I går gikk jeg ut uten skjerf -- og jeg har ennå ikke fått lungebetennelse! Det er fordi vi plutselig har gått fra vind og regn og dritt til folk i shorts, singlet og flip-flop-sandaler. De er riktignok briter, så det betyr egentlig ingenting. Vi har jo tidligere konstatert at briter mangler det genet som utvikler temperaturfølsomhet, og de går gjerne i småsko, miniskjørt og tynne bluser midt på vinteren (sannsynligvis fordi de har betgynt å drikke i ti-tiden om morgenen).

Men jeg, som kommer fra et land hvor man dør hvis man gjør denslags, har gått rundt godt innpakket siden oktober. Og det faktum at jeg altså gikk ut uten skjerf (og i småsko og sommerjakke) bør stå som en klar indikasjon på at det faktisk er sommer. Det er sol. Jeg ble vekket av småfugler som sang utenfor vinduet mitt for et par dager siden. Det har vært krokus siden i februar, men sol er noe nytt. Mer spesifikt sol som blir værende i mer enn fem minutter. Vanligvis, hvis jeg ser at det er sol når jeg skal forlate huset tar jeg alltid med meg en paraply. Hvis det er overskyet trenger jeg det ikke, for da holder været seg halvdårlig hele dagen. Men sol betyr at det kommer til å hølje ned hvert øyeblikk.

Men nå er himmelen bare blå. Blå med en slik rund flamme-kule.

Slike brå endringer i mine omgivelser gjør meg selvsagt redd og forvirret, og det er sikkert adrenalinet som gjør at jeg ...

I et anfall av veldig aktiv prokrastinering i dag kom jeg over noen notater jeg har gjort meg fra diverse bøker underveis på universitetet. Fordi jeg er et godt menneske tenkte jeg at jeg skulle gjøre dem tilgjengelige for dere her.

Denne fra Palmer (boken heter A History of the Modern World, men jeg har aldri hørt den referert til som noe annet enn Palmer, selv om den i nyere utgaver har minst to andre medforfattere. Jeg tror man bruker niende eller tiende utgave på universitetet nå):

Abdul Hamid reigned for 33 years, from 1876 to 1909. For all this time he lived in terror, fighting back blindly and ferouciously against forces that he could not understand. Once when a consignment of dynamos reached the Turkish customs it was held up by fearful officials, because the contents were declared to make several hundred revolutions per minute. Again, chemistry books for use in the new American college were pronounced seditious, because their chemical symbols might be a secred cipher.

Denne kommer også fra Palmer (jeg ville funnet frem sidetall hvis boken ikke var i Trondheim med Tor. Jeg håper alle tar lærdom av hvor viktig det er at Camilla får ha bøkene sine hos seg):

Citing British abuses of international law in justification, the German government in February 1915 declared the waters surrounding the British Isles to be a war zone, in which Allied vessels would be torpedoed and neutral vessels would be in grave danger.

Three months later the liner ...

I dag er Red Nose Day i Storbritannia. Jeg har vært ute for fenomenet tidligere, men jeg satte meg aldri inn i hva det innebar. Jeg har jo levd uten tv hele tiden mens jeg har vært her. Siden BBC iPlayer har dukket opp har jeg imidlertid vært mer integrert i den offisielle britiske tv-kulturen, og det var i den forbindelse det langsomt gikk opp for meg hva dette dreier seg om.

Det er TV-aksjonen. Men det er morsomt.

Jeg skjønner at det kan være et vanskelig konsept å svelge. Det er noen år siden jeg har sett TV-aksjonen på norsk tv nå (den gangen vi fortsatt hadde tv klarte jeg å unnslippe ved å gå med bøsse), men etter hva jeg kan huske består det stort sett av halvdårlige pop-sanger, folksy folkesanger, nøds-pornografi (i betydningen nærbilder av barn som gråter, ikke pornografi du tar frem i nødstilfeller) og intervjuer med mer eller mindre kjedelige sports-stjerner og andre som liker å være på tv. Det er mulig jeg tar feil. Jeg håper egentlig det.

Poenget er i alle fall at britene har tatt en annen vending.



De har holdt på siden 80-tallet en gang, noe som betyr at man kan takke dem for gullkorn som denne Rowan Atkinson-sketchen (sketsjen?) fra 1989, med diverse politikere

... eller Blackadder -- The Cavalier Years, som også var laget for Comic Relief.

Massene av Geldof-fans (you know who you are) vil selvsagt også sette pris på eksempler som denne sketchen (med en viss Stephen Fry), fra ...

Når man hører/leser ordkombinasjonen "musikal og mordmysterium med romantiske innslag" er det ikke alltid ens første og sterkeste reaksjon er "whoo! Dét er det jeg må bruke min begrensede tid på denne planeten til å se!", men ... .

Denne romantiske mordmysterium-musikalen gikk på NRK for noen år siden, men det er ikke alltid man kan regne med at folk gjenkjenner gull når de ser det. Selv når det har David Morissey, David Tennant og Sarah Parish i hovedrollene. For ikke å snakke om sountracket. Jeg kommer til å snakke om soundtracket. Men ikke helt ennå.

David Morissey spiller Ripley Holden, kasinoeier; Sarah Parish spiller hans ulykkelige kone; David Tennant politietterkorskeren som mistenker Holden for drapet på en mann som blir funnet i spillehallen, og forelsker seg i Holdens kone. Det høres enkelt ut, men det er det ikke. Man vet man ser britisk tv på sitt beste når man har mer plot og karakterutvikling i løpet av seks (6) episoder enn man finner i selv en god amerikans serie i løpet av 22. Det er ingen snille, ingen slemme. Ikke egentlig. Vel, det er én virkelig slesk fyr, men han får som fortjent.

Nå har det seg slik at BBC faktisk har lagt ut biter av serien gratis på youtube. De har selvsagt holdt de beste scenen tilbake, og ingen av syngescenene er tilgjengelige fra dem, men det er likevel veldig snilt av dem. Det betyr at hvis man ikke er alt for redd for spoilere kan man få et ...

(and yes, I am well aware that playing on "Who watches the Watchmen" is much too overused these days, but what to do...)

Yesterday, Tor and I went with some friends to see the long awaited adaptation of Alan Moore and Dave Gibbons' Watchmen. And there is much to say. Let me cover the general before I head into what could be perceived as spoiler territory (as I will have to discuss the ending, obviously) -- it being understood, of course, that you should not even think about seeing this film without reading the book first (here is exhibit A on the need to read the book first. You don't want to end up like Roger Ebert).

The film was pretty. It looked just right. I was expecting this of course. When the film is based on a graphic novel, the visual is already shared. You do not end up with horrible decisions like casting Viggo Mortensen as Aragorn simply because you know what a person is supposed to look like. Dr Manhattan was just the right shade of blue; the Comedian was perfectly gruffy (I don't think that is a word, but if it was one, it would adequately describe the Comedian); Dan Dreiberg looked so right it was almost spooky; and Rorschach ... oh my, I believe "perfect" is the word. The only one who did not look the part, oddly, was Matthew Goode as Ozymandias/Veidt. He was much too skinny, looking entirely out of place a ...

Jeg kom over denne artikkelen på BBC news i dag morges, og den overrasket meg i grunnen litt.

Det den forteller er at forskere ved Reading University har funnet de eldste ordene i det engelske språket. Enkelte vil kanskje se dette som et skrekkeksempel på hva som skjer når du gir en humanist en supercomputer, men det var ikke det jeg reagerte på. Det de fant var nemlig at de eldste ordene var "I", "we", "two" og "three". Greit nok, tenkte jeg. Vi har jo rimelig lett gjenkjennelig de tre siste i alle fall, også i norsk, og jeg kan ikke nok sanskrit til å si noe om beslektede ord annenstedshen.

Og det hele høres jo kjempespennende ut. Artikkelen nevner for eksempel hvilke ord man ville kunne bruke for å snakke med Vilhelm Erobreren (jeg trodde han snakket normannerfransk, jeg):

There's lots of words he wouldn't have understood - like 'big', 'bird', 'heavy', and 'here'. The words he would've used would've derived from a different common ancestral word to the English words that we're using today.

Det som imidlertid overrasket meg var dette:

What the researchers found was that the frequency with which a word is used relates to how slowly it changes through time, so that the most common words tend to be the oldest ones.

Derav tittelen på artikkelen. Jeg har alltid vært litt fascinert over hvor mange måter man kan si "jeg" på på norsk, og i hodet mitt har det alltid gitt mening at dette ordet varierer i så stor grad nettopp fordi det er et vi bruker så ofte. Denne artikkelen slår altså bena under mine populær-lingvistiske antagelser. Det jeg lurer på nå er hvorfor vi har så stor variasjon på dette ordet på norsk. Dét sier ikke BBC noe om.

Jeg har lenge irritert meg over listen Tor har hatt i profilen sin. Den er laget av britiske bibliotekarer og er absurd på flere nivåer. For det første er det latterlig å bare ha 30 titler på listen, men samtidig har de klart å blande inn tull av diverse slag. Selv om den også inneholder mange bra bøker tør jeg påstå at jeg skal klare å lage en bedre en (og jeg lover å ikke bare kjøre på med klassikere -- alle disse bøkene er velskrevne og kan leses av hvemsomhelst). Her følger derfor (på engelsk fordi ... jeg har ikke en grunn, egentlig, utenom at jeg ikke vet hva de alle heter på norsk, og det er greit å kunne henvise også engelsktalende venner til en liste -- men jeg har lagt til originaltitlene der det er relevant)

Camillas liste over bøker man bør lese (før man dør -- og husk at du kan bli overkjørt av en buss i morgen).

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy -- a trilogy in five parts -- Douglas Adams
Inferno -- Dante Alighieri
The Bridge on the Drina -- Ivo Andrić (Na Drini ćuprija)
Lysistrata -- Aristophanes (Λυσιστράτα)
Foundation trilogy -- Isaac Asimov
Mimesis -- Erich Auerbach
Persuasion -- Jane Austen
Northanger Abbey -- Jane Austen
Mythologies -- Roland Barthes
Prose Poems -- Charles Baudelaire (Petits poèmes en prose)
Endgame -- Samuel Beckett
Berlin Childhood around 1900 -- Walter Benjamin (Berliner Kindheit um 1900)
The History of Bestiality -- Jens Bjørneboe (Bestialitetens historie)
Police and Anarchy -- Jens Bjørneboe (Politi og anarki)
The Decameron -- Giovanni Bocaccio (Il Decamerone)
Collected Fictions ...

Nå har jeg aldri vært en stor tilhenger av Otto Jespersen. Han kan være riktig morsom, men så ødelegger han ofte det hele ved plutselig å være unødvendig vulgær. Det er imidlertid ingen tvil om at han har et visst satirisk talent, og når han er politisk glimrer det i gull.

Jeg registrerte for noen måneder siden at noen følte seg opprørt fordi han hadde snakket om loppene og lusene som forgikk i gasskamrene. I den forbindelse sjekket jeg opp hva han hadde sagt, registrerte at folkene som protesterte måtte være idioter, og glemte så hele saken. I dag møtes jeg i nettavisene med nyheten om at Jespersen er felt i PFU. Hvorfor? Saken later til å dreie seg om nettopp den kommentaren.

Grunnlaget for dommen er at Jespersen angivelig skal ha sammenlignet jøder med skadedyr, og om jeg kan sitere et utdrag fra Aftenposten:

Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund viste i debatten til at han ofte forsvarer retten til å krenke, men ikke retten til å krenke andres menneskeverd. Han sa også at Jespersen brukte det språket som gjorde jødeutryddelsen mulig.

Utvalgsmedlem Ingeborg Moræus Hanssen karakteriserte innslaget som brutalt og vondt mens John Olav Egeland ifølge Journalisten sa at Jespersen hadde trådt i naziuniform. Egeland var heller ikke i tvil om at TV 2 og Jespersen måtte dømmes for brudd på god presseskikk.

Vel, om ikke annet har vi i dag lært at Hanssen og Egeland ikke er blant de skarpeste knivene i skuffen.

Hva handlet dette ...

Tor stilte seg tvilende til de siste dagers ytringer med hensyn til Dylan Morans genialitet, noe som legger litt press på meg til å sette fingeren på hva det er som gjør ham genial og hvordan denne genialiteten arter seg. Jeg medgir at det ikke er det jeg hadde forventet å skulle gjøre. Planen min var å slenge sammen noen linker og si "se! briljant ire!", men det er altså ikke lenger nok.

Jeg oppdaget Dylan Moran i Black Books, hvor han spiller sammen med Bill Bailey og Tamsin Greig -- og i ett strålende øyeblikk også Simon Pegg. Jeg hadde vennet meg til å smile, ikke le, av komedier, men Black Books får meg til å le høyt. ... Dere gikk akkurat glipp av en av disse indre kampene det burde skrives sanger om. Jeg klarte nesten å overbevise meg selv om at jeg burde se Black Books om igjen for å kunne gi et godt nok bilde av den. Men jeg er ikke så dum som jeg tror, og jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle huske at jeg så den for bare en uke siden og dermed egentlig har det meste friskt i minne. Her kan dere imidlertid finne en slags kompilasjon, selv om jeg tar meg selv i å tenke "men hvorfor har de utelatt den og den og den og den" før jeg innser at da måtte man lagt opp hele serien. Moralen: Gå ut og kjøp.

--Those books. How much?
--Hm?
--Those books. Leather bound ...

I går var det fredag, og fredag betyr som regel fredagsforelesning med vin. Vinen smaker som regel ikke av fjellbekker og solskinn (den er mer beslektet med malingsfjerner og lignende preparater, tror jeg), men den er gratis og omgitt av smarte folk.

Gårsdagens forelesning ble i alle fall gitt av en Dr David Bradshaw fra Oxford som kan det som er å kunne om Virginia Woolf. Han pekte på at man gjerne ser Virginia Woolf som en "prude" i forhold til for eksempel Joyce (hvis Ulysses hun skal ha gjemt i et skap slik at tjenerne ikke skulle se den -- hun kalte det "conscious and calculated indecency of a desperate man"), men at man samtidig vet at hun regnet seg selv som relativt frisinnet sammen med Bloomsbury-gjengen, som lo av middelklassens snerpete holdning.

En del av forklaringen, som Bradshaw påpekte, er uanstendighetslovgivningen som sa at hvis et verk var skrevet "for the single purpose of corruption of morals of youth" eller "shock the common decency in the well regulated mind" &c. &c.. I den forbindelse kom han inn på en morsom reaksjon på Ulysses fra James Douglas:

I say deliberately that it is the most infamously obscene book in ancient or modern literature. The obscenity of Rabelais is innocent compared with its leprous and scabrous horrors. All the secret sewers of vice are canalised in its flood of unimaginable thoughts, images and pornographic words. And its unclean lunacies are larded with appalling and revolting blasphemies directed against the Christian religion ...