I dag er det fredag. Det betyr (vanligvis) at jeg har vært på instituttets ukentilige vinforelesning. Disse fredagsforelesningene er semi-seriøse saker, og de har som regel veldig gode foredragsholdere.

Denne uken var det en skotte ved navn Geoff Gilbert fra American University of Paris som holdt et foredrag kalt "'Do you know how you feel?': Shame, la honte, and the language of gay love in Baldwin's 'Giovanni's Room'".

Nå har jeg aldri lest "Giovanni's Room", men det kommer jeg til å gjøre; denne forelesningen var nemlig spennende på mange, mange måter. Jeg skal ikke gå så nøye inn på det, for det var ikke derfor jeg ville skrive artikkelen, men selv om boken høres interessant ut var det konteksten han satte den i som fikk meg hektet.

Han trakk på noe han kaller skam-teori. Jeg har aldri hørt om det før, og det er kanskje litt problematisk at jeg kaller det skam-teori (noe jeg skal komme tilbake til) -- shame theory heter det på engelsk. Boken handler om skam i forbindelse med homoseksualitet, og han fortalte at det er noe som kalles Gay Shame-bevegelsen. Den kan dere lese om selv, hvis dere vil (det er ganske spennende), men det jeg vil frem til er at han presenterte shame som noe potensielt positivt og produktivt -- og det ville det aldri falt meg inn å tenke på det som.

Jo mer han snakket, desto mer fornuftig virket det imidlertid (og det var ikke bare aksenten, som jeg medgir får det meste til å høres fornuftig ut hvis man holder på lenge nok). Shame theory skiller angivelig mellom shame og guilt, hvor guilt er knyttet til noe vi har gjort, mens skam ...

Vel, det er spørsmålet. Det virker som om skam både er knyttet til noe vi er, altså noe som kan være passivt, og at det også er avhengig av at det er synlig. Som Gilbert sa, man kan tenke seg at man kan gå i graven med en "guilty secret", men ikke med en "shameful secret".

Skam, ifølge enkelte teoretikere, er faktisk der en opplevelse av "jeget" oppstår -- idet barnet ser på moren (selvsagt) for å få bekreftet sin narsissistiske sirkel (jepp), og moren ikke bekrefter slik barnet forventer. Barnet vil da se ned, vise tegn på skam. Og det er visst dette brutte blikket som står som det sentrale i skammen: Når vi skammer oss ser vi bort.

Han understreket også at vi kan skamme oss på vegne av andre, folk vi ikke har noe å gjøre med. For eksempel i forbindelse med Idol. Det er også bemerkelsesverdig individuelt -- ikke alle føler skam ved de samme tingene. Og igjen ... Idol er et godt eksempel.

Men. Og her blir det interessant (hvis det ikke har vært det hele tiden) -- ikke alle språk bruker sine ord for 'skam' på samme måte. Gilbert snakket en del om det underlige i at Baldwins bok, som er skrevet på engelsk, gjengir samtaler mellom en amerikaner og en italiener på fransk, på engelsk -- uten å kommentere, og gjerne med innspedde franske ord iblant (han bemerket at det gjerne er ord som har med homofili å gjøre). Men jeg skal ikke prøve å gjengi, for jeg har ikke lest boken, og jeg er redd for å fremstille det feil.

Poenget var at det franske ordet for "shame", la honte, har en annen betydning enn det engelske. Slik Gilbert beskrev det, er det engelske ordet tett knyttet til det seksuelle; mens det franske er knyttet til tap av status, insignia -- han kalte det "chivalric".

Og her er grunnen til at jeg skriver denne artikkelen (jeg har ingen illusjoner om at de fleste av dere er fantastisk interessert i litteraturteori): Mens han snakket om dette, og fikk spørsmål om hvordan dette spiller seg ut på andre språk, ble jeg sittende og lure på hvordan det norske "skam" fungerer.

Og jeg har nå klart å tenke så hardt på ordet at jeg har mistet all følelse for hva det betyr.

Det er jo etymologisk samme ord som det engelske, men jeg mener bestemt at det er mindre seksuelt ladet på norsk. Jeg snakket med en svensk doktorgradsstudent, og hun mente det samme om det svenske. Der jeg er tilbøyelig til å regne skam som et ord man bruker til barn (og røykere...), mente hun at det var lite brukt i Sverige fordi det var så veldig sterkt. Matteus kan kanskje bringe ting på det rene i den forbindelse.

Jeg vil si at det norske "skam" er tett knyttet til å ha gjort noe galt (eller kanskje riktigere, å være noe galt? -- det er vel ikke utelukkende knyttet til en handling (da ville jeg nok brukt "skyld")?), og etter denne forelesningen er jeg tilbøyelig til å mene at det også har å gjøre med at andre er klar over at du har gjort noe galt; men jeg tror det spiller mer over moralsk "turpitude" generelt enn det seksuelle spesielt.

En annen student bemerket at det engelske shame også er noe utvannet -- man vil for eksempel si "It's a shame you couldn't come to the party", hvorpå det slo meg at man da på norsk vil bruke ordet "synd", som jo er et veldig ladet ord.

La meg bare kaste det ut i blogsfæren og se hva som skjer. Hva tror dere?