Jeg er ikke sikker på hvor mange av dere som går inn for å holde dere oppdatert på britisk innenrikspolitikk. Den siste tiden har denne i alle fall vært preget av én sentral sak: Expenses.

"Expenses" refererer til parlament-medlemmenes mulighet til å få tilbake penger de må legge ut for å kunne gjøre jobben som parlamentsmedlem. Det er i grunnen problemet i et nøtteskall: Hva er nødvendig?

Er det for eksempel nødvendig å få £44.000 i året (til å betale avdrag på huslånet med) fordi man hevder å ha som sitt "second home" et stort hus (til £655.000) i den bedre delen av London, slik Ed Balls og Yvette Cooper (begge i regjeringen) gjorde? Og hva med å få penger til å betale renten på huslånet når man allerede har betalt ned lånet, slik Sir Nicholas og Lady Ann Winterton (fra Conservative party) gjorde (eller å få penger til å betale husleie i den samme leiligheten)?

Begge disse kom opp før skandalen virkelig tok av idet Daily Telegraph fikk tak i hemmelige dokumenter, og ingen av dem måtte betale det tilbake. Slik skiller det seg markant fra avsløringene som begynte bare et par måneder senere, idet Jacqui Smiths expenses claims plutselig viste seg å være snuskete nok til at alle (og altså ikke bare Private Eye) fattet interesse.

Jacqui Smith var Home Secretary, og altså en av Gordon Browns ministre. Allerede i februar var det meldinger om at hun hadde registrert huset i velgerkretsen som sin "second home ...

Jeg må medgi at dette kanskje er å strekke matspalte-konseptet over grensen, men rare ting skjer når man tilbringer lengre tid i Molde. Jeg drikker jo ytterst sjelden noe annet alkoholholdig enn vin, og i det store og det hele er jeg ytterst skeptisk til drinker. Av en eller annen grunn har jeg gjort et unntak for et par i skikkelse av gimlet og mojito. Tor skrev nesten en artikkel om den første av disse en gang, og i går kveld fikk jeg anledning til å ta noen bilder av tilbredelsen av den andre av disse, så da er det vel på tide å skrive om den.

Navnet indikerer vel noe smått og vått, om jeg tolker det riktig, men det er jo forhåpentligvis slikt man kan si om de fleste drinker (muligens med unntak av enkelte typer kaffe). Om en vil ha noe mer spesifikt kan en lese videre.

Man tager et glass (eller to -- konvensjonell visdom sier at man ikke bør drikke alene, uten at det er helt klart hvorfor). Og så fyller man det med is, limebåter (mmm, lime), mynteblader (det er ikke så lett å få tak i i Molde som man kanskje skulle tro: Kiwis mynte var full av bladlus, og den fra Mega var halvdød -- vi måtte jobbe hardt for den mynten vi brukte) og rørsukker (lånt av tante etter forsiktig banking på et vindu sent på natt):
Og så setter man noen som liker å knuse ting løs på det hele med en ...

I dag har jeg tilbragt første del av dagen med Karoline. Hun har eksamen i morgen (la meg høre "lykke til, Karoline"), og jeg meldte meg frivillig til å høre henne i faget. Det var musikk-perspektiver eller noe i den dur (jeg har aldri helt klart å få oversikt over hva disse musikk-fagene heter), noe som går ut på å kunne fortelle spennende ting om 23 forskjellige stykker fra Debussy, via Bob Dylan og progrock, til Penderecki.

Nå nådde vi ikke over alt, men jeg tenkte jeg skulle lage en kort liste over hva jeg har lært i dag. Her følger altså ting jeg ikke visste, mens om Karoline tar det for gitt at alle vet (et bidrag til allmendannelsen vi snakker så mye om):

*Stravinskij, som jeg bare kjenner som klassisk komponist, var senere i livet innblandet i jazz-musikk i USA.

*Miles Davies var med på å starte neste alle variantene av jazz (jeg medgir at dette nok kanskje er Camillas tolkning av ting heller enn klare, kalde fakta).

*Ravel sto henført og genierklærte Stravinskij mens publikum sloss rundt ham over hvorvidt "Vårofferet" var forferdelig eller briljant.

*The Byrds stjal "Mr Tambourine Man" etter å ha hørt demoen til Bob Dylan. Jeg er sjokkert.

*Debussy baserte "Faunens ettermiddag" på et dikt av Mallarmé --- jeg er dypt sjokkert over at noen kan basere noe som helst på et Mallarmé-dikt.

*Schönberg baserte sin "Pierrot Lunaire" på en samling Giraud-dikt, og det later til å være allment anerkjent i musikkviter-kretser at den ...

Jørgen ga meg denne boken for et år siden, og til min evige skam brukte jeg altså et år på å begynne å lese den. Dette bunnet ikke i manglende tiltro til Jørgens bokvelge-evner, men kan spores tilbake til en serie uheldige sammentreff som jeg ikke skal gå inn på her. Jeg fant den i alle fall da jeg var i Trondheim rundt påsketider, og vel tilbake i Edinburgh plukket jeg den opp mellom alle mine "for syk til å lese"- og "for opptatt til å lese"-perioder. Og når jeg først hadde plukket den opp la jeg den ikke fra meg med lett hjerte. For jeg måtte legge den fra meg. I hele to dager. Det er slikt som skjer når man begynner å lese en bok rett før en skal legge seg dagen før veilederne sier at man må jobbe kjempehardt i en uke. Og jeg jobbert kjempehardt den uken. Og hele uken fantaserte jeg om hvor deilig det skulle bli å kunne sette seg ned i hjørnet av Black Medicine Coffe Co. og lese ferdig denne boken.

Massiv cred til Jørgen.

Jeg vet ikke hvor han fant den. Unspeakable Desolation Pouring Down From the Stars and other tragedies av Frank Key er nemlig ikke en av disse bøkene man lett kan finne i en butikk. Eller i en internet-bokhandel, for den saks skyld. Jeg trodde tidligere at det ikke var den bok av nyere dato Amazon ikke kunne oppdrive, men denne har de ikke. Ikke en gang ...

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive en hyggelig og morsom artikkel om noe vittig og lett, men jeg føler at Calcuttagutta ikke bør la David Carradines død gå ubemerket. Man kan gå til ens foretrukne nyhetsformidler om en er ute etter detaljer om hvordan han døde og hva han er mest kjent for. Jeg vil bare konstatere at det er trist at han er død.

Sjarmerende som mannen var i Kill Bill (og han var virkelig veldig sjarmerende) tenkte jeg at jeg skulle linke til noe ikke absolutt alle har sett. Det naturlige valget, føler jeg, er Kung Fu -- jeg klarer aldri helt å motstå Shaolin.

Her følger del 2, 3, 4, 5, 6, 7 og 8 av filmen. Den ble fulgt av en serie som jeg bare har sett deler av, men som man kan finne glimrende utdrag av her og her.

Det hender jeg innser at jeg tar ting for gitt som jeg egentlig burde stoppe og beundre regelmessig. Det er mye slikt i Edinburgh. Scott Monument, for eksempel, er egentlig veldig imponerende; Edinburgh Castle er også egentlig iøyenfallende når man ikke er vant til det. Men det er som om hjernen slutter å registrere slike ting etter en stund, og det er egentlig ganske trist.

Det som ga meg denne åpenbaringen i dag var imidlertid hverken Scott Monument eller slottet, ikke engang den generelt imponerende georgianske arkitekturen som omgir meg. I dag var det stedet hvor jeg daglig kjøper kaffe.

Kontoret mitt ligger et sted som heter Buccleuch Place, like bak George Square i Edinburgh. Det er en rekke stenbygninger, fulle av trapper og små kontorer som huser doktorgradsstudenter og professorer av diverse slag. Like utenfor døren inn til kontoret mitt står det daglig en liten rød boks, og det er fra den jeg får kaffen min.

Her kan dere se bygningen min til venstre, og boksen til høyre. Når jeg tenker meg om er det kanskje merkverdig nok å selge kaffe fra en rød "Police Box" -- jeg kan ikke huske å ha sett det noe annet sted enn her i Edinburgh. De er imidlertid spredt rundt omkring i byen, stort sett rundt universitetet, men ikke utelukkende (tror jeg -- det er ikke så godt å si, for universitetet selv er ganske spredt). Inne i disse boksene står så noen stakkarer og hutrer om vinteren og svetter om sommeren og lager ...

Flere komikere. Jeg vet. Jeg er ikke sikker på om det bør bli en vane å skrive artikler om morsomme menn -- men på den annen side er jeg slett ikke sikker på hvorfor det ikke bør bli en vane. Jeg risikerer én artikkel til om dette temaet (vel, jeg sier én, men dere vet bedre enn å tro på denslags).

Det er fint å bo i Storbritannia. Man blir daglig utsatt for små drypp av low level brilliance som ikke nødvendigvis slipper gjennom med én gang, men som man etter hvert forsterkes og bekreftes i en self-feeding loop. En av grunnene til dette er at det er en serie underholdningsprogrammer av typen Q.I., Have I Got News for You, Mock the Week, Would I Lie to You, Best of the Worst og 8 Out Of 10 Cats, hvor gjestene stort sett er mennesker som lever av å være morsomme. Og fordi de er gjester, og derfor naturlig varierer fra uke til uke, er det ikke alltid jeg plukker opp akkurat hvor briljante de er før etter en stund. Men da har det en tendens til å slå meg med full kraft.

Case in point: David Mitchell.
Han er enda en av disse Footlights-utvekstene (det hender at jeg gjør meg tanker om at britisk komedie ville dødd en stille død om det ikke hadde vært for Cambridge), og der med i godt selskap med Douglas Adams, Alexander Armstrong, Ben Miller, Hugh Dennis, John Cleese, Eric Idle, Stephen Fry, Hugh Laurie ...

Som Anders påpekte er det lite poeng i en liste med bøker hvis titlene ikke betyr noe (det var muligens ikke Anders' poeng, men et poeng jeg assosierte meg frem til utifra det han skrev). Om man holder seg til klassikerne er dette ikke noe stort problem, men ukjente bøker vil gjerne bli til støy i slike lister -- umulig å vite om de er verdt å ta opp eller ikke. Selv når de dukker opp hyppig (slik The Time Traveler's Wife gjorde for en tid tilbake) er det vanskelig å vite om det er kvalitet eller bare hype.

Det hender, om enn veldig sjelden, at jeg kommer over en bok jeg aldri har hørt om, som når jeg leser den viser seg å være så overraskende god, velskrevet, velkomponert og med det ubeskrivelige lille ekstra som ligger i en spesiell type karakter ... . Resultatet er i alle fall at jeg faller hodestups. Det er ikke noe gøy å lese andre bøker rett etter en slik bok, for alt jeg egentlig vil er å lese den om igjen. Og enda en gang.

Som nevnt er dette en ytterst sjelden hendelse. Jeg kommer over mye dårlig litteratur, og disse bøkene har det med å snike seg innpå en når en minst venter det. The Last Samurai kom dumpende ned i postkassen min den gangen jeg fortsatt var med i Bokklubben. Og jeg plukket opp Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg ville ha noe uforpliktende å lese på mens jeg ventet på den sjette Harry Potter-boken; jeg endte med å låne bort Half-Blood Prince fordi jeg ikke hadde lyst til å ...

Jeg vet dette kanskje ikke er mitt ekspertise-område. Men jeg har vært borti mer enn nok tullinger som tror verden kommer til å gå under med LHC, og Tor og alle de andre som vet hva de snakker om sier at det er helt trygt.

Jeg antar at forskjellen mellom meg og alle de andre tullingene er at jeg stoler på vitenskapen, mens de ikke gjør det; jeg har jo slett ikke noe i nærheten av nok innsikt i fysikk til å vite om det de sier faktisk stemmer. Det gir selvsagt mening når de sier at bakgrunnsstrålingen har truffet atmosfæren med mer energi enn de har tenkt å lage på CERN. Men jeg kan ikke sette meg ned og regne på det. For alt jeg vet burde jeg slutte å være så naiv og få øynene opp for at alle fysikere er onde djeveltilbedere som enten vil utslette alt liv for å få et mer harmonisk og oversiktelig univers, eller som vil ha Satans herskarer hit for å ta livet av rettroende kristne. Kanskje de er bitre fordi kristenfundamentalistene hele tiden driver og saboterer vitenskapsopplæringen. Kanskje er det hele satt igang slik at de etter å ha gjennskapt Big Bang kan snu seg til Bibel-folket og si "tror du på Big Bang NÅ?".

Men jeg tror altså på hva de sier, og jeg har derfor stor moro av slikt som dette når jeg kommer over det. Jeg tror heller ikke jeg er den eneste som vil sette pris på ...

Natt til første mai har noe andre konnotasjoner i Norge enn andre steder. Jeg har alltid hatt en viss aversjon mot denne natten, og jeg må tilstå at jeg ble litt overrasket da det viste seg at folk her ikke hadde det samme forholdet til den. Det er selvsagt ingen grunn til at de skulle ha det -- russen er, heldigvis, et geografisk begrenset fenomen.

I fjor oppdaget jeg imidlertid at Edinburgh har en annen markering natt til første mai: Beltane. I utgangspunktet var jeg noe skeptisk, da neo-paganisme og store folkemengder egentlig ikke er ting som harmonerer med min smak; men jeg hadde lyst til å se hvordan det hele artet seg, og da det viste seg at en venn av meg hadde lyst til å gå ble jeg med. Det var gøy. Kjempegøy. Trommer og ild viste seg å være en kombinasjon Camilla trivdes med. I alle fall en gang i året. Jeg var også positivt overrasket over at jeg selv slapp å danse halvnaken rundt bålet.

Da dette altså kom opp i år igjen (for tiden går av en eller annen grunn), var vi rimelig enige om å gå igjen. Vi, i dette tilfellet, er meg, Tim og Ben (ny av året).

Det første som skjedde var at jeg fikk en gratis billett av en hyggelig gammel mann i kilt: Han kom bare bort til meg mens vi sto i køen, ga meg billetten (sa han hadde bestilt en for mye) og ønsket meg en "happy ...