Som Anders påpekte er det lite poeng i en liste med bøker hvis titlene ikke betyr noe (det var muligens ikke Anders' poeng, men et poeng jeg assosierte meg frem til utifra det han skrev). Om man holder seg til klassikerne er dette ikke noe stort problem, men ukjente bøker vil gjerne bli til støy i slike lister -- umulig å vite om de er verdt å ta opp eller ikke. Selv når de dukker opp hyppig (slik The Time Traveler's Wife gjorde for en tid tilbake) er det vanskelig å vite om det er kvalitet eller bare hype.

Det hender, om enn veldig sjelden, at jeg kommer over en bok jeg aldri har hørt om, som når jeg leser den viser seg å være så overraskende god, velskrevet, velkomponert og med det ubeskrivelige lille ekstra som ligger i en spesiell type karakter ... . Resultatet er i alle fall at jeg faller hodestups. Det er ikke noe gøy å lese andre bøker rett etter en slik bok, for alt jeg egentlig vil er å lese den om igjen. Og enda en gang.

Som nevnt er dette en ytterst sjelden hendelse. Jeg kommer over mye dårlig litteratur, og disse bøkene har det med å snike seg innpå en når en minst venter det. The Last Samurai kom dumpende ned i postkassen min den gangen jeg fortsatt var med i Bokklubben. Og jeg plukket opp Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg ville ha noe uforpliktende å lese på mens jeg ventet på den sjette Harry Potter-boken; jeg endte med å låne bort Half-Blood Prince fordi jeg ikke hadde lyst til å lese noe annet enn boken jeg var midt i. Og jeg er ikke vanligvis en monogam (feil ord, men dere forstår hva jeg mener) leser.

Vel, la meg gjøre det klart en gang for alle -- The Gone-Away World av Nick Harkaway er kvalitet. Jeg forventet det ikke.

Jeg var noe skeptisk i begynnelsen. Første kapittel ledet meg til å tro at vi her hadde å gjøre med noen som hadde sett Firefly og tatt det litt mye til sitt hjerte. Men etter hvert som jeg leste videre ble det klart at personen også hadde godt grep om ninjaer og pirater, kampsport, karakterer og plot. Og språk.

Misforstå meg rett. Når jeg sier ninjaer og pirater, antyder Firefly og gamle menn med ki, og en generelt velskrevet bok, snakker jeg ikke om noe skrevet av en pretensiøs geek med oversikt over popkulturelle strømninger på nettet. Godt språk her er ikke det (overdrevent?) blomstrende verbale teppet som gjerne henfører oss litteraturstudenter (jeg vet, jeg vet). Slikt språk ville aldri passet inn i denne historien. Jeg sier godt språk og mener at ordene som regel gir inntrykk av å være akkurat der de burde være. Tenk Adams og Pratchett og Wodehouse, men uten å tenke Adams og Pratchett og Wodehouse. Harkaway har språk-kontrollen, men bruker den annerledes. Språket later til å være velberegnet uforsiktig, strødd med øyeblikk med briljante innsikter.

Det er en utpreget engelsk bok, om jeg kan benytte alle mine mentale båser et øyeblikk, men med en amerikansk tone. Det er ikke sikkert det vil gi mening for noen andre enn meg. Firefly skrevet av Adams, kanskje. Jeg vet jeg driver og referer til Firefly, og det er egentlig helt feil. Jeg gjør det i et forsøk på å formidle den litt skitne og lovløse, men morsomme følelsen boken hadde.

Såh, over til kampsport. Det er ikke umulig at en av grunnene til at jeg liker boken så godt er Mr Wu og hans soft style gong fu. Jeg vet ikke om han vil ha den samme effekten på andre (skjønt jeg er rimelig sikker på at alle som har trent aikido vil ta ham til sitt hjerte), men jeg ser ikke for meg hvordan noen kan unngå det.

Ninjaene og piratene er ikke hentet rett ut av popkulturen. Ninjaene er ikke tøffe tyver man kan beundre, og piratene synger kanskje drikkesanger, men de er ikke Johnny Depp-kloner. Det er imidlertid ingen tvil om hvor Harkaways sympati ligger i ninja/pirater-striden.

Jeg har veldig lite lyst til å avsløre for mye om denne boken. Kanskje nettopp fordi jeg leste den uten å vite noe som helst og likte den så godt. La meg imidlertid si følgende: den handler om Gonzos venn og Gonzo, satt i en post-apokalyptisk verden (med lange innslag av pre-apokalyptisk og apokalypsen selv), kommenterer moderne krigføring, multinasjonale selskaper, internasjonal politikk og mennesker som ordnede deler av et større hele, eller ikke. Alt dette ispedd ninjaer, pirater, mime-artister, revolusjonære, kontra-revolusjonære, drittsekker, større drittsekker, bier, en ny og uventet bruk av tupperware, og detaljer som later som om de ikke betyr noe som helst, men som lyver så det renner.

Jeg ble ikke hektet før i andre kapittel. Det hele starter in medias res, som vi på barneskolen lærte at det het når en bok startet midt i handlingen, og Harkaways karakterer vokser og utvikler seg gjenom det hele -- det er derfor ikke å forvente at de skal vise seg på sitt beste i første kapittel. Det er et kapittel som virker desorienterende fordi det plasserer leseren pladask i en ukjent verden med en gruppe hvis motivasjoner og bakgrunn er ukjente. Men det er et kapittel som gir mening når man har lest resten av boken.

Hele romanen har en underliggende protest mot det homogeniserende og en hyllest til det som ikke lar seg assimilere, det som skiller seg ut, er annerledes, stikker kjepper i hjulene og lager noe nytt i bruddet med det gamle. Men jeg ønsker ikke å gjennom-analysere boken her. Den er velskrevet, har gode karakterer og fantastiske øyeblikk; den skremte meg på flere nivåer, men jeg lo også høyt en hel del, og leste utdrag til stakkars Tor som satt og leste en ikke fullt så god bok. Det er alt dere trenger å vite.

Her er forfatterens hjemmeside. Jeg har sjekket og finner ingen egentlige spoilere, så den er trygg. Jeg anbefaler intervjuet med forfatteren og "how to feed an army", kryptisk som det kan virke. Det er også et utdrag fra første kapittel og en podcast hvor forfatteren leser et utdrag fra en senere del av kapittelet.

Konklusjon: Camilla anbefaler boken på det varmeste, Løp og kjøp.