Tor har som kjent et alkoholproblem: Han får ikke alltid kjøpe det.

Dette er kanskje ikke et helt stort problem i Norge, hvor man gjerne bærer rundt på bankkortet likevel. Men briter er rare dyr, og de forstår ikke alltid vårt niftige system. Om man ikke vil bære rundt på pass har man dermed som utlending et begrenset antall alternativer:

a: la være å kjøpe alkohol (event. bare kjøpe dyr vin (for guds skyld unngå cider!), da det later til å være allmen enighet om at mindreårige ikke kjøper dyr alkohol).

b: bruk evig lang tid på å argumentere for at fødselsnummeret ditt faktisk viser alderen også, selv om det ser ut som en tilfeldig samling tall.

c: se voksen ut.

Forleden gikk vi innom en pub på jakt etter middag, hvorpå Tor da han gikk for å spørre om de serverte mat fikk beskjed om at bare folk over 18 hadde lov til å være der. Jeg trakk konklusjonen at det skyldes at han ser ut som om han er 14 år gammel når han har på seg lue.

Så langt har jeg sørget for å ta av ham luen hver gang vi har kjøpt vin, og så langt har det fungert bra. Tor later imidlertid ikke til å godta empirisk testing i så liten skala. Her følger derfor to bilder, og en avstemningsdevice til venstre.

I gode gamle dager var det gratis å gå på musikklinjas julekonsert, men etter at jeg sluttet på videregående har det vært noe mer pekuniært utfordrende. Heldigvis har jeg foreldre som forstår at en god tradisjon er verdt å betale for, så både Tor og jeg fikk den med oss i år også. Og siden videregående har jeg også fått bedre kamera, så vi går for bildefortelling-stilen. Jeg må tilstå at noen av de fineste innslagene forblir ufotograferte av meg, da jeg satt og irriterte meg grønn over en tulling som fotograferte i hytt og vær (gjerne med blits, og gjerne i de roligere partiene), og ønsket ikke å bli assosiert med denslags. Jeg tok derfor ikke bilder av noen av de stillere partiene. Det var også noen som hadde for mørk lyssetting, deriblant et spennende Tom Waits-nummer, men det skal jeg komme tilbake til.

Det åpnet, til min store glede, med Herbie Hancocks "Watermelon Man".

Konferansierene opprettholdt også i år en velholdt tradisjon med overdrevne ordspill og sunn ironisk distanse. Tradisjoner er viktige. Særlig i disse førjulstider. Min far hadde helst sett at man sang Deilig er jorden, men jeg sier meg fornøyd så lenge denne blir opprettholdt.

Deretter fulgte et stykke fra et Balkan-ensemble, og så et nydelig stykke med trompet og piano ...

Siden Tor valgte å bare publisere et bilde av en fugl, bakdelen på et ekorn, og en tweed-jakke (som riktignok fortjener all oppmerksomheten den kan få), tenkte jeg først at jeg burde ta meg sammen og prøve å formidle et mer representativt bilde av turen. Når jeg tenker meg om er egentlig svane- ekorn- og tweed-kombinasjonen en ganske god oppsummering, så jeg har kommet frem til at jeg bare vil lage enda en slik bilde-artikkel fordi Calcuttagutta har hatt så lite aktivitet i det siste at den vel er i ferd med å avgå ved døden; og fordi alle kan kommentere artikler med bilder. Gud forby at man skal måtte lese noe.

Hamlet.

Jeg fortalte tidligere at jeg er svak for Macbeth, og da må jeg kanskje finne et helt nytt ord for min holdning til Hamlet (både mannen og stykket -- beklager, Tor). Det kan hende "besettelse" kan gjøre jobben. Jeg kunne de fleste replikkene av betydning utenat da jeg var 12 (et stakkars søskenbarn som hadde lånt meg boken fikk et brev som begynte "To be or not to be" og endte "and lose the name of action", muligens med noen ord om hvor fint jeg syntes det var -- men hvem trenger å legge til noe særlig når Shakespeare har sagt sitt?).

Siden den gang har Hamlet dukket opp med jevne mellomrom. Min første var Sir Laurence Olivier, men jeg fikk ikke se hele. Det var et eller annet foreldrene mine mente var viktigere. Det samme skjedde da Mel Gibsons (av gode grunner) noe mindre klassiske versjon gikk på tv. Da Kenneth Branaghs Hamlet kom på kino var Silje og jeg nærmest alene i salen (det er visst ikke 1. juledag som er den mest populære kinodagen). Og når så David Tennant skulle spille Hamlet mot Patrick Stewarts Claudius var det egentlig bare et spørsmål om hvorvidt vi kunne få billetter. Forestillingene har nemlig vært utsolgt siden lenge før de kom på det åpne markedet, men med litt triksing og miksing (jeg er for eksempel nå full member of the RSC) fikk Tor ordnet det meste.

Noen burde kanskje ha sagt stopp når det ble foreslått å sette en prominent Star ...

I was 15 when Peter Møller lent me The Boatman's Call, thereby introducing me to Nick Cave and severely impacting my taste in music. I am, of course, eternally grateful.

When last.fm (thank you, Are) informed me that Nick Cave and the Bad Seeds were playing at The Edinburgh Corn Exchange on November 26, I consequently threw all thoughts of saving my money for food out the window and immediately set out to get tickets together with Tim and Rebekah (well, I got them to order the tickets -- I haven't actually given them the money yet).

The Corn Exchange, as it turns out, is far away from anywhere I have ever ventured before. Edinburgh is bigger than I generally think it is.

We weren't quite sure whether the venue was small or large -- it felt large to me, but Rebekah assured me it was small. And the floor was sticky (scarily so: I tried to move out of the way for a man, and almost fell over because my feet were stuck). Still, we did a lot of the giddy jumping-clapping and exclaiming "we are going to see Nick Cave". I know some of you are already sniggering, thinking something along the lines of "weeeell, I don't know whether Camilla would actually see anything at all, as most of the world is twice as tall as her". And, well, you are right. But I'll get back to that.

First: the warm-up band, Joe Gideon ...

Mens jeg satt og prøvde for harde livet å organisere tankene mine omkring uavsluttede viktorianske narrativ, ble jeg i dag slått av en mektig bølge nostalgi.

Da jeg var 14 år gikk jeg med grønn militærbukse og marius-genser og drømte om et par marsj-støvler. I dag har jeg marsj-støvler, men den grønne buksen kastet foreldrene mine i all hemmelighet, og genseren er full av hull. Men det var ikke militærbuksen eller ullgenseren som tok over hjernen min. Det var Boris Vian.

Jeg tror det er Edit sin feil. Mens jeg var ute og gikk forleden benyttet jeg sjansen til å ta igjen tapt tid på Språkteigen, og i den forbindelse kom jeg over en episode fra mars hvor de intervjuet Edit om masteroppgaven hennes (det var veldig spennende; jeg anbefaler at dere hører på den -- det er episoden fra 10. mars i år). Det var litt rart, egentlig. Jeg gikk intetanende og hørte på noen som leste Fadervår på et språk jeg ikke kjente igjen, og så tenkte jeg "det høres da virkelig ut som Edit, men det kan det da ikke være".

Men tilbake til Boris Vian og Edit og nostalgi. Dette programmet gjorde nok at Edit surret rundt i bakhodet mitt, og det er nok derfor jeg mens jeg virkelig hadde behov for å konsentrere meg i dag fikk en så overveldende trang til å finne ut akkurat hva den franske og den norske teksten på Le Déserteur/Herr President var. Litt effektiv internetting ga meg følgende:


Herr ...

Gikk Grosvold over grensen?

Jeg har jo som kjent ikke tv her borte, og i alle fall ikke NRK. Men når jeg i min daglige gang gjennom norske nettaviser gang på gang snublet over dette Grosvold-intervjuet med Ingrid Betancourt tok jeg meg sammen og gikk til NRK for å se hva oppstyret gjaldt.

Jeg er ingen stor Grosvold-fan i utgangspunktet. Jeg likte henne veldig godt da hun var tøff journalist, men siden hun ble snakkeprogramvert har hun vist seg å være mye mindre tøff enn jeg trodde hun var.

Jeg liker Ingrid Betancourt. Hun virker som en smart dame som ikke liker tull, og som er smart nok til å gjennomskue tv-tull.

Og å se henne utsatt for Grosvolds tv-tull gjør meg flau.

Det er som på tv-aksjonen, hvor de på død og liv skal filme folk som gråter. Lengst mulig. Mens kameraet går nærmere og nærmere.

Eller Tore på sporet.

Grosvolds program ble ikke slik, men det var bare takket være Ingrid Betancourts tilbakeholdenhet. Hun ga Grosvold informasjonen hun hevdet å ville ha, men ga henne ikke den følelsespornografien hun var ute etter. Men Grosvold ga seg ikke, melket hele tiden etter de følelsene og tårene hun ikke fikk. Hvis det stemmer at Betancourt hadde sagt på forhånd at hun ikke ville snakke om det, at hun heller ville snakke om situasjonen i Columbia nå, da er det ikke mye å respektere i Grosvold lenger.

Det er det forresten kanskje ikke uansett.

Remember, remember the Fifth of November,
The Gunpowder Treason and Plot.
I know of no reason
Why the Gunpowder Treason
Should ever be forgot.

Guy Fawkes, Guy Fawkes, t'was his intent
To blow up King and Parli'ment
Three-score barrels of powder below
To prove old England's overthrow;

By God's providence he was catch'd
With a dark lantern and burning match
Holloa boys, holloa boys, let the bells ring.
Holloa boys, holloa boys, God save the King.

Det var James I/VI de ville ta knekken på da de forsøkte å sprenge Parliament under åpningen i 1605. Og Guy Fawkes har blitt stående som symbolet på det hele (kanskje en smule ufortjent).

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde at Fawkes ble feiret 5. november, altså at han var helten. Så feil kan man altså ta. Det finnes selvsagt dem som velger å se ham som en helt. Deriblant V for Vendetta, anarkister og delvis SNP. De to sistnevnte har begge produsert plakater med påskriften

Vote Guy Fawkes, the only man to enter Parliament with honest intent.

Men selv om de aller fleste kan knytte Fawkes til 5. november er det slett ikke gitt at de vet hvorfor han gikk inn for å sprenge parlamentet, eller i det hele tatt hvilket år det hele utspant seg. Hvorfor har det blitt en så stor greie? Hvorfor feires dagen fortsatt, selv etter 400 år? Er det bare fordi folk liker å leke med ild og fyrverkeri?

Et øyeblikk ...

Siden det later til (ut ifra dagens poll) at jeg er den eneste som har planer om å holde meg våken til vi vet sånn omtrent hvem som vinner (jada, politikk-junkie er ikke dekkende), tenkte jeg at det var like greit å gjøre en artikkel ut av det. Så kan jo dere trøtte/hardt-arbeidende typer lese det til kaffen i morgen tidlig og få med dere hva som skjedde. Det er en veldig liten sjanse for at jeg faktisk kommer til å traske meg ned i Common Room (hvor tv-en er reservert for valgsendinger hele natten). Den som lever får se, som vanlig.

Det er ingen tvil om at mine sympatier ligger med Obama, og at hvis McCain/Palin vinner kommer jeg til å ende natten i et hjørne mens jeg vugger frem og tilbake og mumler usammenhengende. Om dere er ute etter objektiv analyse er dette derfor kanskje ikke det beste stedet å være.

Det handler selvsagt ikke bare om presidentkandidater osv: Hver av statene stemmer om hundrevis av andre ting -- av de mer interessante er Californias proposition 8, som vil begrense ekteskap til mann/kvinne. Jeg kommer ikke til å gå fryktelig nøye inn på disse med mindre jeg snubler over dem. Jeg klarer bare ikke å legge meg til å sove mens det fortsatt er en sjanse for at McCain/Palin tar over.

Jeg skal føre alt etter norsk tid, så slipper dere forvirring.

Så langt:
Obama: 338
McCain: 159
I prosenter av stemmene: Obama 51% av ...

Mens vi er inne på temaet Doctor Who...

Siden jeg oppdaget serien har jeg hørt om Tom Baker som den legendariske doktoren. Doktoren alle av betydning vokste opp med; doktoren alle regner som den ultimate Doktor; doktoren med skjerfet.

Det tok selvsagt ikke lang tid fra jeg hadde sett ferdig de nye til jeg gikk løs på disse legendariske episodene. Og på tross av elendig teknologi og et og annet ikke helt overbevisende monster (for ikke å snakke om bakgrunner som beveger seg hvis man kommer borti dem), var det noe som stemte.

Det føltes som om jeg hadde kjent til ham hele livet. Og jeg var sikker på at jeg ikke hadde sett denne versjonen av The Doctor før. Krøllene, øynene, det stemte. Skjerfet hadde jeg hørt om, men jeg hadde ikke egen erfaring.

Men jeg kjente nostalgien ta meg. Det kunne selvsagt forklares med en overdreven entusiasme for The Doctor (ikke usannsynlig).

Og så snublet jeg innom HMV og kom i skade for å kjøpe den gamle Narnia-serien på dvd.

Og bildet av Puddleglum (var det Dysterpytt han het på norsk?) virket merkelig kjent.

Det viser seg at en av mine store barndomshelter er en av mine nye store helter. Puddleglum er The Doctor. Og alt stemmer. Verden er i harmoni.