Jeg har jo tidligere erklært meg skeptisk til diverse "utrolige" fenomener som "vitenskapen ignorerer" og "bare kan tyde på utenomjordisk intervensjon".

Når så et av søskenbarna mine presenterte meg for kornsirkel-spekulasjon i form av en TV Norge-dokumentar, reagerte jeg selvsagt med sunn skepsis. Det er ikke alle som gjør det. Her kan dere se et eksempel på det motsatte.

Jeg skjønner jo at folk blir fascinerte. Det er til tider virkelig spektakulære saker. Dokumentarer som denne kan man imidlertid ikke ta seriøst. La meg demonstrere.

Det hele åpner med en serie uetterprøvbare påstander om folk som har sett kornsirkler dukke opp på bare minutter, og en kvinne som sier at her, her finner man det som gjør at en "skjønner at det er mer mellom himmel og jord enn man hittil har trodd"; før Terje Toftenes forteller at det når man ser dem er "umulig å unngå den merkelige følelsen at det kan være noe helt annet som står bak". Man får "Åndenes makt"- og "Fornemmelse for mord"-assosiasjoner.

Når man så blir fortalt at det er et fenomen som virkelig har økt i omfang og kompleksitet på 1980- og 90-tallet, altså samtidig som man har fått mer avansert informasjonsteknologi, datamaskiner som kan designe avanserte mønstre osv., vel... jeg tar ikke det som et tegn på at det ikke er menneskelaget. La oss et øyeblikk tenke oss at det faktisk er romvesener som har laget dem. Og at det begynte for noen hundre år siden, slik dokumentaren hevder. Hvorfor skulle ...

Jeg vet ikke om dette gjelder som et såkalt MEME. Det er noe jeg har kommet over, men aldri deltatt i offentlig, på det der nettstedet jeg tilbringer alt for mye tid på. Konseptet går ut på at man melder seg på 50 book challenge, for så å holde alle andre oppdatert på hvilke bøker man leser. Målet er, som man kanskje kan slutte seg til ut ifra navnet, å lese 50 bøker på et år.

Jeg nølte veldig med å melde meg på det av to grunner: Jeg var slett ikke sikker på at jeg leste 50 bøker i året lenger; og jeg hadde en snikende anelse om at jeg som litteraturstudent har en noe urettferdig fordel. Det er ikke snakk om en konkurranse. Ikke engentlig. Men det er ikke fritt for at det kanskje føles som en, likevel.

Jeg begynte imidlertid å holde oversikt over bøkene jeg leste i fjor. For å jevne litt ut, tok jeg bare med fiksjon (ikke faglitteratur) (noe jeg har tenkt å endre på i år), og det viste seg i grunnen at 50 ikke er noe problem (i alle fall ikke hvis man tar livet av datamaskinen med en kopp kaffe ca halvveis i året). Da jeg nevnte dette for Tor ble han umiddelbart bitter fordi han ikke hadde holdt oversikt over hvilke bøker han hadde lest, og bestemte seg umiddelbart for å ta igjen for det tapte i år (så langt ligger han en bok foran meg, siden han har lest ...

Tor har som kjent et alkoholproblem: Han får ikke alltid kjøpe det.

Dette er kanskje ikke et helt stort problem i Norge, hvor man gjerne bærer rundt på bankkortet likevel. Men briter er rare dyr, og de forstår ikke alltid vårt niftige system. Om man ikke vil bære rundt på pass har man dermed som utlending et begrenset antall alternativer:

a: la være å kjøpe alkohol (event. bare kjøpe dyr vin (for guds skyld unngå cider!), da det later til å være allmen enighet om at mindreårige ikke kjøper dyr alkohol).

b: bruk evig lang tid på å argumentere for at fødselsnummeret ditt faktisk viser alderen også, selv om det ser ut som en tilfeldig samling tall.

c: se voksen ut.

Forleden gikk vi innom en pub på jakt etter middag, hvorpå Tor da han gikk for å spørre om de serverte mat fikk beskjed om at bare folk over 18 hadde lov til å være der. Jeg trakk konklusjonen at det skyldes at han ser ut som om han er 14 år gammel når han har på seg lue.

Så langt har jeg sørget for å ta av ham luen hver gang vi har kjøpt vin, og så langt har det fungert bra. Tor later imidlertid ikke til å godta empirisk testing i så liten skala. Her følger derfor to bilder, og en avstemningsdevice til venstre.

I gode gamle dager var det gratis å gå på musikklinjas julekonsert, men etter at jeg sluttet på videregående har det vært noe mer pekuniært utfordrende. Heldigvis har jeg foreldre som forstår at en god tradisjon er verdt å betale for, så både Tor og jeg fikk den med oss i år også. Og siden videregående har jeg også fått bedre kamera, så vi går for bildefortelling-stilen. Jeg må tilstå at noen av de fineste innslagene forblir ufotograferte av meg, da jeg satt og irriterte meg grønn over en tulling som fotograferte i hytt og vær (gjerne med blits, og gjerne i de roligere partiene), og ønsket ikke å bli assosiert med denslags. Jeg tok derfor ikke bilder av noen av de stillere partiene. Det var også noen som hadde for mørk lyssetting, deriblant et spennende Tom Waits-nummer, men det skal jeg komme tilbake til.

Det åpnet, til min store glede, med Herbie Hancocks "Watermelon Man".

Konferansierene opprettholdt også i år en velholdt tradisjon med overdrevne ordspill og sunn ironisk distanse. Tradisjoner er viktige. Særlig i disse førjulstider. Min far hadde helst sett at man sang Deilig er jorden, men jeg sier meg fornøyd så lenge denne blir opprettholdt.

Deretter fulgte et stykke fra et Balkan-ensemble, og så et nydelig stykke med trompet og piano ...

Siden Tor valgte å bare publisere et bilde av en fugl, bakdelen på et ekorn, og en tweed-jakke (som riktignok fortjener all oppmerksomheten den kan få), tenkte jeg først at jeg burde ta meg sammen og prøve å formidle et mer representativt bilde av turen. Når jeg tenker meg om er egentlig svane- ekorn- og tweed-kombinasjonen en ganske god oppsummering, så jeg har kommet frem til at jeg bare vil lage enda en slik bilde-artikkel fordi Calcuttagutta har hatt så lite aktivitet i det siste at den vel er i ferd med å avgå ved døden; og fordi alle kan kommentere artikler med bilder. Gud forby at man skal måtte lese noe.

Hamlet.

Jeg fortalte tidligere at jeg er svak for Macbeth, og da må jeg kanskje finne et helt nytt ord for min holdning til Hamlet (både mannen og stykket -- beklager, Tor). Det kan hende "besettelse" kan gjøre jobben. Jeg kunne de fleste replikkene av betydning utenat da jeg var 12 (et stakkars søskenbarn som hadde lånt meg boken fikk et brev som begynte "To be or not to be" og endte "and lose the name of action", muligens med noen ord om hvor fint jeg syntes det var -- men hvem trenger å legge til noe særlig når Shakespeare har sagt sitt?).

Siden den gang har Hamlet dukket opp med jevne mellomrom. Min første var Sir Laurence Olivier, men jeg fikk ikke se hele. Det var et eller annet foreldrene mine mente var viktigere. Det samme skjedde da Mel Gibsons (av gode grunner) noe mindre klassiske versjon gikk på tv. Da Kenneth Branaghs Hamlet kom på kino var Silje og jeg nærmest alene i salen (det er visst ikke 1. juledag som er den mest populære kinodagen). Og når så David Tennant skulle spille Hamlet mot Patrick Stewarts Claudius var det egentlig bare et spørsmål om hvorvidt vi kunne få billetter. Forestillingene har nemlig vært utsolgt siden lenge før de kom på det åpne markedet, men med litt triksing og miksing (jeg er for eksempel nå full member of the RSC) fikk Tor ordnet det meste.

Noen burde kanskje ha sagt stopp når det ble foreslått å sette en prominent Star ...

I was 15 when Peter Møller lent me The Boatman's Call, thereby introducing me to Nick Cave and severely impacting my taste in music. I am, of course, eternally grateful.

When last.fm (thank you, Are) informed me that Nick Cave and the Bad Seeds were playing at The Edinburgh Corn Exchange on November 26, I consequently threw all thoughts of saving my money for food out the window and immediately set out to get tickets together with Tim and Rebekah (well, I got them to order the tickets -- I haven't actually given them the money yet).

The Corn Exchange, as it turns out, is far away from anywhere I have ever ventured before. Edinburgh is bigger than I generally think it is.

We weren't quite sure whether the venue was small or large -- it felt large to me, but Rebekah assured me it was small. And the floor was sticky (scarily so: I tried to move out of the way for a man, and almost fell over because my feet were stuck). Still, we did a lot of the giddy jumping-clapping and exclaiming "we are going to see Nick Cave". I know some of you are already sniggering, thinking something along the lines of "weeeell, I don't know whether Camilla would actually see anything at all, as most of the world is twice as tall as her". And, well, you are right. But I'll get back to that.

First: the warm-up band, Joe Gideon ...

Mens jeg satt og prøvde for harde livet å organisere tankene mine omkring uavsluttede viktorianske narrativ, ble jeg i dag slått av en mektig bølge nostalgi.

Da jeg var 14 år gikk jeg med grønn militærbukse og marius-genser og drømte om et par marsj-støvler. I dag har jeg marsj-støvler, men den grønne buksen kastet foreldrene mine i all hemmelighet, og genseren er full av hull. Men det var ikke militærbuksen eller ullgenseren som tok over hjernen min. Det var Boris Vian.

Jeg tror det er Edit sin feil. Mens jeg var ute og gikk forleden benyttet jeg sjansen til å ta igjen tapt tid på Språkteigen, og i den forbindelse kom jeg over en episode fra mars hvor de intervjuet Edit om masteroppgaven hennes (det var veldig spennende; jeg anbefaler at dere hører på den -- det er episoden fra 10. mars i år). Det var litt rart, egentlig. Jeg gikk intetanende og hørte på noen som leste Fadervår på et språk jeg ikke kjente igjen, og så tenkte jeg "det høres da virkelig ut som Edit, men det kan det da ikke være".

Men tilbake til Boris Vian og Edit og nostalgi. Dette programmet gjorde nok at Edit surret rundt i bakhodet mitt, og det er nok derfor jeg mens jeg virkelig hadde behov for å konsentrere meg i dag fikk en så overveldende trang til å finne ut akkurat hva den franske og den norske teksten på Le Déserteur/Herr President var. Litt effektiv internetting ga meg følgende:


Herr ...

Gikk Grosvold over grensen?

Jeg har jo som kjent ikke tv her borte, og i alle fall ikke NRK. Men når jeg i min daglige gang gjennom norske nettaviser gang på gang snublet over dette Grosvold-intervjuet med Ingrid Betancourt tok jeg meg sammen og gikk til NRK for å se hva oppstyret gjaldt.

Jeg er ingen stor Grosvold-fan i utgangspunktet. Jeg likte henne veldig godt da hun var tøff journalist, men siden hun ble snakkeprogramvert har hun vist seg å være mye mindre tøff enn jeg trodde hun var.

Jeg liker Ingrid Betancourt. Hun virker som en smart dame som ikke liker tull, og som er smart nok til å gjennomskue tv-tull.

Og å se henne utsatt for Grosvolds tv-tull gjør meg flau.

Det er som på tv-aksjonen, hvor de på død og liv skal filme folk som gråter. Lengst mulig. Mens kameraet går nærmere og nærmere.

Eller Tore på sporet.

Grosvolds program ble ikke slik, men det var bare takket være Ingrid Betancourts tilbakeholdenhet. Hun ga Grosvold informasjonen hun hevdet å ville ha, men ga henne ikke den følelsespornografien hun var ute etter. Men Grosvold ga seg ikke, melket hele tiden etter de følelsene og tårene hun ikke fikk. Hvis det stemmer at Betancourt hadde sagt på forhånd at hun ikke ville snakke om det, at hun heller ville snakke om situasjonen i Columbia nå, da er det ikke mye å respektere i Grosvold lenger.

Det er det forresten kanskje ikke uansett.

Remember, remember the Fifth of November,
The Gunpowder Treason and Plot.
I know of no reason
Why the Gunpowder Treason
Should ever be forgot.

Guy Fawkes, Guy Fawkes, t'was his intent
To blow up King and Parli'ment
Three-score barrels of powder below
To prove old England's overthrow;

By God's providence he was catch'd
With a dark lantern and burning match
Holloa boys, holloa boys, let the bells ring.
Holloa boys, holloa boys, God save the King.

Det var James I/VI de ville ta knekken på da de forsøkte å sprenge Parliament under åpningen i 1605. Og Guy Fawkes har blitt stående som symbolet på det hele (kanskje en smule ufortjent).

Jeg må tilstå at jeg lenge trodde at Fawkes ble feiret 5. november, altså at han var helten. Så feil kan man altså ta. Det finnes selvsagt dem som velger å se ham som en helt. Deriblant V for Vendetta, anarkister og delvis SNP. De to sistnevnte har begge produsert plakater med påskriften

Vote Guy Fawkes, the only man to enter Parliament with honest intent.

Men selv om de aller fleste kan knytte Fawkes til 5. november er det slett ikke gitt at de vet hvorfor han gikk inn for å sprenge parlamentet, eller i det hele tatt hvilket år det hele utspant seg. Hvorfor har det blitt en så stor greie? Hvorfor feires dagen fortsatt, selv etter 400 år? Er det bare fordi folk liker å leke med ild og fyrverkeri?

Et øyeblikk ...