I dag er det fredag. Det betyr (vanligvis) at jeg har vært på instituttets ukentilige vinforelesning. Disse fredagsforelesningene er semi-seriøse saker, og de har som regel veldig gode foredragsholdere.

Denne uken var det en skotte ved navn Geoff Gilbert fra American University of Paris som holdt et foredrag kalt "'Do you know how you feel?': Shame, la honte, and the language of gay love in Baldwin's 'Giovanni's Room'".

Nå har jeg aldri lest "Giovanni's Room", men det kommer jeg til å gjøre; denne forelesningen var nemlig spennende på mange, mange måter. Jeg skal ikke gå så nøye inn på det, for det var ikke derfor jeg ville skrive artikkelen, men selv om boken høres interessant ut var det konteksten han satte den i som fikk meg hektet.

Han trakk på noe han kaller skam-teori. Jeg har aldri hørt om det før, og det er kanskje litt problematisk at jeg kaller det skam-teori (noe jeg skal komme tilbake til) -- shame theory heter det på engelsk. Boken handler om skam i forbindelse med homoseksualitet, og han fortalte at det er noe som kalles Gay Shame-bevegelsen. Den kan dere lese om selv, hvis dere vil (det er ganske spennende), men det jeg vil frem til er at han presenterte shame som noe potensielt positivt og produktivt -- og det ville det aldri falt meg inn å tenke på det som.

Jo mer han snakket, desto mer fornuftig virket det imidlertid (og det var ikke bare aksenten, som jeg medgir får ...

WorldCat er en database (antar jeg -- jeg har et veldig vagt grep om hva en database egentlig er, men jeg tror det er noe slikt) som samler katalogene til alle bibliotekene i hele verden (vel, 10 000 av dem...), og lar deg søke i alle på én gang.

Det er selvsagt et helt genialt konsept, for selv steder som NLS (som har en 13 millioner bøker og tidsskrifter og denlags) kan ikke ha alle bøkene i hele verden, og da er det greit å vite hvem som har dem. Og om man trenger å be om inter library loan, eller om man bare kan krysse gaten til et annet bibliotek.

Den har til og med en funksjon som gir deg avstanden til nærmeste bibliotek med en utgave av boken du leter etter i miles. Og det er her jeg av og til får problemer.

Jeg kan ikke unngå å føle at de ler av meg når de forteller at den finnes henholdsvis 3200, 3700, 3800 og 4100 miles unna.

Jeg blir gal. Jeg tror faktisk jeg er på vei over kanten. På ekte denne gangen.

Kontoret mitt er på campus, og det burde jo i utgangspunktet være positivt, burde det ikke? Men
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
de driver og utbedrer biblioteket her (jeg tror planen er å være ferdig
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
i 2012 eller noe slikt), og det innebærer
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
at de har en gravemaskin av typen som ikke graver, men
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunker
utenfor vinduet mitt. Den har holdt på i hele dag. Det er ikke lett å
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
skrive om Dickens når man ikke kan høre seg selv tenke.

dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
dunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunkdunk
Jeg blir gaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaal.

Jeg har jo tidligere erklært meg skeptisk til diverse "utrolige" fenomener som "vitenskapen ignorerer" og "bare kan tyde på utenomjordisk intervensjon".

Når så et av søskenbarna mine presenterte meg for kornsirkel-spekulasjon i form av en TV Norge-dokumentar, reagerte jeg selvsagt med sunn skepsis. Det er ikke alle som gjør det. Her kan dere se et eksempel på det motsatte.

Jeg skjønner jo at folk blir fascinerte. Det er til tider virkelig spektakulære saker. Dokumentarer som denne kan man imidlertid ikke ta seriøst. La meg demonstrere.

Det hele åpner med en serie uetterprøvbare påstander om folk som har sett kornsirkler dukke opp på bare minutter, og en kvinne som sier at her, her finner man det som gjør at en "skjønner at det er mer mellom himmel og jord enn man hittil har trodd"; før Terje Toftenes forteller at det når man ser dem er "umulig å unngå den merkelige følelsen at det kan være noe helt annet som står bak". Man får "Åndenes makt"- og "Fornemmelse for mord"-assosiasjoner.

Når man så blir fortalt at det er et fenomen som virkelig har økt i omfang og kompleksitet på 1980- og 90-tallet, altså samtidig som man har fått mer avansert informasjonsteknologi, datamaskiner som kan designe avanserte mønstre osv., vel... jeg tar ikke det som et tegn på at det ikke er menneskelaget. La oss et øyeblikk tenke oss at det faktisk er romvesener som har laget dem. Og at det begynte for noen hundre år siden, slik dokumentaren hevder. Hvorfor skulle ...

Jeg vet ikke om dette gjelder som et såkalt MEME. Det er noe jeg har kommet over, men aldri deltatt i offentlig, på det der nettstedet jeg tilbringer alt for mye tid på. Konseptet går ut på at man melder seg på 50 book challenge, for så å holde alle andre oppdatert på hvilke bøker man leser. Målet er, som man kanskje kan slutte seg til ut ifra navnet, å lese 50 bøker på et år.

Jeg nølte veldig med å melde meg på det av to grunner: Jeg var slett ikke sikker på at jeg leste 50 bøker i året lenger; og jeg hadde en snikende anelse om at jeg som litteraturstudent har en noe urettferdig fordel. Det er ikke snakk om en konkurranse. Ikke engentlig. Men det er ikke fritt for at det kanskje føles som en, likevel.

Jeg begynte imidlertid å holde oversikt over bøkene jeg leste i fjor. For å jevne litt ut, tok jeg bare med fiksjon (ikke faglitteratur) (noe jeg har tenkt å endre på i år), og det viste seg i grunnen at 50 ikke er noe problem (i alle fall ikke hvis man tar livet av datamaskinen med en kopp kaffe ca halvveis i året). Da jeg nevnte dette for Tor ble han umiddelbart bitter fordi han ikke hadde holdt oversikt over hvilke bøker han hadde lest, og bestemte seg umiddelbart for å ta igjen for det tapte i år (så langt ligger han en bok foran meg, siden han har lest ...