepsisen i tømme og gi det hele en sjanse.

Jeg må kanskje få unna en liten tilståelse nå til å begynne med: Jeg synes det er helt greit med anakronisme så lenge det er Queen som kjøres ut over høytalerne, men så snart det er en eller annen slags easy listening-gugge blir jeg purist med én gang. Skal man ha moderne musikk på en ridderturnering må det være trøkk i det. Og skal man først ha moderne innslag, som musikk, høyttalere og kommentatormann med mikrofon, kan man jammen droppe de helt sikkert historisk korrekte, men noe kjedelige og ikke-voldelige, delene av turneringen også.

Jeg er ikke helt sikker på om dette helt fortjener tittelen matspalte, men jeg velger å ignorere at det kan forklares i én setning.

Man tager et jordbær.

Eller. Man tar en kurv med jordbær. Det er akkurat i overkant nok til to personer. I alle fall hvis en av dem er Tor og den andre er meg.

Deretter skjærer man disse bærene i tynne skiver. Vi snakker ikke om "dele i to og så en gang til"-metoden som brukes når man skal ha jordbær med sukker og fløte. Ca 3 millimeter. Med litt slingringsmonn.Når man så har fordelt bærene i to skåler, tar man en sitron og skjærer to skiver av denne for så å skvise en skive over hver av skålene.
Innen man har kommet til desserten har man helt sikkert åpnet og tatt noen glass av en rødvin av et eller annet slag. Det som er til overs, kanskje to desiliter, slår man så over jordbærene (ca en desiliter per skål).

Man kan godt la det stå en liten stund, for bærene blir ekstra gode hvis de får suge til seg litt vin. Hvis man er en stor pyse kan man sikkert ha over litt sukker, men jeg synes det virker fryktelig unødvendig.

Som enkelte kanskje har merket sitter Tor midt i innspurte på masteroppgaven sin. Det innebærer at han ikke har tid til å skrive kvalitetsartikler for de høyt ærede Calcuttagutta-lesere, og på grunn av den massive respekt han føler for ovennevnte høyt ærede vil han heller tie enn spy ut noe møl.

Nå har jeg også rimelig dårlig tid på dette kapittelet mitt som skal inn i august en gang (jeg er ikke helt sikker på når). Resultatet er at vi begge sitter på lesesalen på Gløshaugen fra tidlig morgen (et eller annet sted i verden) til sent på natt.
Jeg tenkte det kanskje var på tide med en slags situasjonsrapport; målet er at dere der hjemme skal kunne føle at dere deltar i vårt slit og strev. Kanskje føler dere dere beveget til å sende penger -- man vet jo aldri.

Dette er Tor. Selv om skjorten hans påstår at han heter Jimmy. Tor jobber hardt nesten hele tiden. Han driver og skriver på noe fryktelig vanskelige greier; det handler om plater og krefter og andre imponerende kvanteting. Vi er stort sett alene på lesesalen. Den er jo bygget for å huse en liten by, men det er sommer og sol og nå er det bare oss og av og til Nora som bor der. Og plantene. Og disse kvantegreiene.

Tor er i grunnen en mye flinkere student enn meg. Det kan skyldes at han kjenner panikken komme snikende. Det hender i alle fall at jeg er godt i ...