David Tennant har annonsert at han skal slutte i rollen som The Doctor etter de fire episodene som skal filmes neste år:

Man kan kanskje komme trekkende med eksempler på folkemord og Britney Spears' eksistens, men det forhindrer ikke at denne nyheten slår meg som gjennomført tragisk.

Tennant er ikke den første som har spilt The Doctor (om dere har lest denne artikkelen (eller erhvervet viten gjennom andre medier enn Calcuttagutta) vet dere at han er den tiende doktoren så langt). Mange vil hevde at det er det som gjør serien til det den er: Den kan fortsette og fortsette, men samtidig fornye seg hele veien.

Men. Tennant, slik jeg ser det i alle fall (og det må sies at det nok finnes dem som sverger til Tom Baker -- med tanke på hvor sprø Doctor Who-fanskaren later til å kunne bli er det sikkert dem som sverger til Colin Baker også (når det er sagt ville jeg holdt meg unna slike)), er den beste doktoren så langt. Jeg liker Tom Baker. Jeg gjør virkelig det. Men David Tennant har inkorporert Tom Bakers doktor i sin egen, og resultatet ...

Det må medgis at dette er første gang jeg opplever en regenerasjon i blinde, så å si (da jeg begynte med Christopher Eccleston hadde jeg allerede sett en episode med Tennant). Kanskje har Doctor Who-fans alltid hatt denne skrekkelige følelsen av at samme hva som kommer vil det aldri nå opp til det vi har. Kanskje var de overbeviste om ...

Jeg er akkurat tilbake fra Morningside, hvor jeg har hørt Neil Gaiman lese høyt fra The Graveyard Book, svare på spørsmål og bli plaget av spørsmål og diverse andre ting. Boksigneringer er rare ting. Jeg har alltid hatt en merkelig uvilje mot dette fenomenet med autografer og bilder med kjente folk. Sant å si har jeg samme redsel for å snakke med fremmede uansett om jeg vet hvem de er: De vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg er imidlertid veldig tilhenger av å høre Neil Gaiman lese høyt (mannen har en herlig stemme), og jeg liker bøker med inskripsjoner; jeg slengte meg med Tim og Ben og deres respektive søstre, som ingen av dem hadde problemer med å stille seg i signeringskø. Nå har jeg en fin utgave av The Graveyard Book, illustrert av Dave McKean og signert av Neil Gaiman. Han tegnet en gravsten det står "Camilla RIP" på.

Jeg er en stor tilhenger av at bøker skal ha historie og at den historien gjerne må være synlig. Og det er jo en fin begynnelse på historien til en bok.

Men signeringen var bare en bieffekt, og en temmelig ubehagelig sak, både sosialt og fysisk (det var skrekkelig varmt, og selv om vi endte med å stå nesten forrerst tok det fryktelig lang tid -- jeg tør ikke tenke på de stakkarene som sto bakerst i køen som gikk rundt hele teateret og ned trappen utenfor): jeg var der først og fremst for å høre mannen snakke.

Han leste ...

Som Tor nevnte i sin artikkel, besøkte vi St. Andrews i går. Det er en by jeg har hørt en hel masse om, men aldri besøkt (i likhet med en rekke andre steder i Skottland). De har et meget bra universitet, fine hus og mye vær: Det bildene som regel ikke klarer å formidle er at vi nesten hele tiden sto i fare for å blåse på sjøen.

Jeg har heller ikke bilder av huset til onkelen til Tim og Joanna, for det er jo gjerne sånn at når man har det gøy glemmer man å ta bilder (ikke slik å forstå av spaserturen rundt i byen ikke var underholdende, men mektig natur og tøffe ruiner utgjør et unntak fra regelen). La meg bare si et par ord om bokhyllen i den leiligheten før vi begynner:
Fantastisk.
Herlig.
Utrolig fascinerende.
(og selvsagt enda en grunn til at vi ikke tok bilder: Jeg var opptatt med å bla i bøker):
De hadde en bok om Norway and the Norwegians; en samling av Jane Austen fra det som må være tidlig 1800-tall; fullstending Stevenson og Scott; og vi hadde dessuten stor moro av å lese utdrag fra McGonagall, Skottlands (kanskje verdens?) verste poet. Vel, han har heftig konkurranse fra disse tenåringene Dagbladet serverer, men jeg gir dere følgende:

Robert Burns av William McGonagall:
IMMORTAL Robert Burns of Ayr,
There's but few poets can with you compare;
Some of your poems and songs are very fine:
To "Mary in Heaven" is most ...

Watchmen er en grafisk roman (heter det det på norsk?) fra midten av 80-tallet. So far so good. Den kommer som film i mars. Jeg vet ikke om jeg skal hoppe opp og ned og klappe i hendene, eller sette meg ned og gråte. Jeg må tilstå at det er det første alternativet som faller mest naturlig.

Det virker kanskje underlig med tanke på mitt forhold til Ringenes Herre filmene; enkelte vil kanskje slutte dithen at det betyr at jeg ikke er noen stor tilhenger av Alan Moore, eller at jeg ikke tar ting så tungt når det er tegneserier det er snakk om (de fleste av dere bryr dere vel egentlig ikke med å spekulere i hva mine motiver måtte være, men la oss late som for retorikkens skyld). Det stemmer ikke. Jeg er godt istand til å være fanatisk purist også i denne sammenheng (noe en stakkars standup-komiker oppdaget). Jeg har heller ikke plutselig fått tro på mantraet om at en film må være annerledes enn en bok for å virke som den skal (men la oss ikke diskutere det igjen).

Strået jeg klamrer meg til er at det må være lettere å oversette historien fra grafisk form til film enn fra bok til film. Hjernen min gjør det stadig vekk: Jeg tror jeg har sett en tegneserie i film når jeg egentlig bare har lest den. Og jeg har tro på Zack Snyder, utrolig som det kan høres ut. Jeg har sett 300, og jeg kommer aldri ...

Jeg har jo mange ganger sittet gjennom såkalte film-maraton. Det var Jane Austen-maratonet for noen år tilbake; og før det, allerede på ungdomsskolen, satt vi gjennom Star Wars (det var imidlertid før alt gikk til helvete der).

Jeg er ingen stor fan av drikkeleker, og jeg hadde egentlig for lenge siden bestemt at det er noe jeg ikke driver med. Noe annet jeg ikke er en tilhenger av er Ringenes herre-filmene. Man skulle derfor kanskje tro at et LotR extended version film-maraton med drikkeregler var det siste jeg ville finne på å utsette meg for.

Alt har imidlertid sin naturlige forklaring. Jeg hadde forhandlet frem grønt lys for så mye klaging som jeg måtte føle for; og ingen hadde fortalt meg at det skulle være drikkeregler involvert. Vi brukte en variasjon av reglene på denne siden, om enn noe mindre respektfullt:

Every time someone drinks anything, take a shot.
If it's a Hobbit, take two shots.
If it's Gimli, take three shots.
If Gimli belches afterward, drink the whole bottle.

Every time someone eats anything, take a shot.
If it's a Hobbit, take two shots.
If it's an Orc eating entrails, take three shots.

Every time a Hobbit talks about food, take a shot.

Allerede her anså jeg det som lite sannsynlig at vi kom til å overleve Bilbos fødselsdagsselskap, helt i begynnelsen av filmen. Jeg tok derfor konsekvensen av dette og tok veldig små slurker.

Every time Frodo says "Oh, Sam...," take a shot ...

Det blir ikke nyttårsaften-feiring hos meg i år. Jeg tenkte jeg burde si ifra god tid i forvegen, og jeg har jo antydet det en stund nå, men her er altså den offisielle beskjeden.

Det har jo i grunnen utviklet seg til en tradisjon av det faste slaget at om ikke alle Moldes beste kommer til meg i ni-tiden 31. desember, er det i alle fall et visst oppmøte. Og jeg har i grunnen kommet til det punktet der jeg føler at det ikke lenger har vært nødvendig å invitere hvert år. Det har vært nok å bekrefte.

Men, og jeg beklager virkelig, jeg har bestemt meg for å ta en interkulturell opplevelse istedet, og i år blir det ikke nyttårsaften i Øverlandsveien, men Hogmanay i Edinburgh.

Fordi det føles litt for ... ett-eller-annet ... å gjøre en artikkel ut av en slik annonsering (selv om det er sikkert ti års tradisjon som brytes, tenkte jeg jeg skulle gjøre det til en "hva Camilla driver med for tiden" artikkel, av den typen vi gjorde i fjor og året før (om jeg ikke husker feil).

Camilla driver altså fortsatt og skriver på doktorgraden (noe annet ville jo vært mirakuløst -- det er ytterst få som blir ferdige på under et år). Den handler om uavsluttede narrativ, og fokuserer først og fremst på Dickens' The Mystery of Edwin Drood, men jeg har tenkt å se litt på Stevensons Weir of Hermiston (og kanskje St.Ives og Heathercat også) og kanskje Denis Duval av Thackeray (det ...

Jeg har alltid vært svak for Macbeth. I tillegg til å være en briljant tragedie er det i seg selv et stykke med så mye spennende ekstramateriale at min lettpåvirkelige hjerne blir helt forgapt.

Det er jo en velkjent sak at stykket er forbannet og at man derfor aldri må nevne det ved navn hvis man skal spille teater. The Scottish Play ble forøvrig skrevet for James I av England (James VI av Skottland), som regnet seg selv som etterkommer av Banquo (heksene erklærer jo som kjent at Banquo er "Lesser than Macbeth, and greater" ; "Not so happy, yet much happier" ; "Thou shalt get kings, though thou be none". Og noe senere, når Macbeth har ryddet Banquo (men ikke Banquos sønn) av veien ser han åtte konger foran seg sammen med Banquos gjenferd. Det er slikt som jeg liker. Når stykket i tillegg inneholder noen av de beste monologene, for ikke å snakke om enkeltreplikkene, i hele Shakespeares corpus... vel...

Når jeg så fikk muligheten til å se stykket i Edinburgh er det kanskje ikke videre overraskende at jeg grep sjansen. Det var som vanlig på Lyceum, og det var herlig, herlig, herlig. Jeg har sjekket litt rundt på nett og funnet at mange andre ikke har vært like fornøyde som meg, men nå har jeg såvidt sittet på kanten av setet gjennom hele forestillingen, og det på tross av en busslast (jeg overdriver ikke) tenåringer med knitrende godteposer og et par som fant det for godt å ta med ...

Da jeg var en liten jente med et mindre utviklet sosialt liv (*host*) utviklet jeg en uvane jeg har slitt med siden: Jeg gikk meg vill i leksikon. Jeg ville gå for å slå opp et eller annet i mine foreldres (nå sikkert fryktelig utdaterte) Aschehoughs og Gyldendals store norske leksikon. Etter å ha lest det jeg i utgangspunktet var interessert i å finne ut av ville blikket alltid falle på disse hendige pilene som sendte en videre til relaterte artikler. Leksikon har imidlertid den fordelen at man hvis man vil lese en av disse andre artiklene, må man lete seg frem til dem, kanskje til og med hente et nytt volum ut av hyllen. Og det er en komplisert affære å slå opp flere artikler på én gang. Det er sant at jeg til tider har endt opp på gulvet med åpne leksikon på alle kanter (noe som uvergelig førte til kommentarer når foreldrene mine oppdaget det), men det var bare en gang iblant.

Nå har jeg blitt voksen og ansvarlig; ikke har jeg all verdens tid å kaste bort, heller; jeg skal helst ha lært å drive målrettet forskning, å se hva som er relevant og hva som ikke er det og holde meg på den lange og smale vei. Dengang ei. Og for å gjøre vondt verre har noen smarte folk et eller annet sted kommet på at en "Free Encyclopedia" vil være en god idé. Jeg erklærer herved at dette kommer til å være slutten på ...

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble konfrontert med den tanken at universitetene skulle styres etter business-modellen; det ga meg en ekkel følelse, men jeg kunne ikke helt forklare hvorfor. I Dan Brown-artikkelen min for et par år siden kom jeg inn på at kvalitet ikke kan bestemmes demokratisk. Og noe er galt når politikere ser for seg at sykehusene skal bli bedre ved å effektivisere og bruke mindre penger.

Hva er sammenhengen mellom disse tilfellene? Jeg har ofte hatt problemer med å sette fingeren på hva som er galt. Da jeg forleden satte meg bedre inn i Lyotard enn jeg tidligere har gjort, fikk jeg imidlertid det som bare kan beskrives som en aha-opplevelse.

Jean François Lyotard er en fransk poststrukturalist, og som god poststrukturalist nøler han med å anerkjenne absolutte standarder og homogenitet. Samtidig er han ikke villig til å la alt skli ut i absolutt relativisme.

Dette spørsmålet kjører han sammen med en analyse av kunnskap i vårt postmoderne samfunn. Det høres kanskje ut som en merkelig blanding, men ha litt tålmodighet.

Slik Lyotard ser det (i alle fall i den kanskje mest kjente boken hans, La condition postmoderne: Rapport sur le savoir -- det blir vel noe i retning av Den postmoderne tilstand: Rapport om viten på norsk), finnes det ikke én type kunnskap (eller viten: knowledge, savoir) i et samfunn; tvert imot har vi forskjellige typer viten som eksisterer ved siden av hverandre og mot hverandre, og som ikke underordner seg den samme standarden.

I ...

Jeg har lenge irritert meg over oppslag som

McCAIN LEDER MED 0.23%!!!11
eller ingresser som forklarer at Obama har støtte fra 49% av befolkningen, mens McCain må klare seg med 42%

Det er ikke fordi jeg mener amerikansk politikk ikke har noen interesse for nordmenn (og selv om jeg nøler med å stemple alle bidragsytere til Dagbladets og Aftenpostens kommentarfelt som idioter -- vel... man kan umulig spille med alle kortene hvis man tror amerikansk politikk ikke påvirker oss).

Det er heller ikke fordi jeg er lei av valgkampen (selv om jeg kanskje synes den er litt vel langtrukken med litt vel mye tull og tøys).

Det er fordi jeg har fått med meg at det amerikanske systemet ikke baserer seg på prosenter i det hele tatt. Det har ikke norsk (eller britisk eller amerikansk, for den del) media fått med seg. Eller hvis de har skjønt det, ignorerer de det for harde livet.

Når amerikanere velger sine presidenter gjør de det ikke ved direkte stemming, men gjennom et system som vel ble laget før kommunikasjon over store områder var en mindre smal sak. Man hadde ikke internet, ikke telefon, ikke telegraf. Man hadde kanskje ponni-ekspressen, men jeg er ikke sikker på om de dekket hele området. Løsningen var å opprette Electoral College.

Electoral College består av 538 representanter fra forskjellige stater (hver stat har like mange som de har representanter i Kongressen, med unntak av Washington D.C.). Det er disse, ikke presidenten, som velges av befolkningen i ...