Det er vel ingen tvil om hva som er dagens (og gårsdagens) store tema: Denne nye influensa-varianten som altså har tatt til seg gener fra fugle- og svine-influensa og som er farligere for unge og friske enn for gamle og syke (ta dagens xkcd, for eksempel). Avisene overalt later til å være usikre på om de skal ta på seg rollen som informasjonskanaler eller tjene mer penger på å spre panikk (som når nrk fokuserer på worst case scenario med 13 000 nordmenn døde). Og min lokale Sainsbury's har gått tom for slik desinfeksjons-gelé med alkohol (fungerer det mot virus? Det slår meg at jeg ikke har helt klart for meg akkurat hva det er alkohol tar livet av) på en hylle som var full for et par dager siden.

Aftenposten hjalp ikke akkurat på da de tidligere i dag presterte å annonsere at det er "ingen medisin mot sykdommen" i linken til en artikkel som ikke sa noe som helst i den retning. De har latt linken stå slik hele dagen, men siden jeg regner med at de på et eller annet tidspunkt kommer til å ta til vettet og endre det, legger jeg inn et screen shot:

Hvis dette hadde vært sant, ville ståa vært en helt annen. En pandemi uten medisiner var jo nettopp det Spanskesyken (som alle medier stadig refererer til) var. Men alt tyder på at de anti-virale medisinene man har fungerer rimelig godt på denne typen. Det innebærer at hvis man drar til ...

A few days ago, I came across this post at a forum I go to. It seemed to ask whether there were any television series that were "conservative", but the implication was that none were, that the television business was hijacked by the evil liberals.

Now, my experience has always been the opposite. Whenever I grow attached to a series, it is generally despite the fact that it is clearly of a different political persuasion. I don't know why this is. Perhaps the idea of the hero fighting the system is a more appealing one than the hero working to make people feel better within the system. Perhaps the idea of the individual is easier to grasp, and the fear of the assimilating system is a more accessible one than the idea of the state working on behalf of the people to provide services for the people, the danger in this scenario being the people who only care about themselves and their own gain.

Take Firefly. I adore Firefly. This is not merely a carry-over from Buffy, as I was much more critical of that series; it is, simply put, something in it which appeals to me on a fundamental level. Now, for those of you unfortunate enough not to have seen this show, the concept can be summarised as the following:

There is an evil Alliance which seeks to consume all the planets with human life. This in order to "meddle", as River Tam observes in the beginning ...

I dag fikk jeg en videresendt mail via min mor, som instruerte meg til å eksperimentere med følgende bevegelser:

1. Uten at noen ser hva du gjør (ellers vil de tro at du er litt GAL…),mens du sitter der foran pc’en din så løfter du høyre fot fra gulvet og gjør sirkelbevegelser med klokken.

2. Mens du gjør dette, skal du tegne tallet ’6’ i luften med din høyre hånd. Foten din kommer til å skifte retning!!!


Siden jeg alltid har vært av "forsøke å slikke albuen"-typen, gikk jeg selvsagt igang. Og sant nok: Foten skiftet retning. Vel. Det er ofte slik at øvelse gjør mester (jeg er for eksempel en kløpper i å klappe på hodet mens jeg gjør sirkelbevegelser med hånden over magen -- dagens moral, antar jeg, er at Camilla ikke tar det så tungt om hun ser dum ut), så jeg prøvde igjen. Samme resultat. Verre. Det viser seg at bare jeg tenker på å lage et 6-tall med fingeren vil foten skifte retning.

Videre eksperimentering avslørte at om jeg prøver meg på et 6-tall med venstre hånd (fortsatt høyre fot), går det bra, helt til jeg snur 6-tallet speilvendt, og da slutter foten å gjøre som jeg vil igjen. Jeg ender faktisk med 8-tall.

Mailen fortsetter

Både du og jeg vet hvor dumt det ser ut, men før dagen er omme kommer du sikket til å ha prøvd det igjen og igjen.

De glemte å nevne at man kan få vondt i foten av å lage sirkelbevegelser for lenge.

Dette er ikke vanskelig:

Når man står og venter på bagasjen --- hvis alle involverte står minst en meter fra båndet får alle bedre utsikt, og det er likevel god tid til å gå frem og hente bagasjen din når den kommer.

Som Tor nevnte i forkant av de siste dagers radiostillhet (jeg tar meg den frihet å bruke det uttrykket selv når det ikke har noe med radio å gjøre), har vi tilbragt noen dager tilbaketrukket fra sivilisasjonens forstyrrelser i dyp kontemplasjon og hardt arbeid. Det var i alle fall planen.

Som fattige og lånetyngede akademikere skulle man kanskje tro at vi ikke ville være de mest ivrige på å leie hytte i påska, men alt har sin naturlige forklaring. To whit: 1 stk flyskrekk og 1 stk university accommodation.

På grunn av flyskrekken hadde jeg ikke tenkt meg hjem i påsken, og vi ble enige om at Tor skulle komme hit istedet (dette var før jeg kom på at tante skulle lage baccalao og hvor fint det er med verandavin). Men på grunn av at jeg bor i university accommodation er det ikke helt lett for Tor å overnatte hos meg: Jeg trenger underskrifter fra alle jeg bor hos, og selv når det er anskaffet er det ingen garanti for at søknaden om besøkstillatelse godkjennes. Sist jeg leverte en fikk jeg beskjed om at det bare er meningen av man skal benytte seg av slikt et par ganger i året. Tor har besøkt meg fem ganger siden september. Vi anslo derfor at det kom til å være usikkert om han ville få overnatte enda en gang, og slik tok planen med hytte på landet form.

Det er noe veldig appellerende ved ideen ...

Det er noe småsurrealistisk ved å lese Doris Lessings The Good Terrorist mens demonstrasjonene mot G20 i London tar av for fullt. Men av en eller annen grunn er det ikke det som har slått meg mest ved bildene av sinte demonstranter i dag.

Ta for eksempel dette. Det første som slo meg er at man tydeligvis har gått bort fra brostein. I mine dager, da jeg ennå var for ung til å være med på de virkelig store demonstrasjonene) og fortsatt var ung nok til å virkelig ha lyst, var det stein det gikk i når man skulle knuse bank-vinduer. Ikke dataskjermer. Jeg begynner å føle meg gammel. "A protester throws a computer terminal taken from the Royal Bank of Scotland offices at the smashed windows of its branch near the Bank of England," sier The Guardian. Og jeg synes plutselig litt synd på stakkars RBS som får dobbelt bank, og det etter all den pepperen de har fått i media de siste par månedene. Det slår meg også som meget påfallende at bildet later til å vise en enslig demonstrant (som riktignok kaster en data-skjerm (Dell gnir seg nok i hendene og tenker at her må RBS kjøpe en ny) mot et vindu) og en halvsirkel av pent oppstilte pressefolk. Det kommer ikke som en videre stor overraskelse at media heller ikke er så glade i RBS i disse dager (som sagt -- man har da lest avisene), men i mine dager var det flere demonstranter enn presse. Kanskje ...

Jeg har tidligere nevnt denne rimelig vanlige redselen. Mens jeg til tider forstår hvordan den kan oppstå har jeg ikke selv vært fryktelig hardt rammet til vanlig. I dag slo den meg imidlertid med full kraft idet jeg oppdaget at bibliotekarer lever et dobbeltliv: De er ikke bare hjelpsomme feer som bringer deg gratis bøker fra dype grotter under vennlige leserom; de er også potensielt byråkrater. Jeg vet. Det er en skremmende tanke.

Men la meg begynne på begynnelsen. Jeg jobber med en annotert bibliografi kompilert av Don Richard Cox. Vanligvis er den fantastisk pålitelig, og selv om den til tider har hull her og der har jeg sjelden funnet feil. Det er den ene siden av saken. Den andre er at jeg lenge sporadisk har forsøkt å oppdrive en artikkel av en Howard Duffield kalt "John Jasper -- Strangler". Jeg vet! Høres den ikke spennende ut? Denne potensielt fascinerende artikkelen har imidlertid klart å unnvike meg i over et år nå. Siden forsningsteknikken min har blitt bedre og mer systematisk med tiden stoler jeg ikke lenger helt på min opprinnelige konklusjon: At selv om den ofte er oppgitt som publisert i Bookman er det ikke britiske Bookman det er snakk om, men tvert imot den amerikanske, som jeg ikke har tilgang til her. I forbindelse med en ny gjennomlesning av Cox bestemte jeg meg derfor for å gjøre et nytt forsøk på å spore den opp. Dette 30. mars.

Cox sier følgende:

Duffield, Howard. "John Jasper -- Strangler." The Bookman (London ...

Helt siden Lena, tror jeg det var, fortalte om litteraturviteren som snakket om skoen i vannet som "selvfølgelig" var et fallos-symbol har jeg hatt et litt distansert forhold til litteraturvitere som på død og liv skal finne Freud overalt. Når det er sagt avviser jeg på ingen måte alle analyser som gjør bruk av fallos-symboler. Og som jeg bemerket her, kan det av og til være riktig underholdende.

Men jeg må tilstå at jeg blir litt oppgitt når jeg leser om bøker som Arthur Washburn Browns Sexual Analysis of Dickens' Props (tittelen alene burde kanskje være en advarsel). Cox (i en fantastisk annotert bibliografi om Droodiana) beskriver den slik:

An entertaining psychoanalytic review of Dickens's novels. Brown finds sexuality everywhere -- in cribbage games, wooden legs, burning fires, umbrellas, and food. His most interesting comments on Drood revolve around Dickens's use of the Beanstalk motif. The beanstalk, which represents a giant erection, is significantly associated with Tartar and, indirectly, Neville. Rosa Bud, `a flower representing a genital,' is drawn to Tartar's garden and the top of his beanstalk, a world where she may live happily ever after.

Helt til slutt legger Cox til at "although seeming outrageous in its intent, the book is not as far fetched as it at first might appear". Og det er det skumle med denne typen analyse. Når noen først kommer igang gir det alt for ofte mening. Jeg stiller meg likevel tvilende denne gangen.



(Don Richard Cox. Charles Dickens's The Mystery of Edwin Drood. An Annotated Bibliography. New York: AMS Press, 1998)

Jeg har mer enn anstrøk av det lingvister gjerne kaller "preskriptivist"-tendenser. Ikke av den ubegrunnede "du må aldri avslutte en setning med en preposisjon"- eller "du må aldri splitte infinitiv"-typen, men det skjærer meg i sjelen når folk bruker subjektsform der de burde bruke objektsform. Jeg snakker selvsagt om personlige pronomen.

Jeg liker sjokolade.
Han kjøpte sjokolade til meg.

Du er snill.
Jeg liker deg.

Han liker å lese.
Jeg ga ham en bok.

Hun spiste et eple.
Han ga henne en appelsin.

Vi laget en kake.
Hun ga oss marspian.

Dere går på skolen.
Vi liker dere.

De er veldig fine.
Jeg vil ha dem.

Det er ikke komplisert. Den ene formen (den øverste i hvert tilfelle) skal brukes når det er subjektet i setningen, den andre når den ikke er det.

Likevel finner man setninger som "Jeg ga den til han" eller "jeg liker de ikke". Og hver gang dør jeg litt inni meg.

Jeg kan heller ikke unngå å observere at det er først og fremst de to pronomenene man har problemer med (å bruke "oss" som subjekt er vel stort sett begrenset til enkelte dialekter). Jeg vet at Molde-dialekten ikke skiller mellom han og ham, noe som kanskje gjør det vanskeligere å bestemme hva som er riktig i skrift, men er det noen som skriver "Jeg ga hun en blyant"?

Jeg mente å huske at språkrådet hadde gitt etter for "bruk" i dette tilfellet, og det nå er lov å bruke "han" som objektsform ...

Tim og Rebekah introduserte meg nylig til en bok jeg aldri hadde hørt om. Den heter

1066 And All That; A Memorable History of England, comprising all the parts you can remember, including 103 Good Things, 5 Bad Kings and 2 Genuine Dates

og er skrevet av Walter Carruthers Sellar og Robert Julian Yeatman (og illustrert av John Reynolds). Den ble først utgitt i 1931, og erklærer i sin "Compulsory Preface (This Means You)" at

History is now at an end (see p. 113) ; this History is therefore final.

På side 113 får man kapittel LXII, kalt "A Bad Thing":

America was thus clearly top nation, and History came to a .

Første kapittel forteller at

The first date in English History is 55 B.C., in which Julius Cæsar (the memorable Roman Emperor) landed, like all other successful invaders of these islands, at Thanet. This was in the Olden Days, when the Romans were top nation on account of their classical education, etc.

og fortsetter

Julius Cæsar was therefore compelled to invade Britain again the following year (54 B.C., not 56, owing to the peculiar Roman method of counting), and having defeated the Ancient Britions by unfair means, such as battering-rams, tortoises, hippocausts, centipedes, axes and bundles, set the memorable Latin sentence, ``Veni, Vidi Vici,'' which the Romans, who were all very well educated, construed correctly.
...
The Roman Conquest was, however, a Good Thing, since the Britons were only natives at the time.

Nå skal jeg være forsiktig og ...