Controls
Register
Archive
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023
+ 2024

Musikklinjas julekonsert 2008

I gode gamle dager var det gratis å gå på musikklinjas julekonsert, men etter at jeg sluttet på videregående har det vært noe mer pekuniært utfordrende. Heldigvis har jeg foreldre som forstår at en god tradisjon er verdt å betale for, så både Tor og jeg fikk den med oss i år også. Og siden videregående har jeg også fått bedre kamera, så vi går for bildefortelling-stilen. Jeg må tilstå at noen av de fineste innslagene forblir ufotograferte av meg, da jeg satt og irriterte meg grønn over en tulling som fotograferte i hytt og vær (gjerne med blits, og gjerne i de roligere partiene), og ønsket ikke å bli assosiert med denslags. Jeg tok derfor ikke bilder av noen av de stillere partiene. Det var også noen som hadde for mørk lyssetting, deriblant et spennende Tom Waits-nummer, men det skal jeg komme tilbake til.

Det åpnet, til min store glede, med Herbie Hancocks "Watermelon Man".

I ettertid spør jeg meg selv om det virkelig ikke var et piano der. Hancock uten piano? Men det var virkelig bra, og det var da vitterlig "Watermelon Man". Men jeg har blitt forvirret før.

Konferansierene opprettholdt også i år en velholdt tradisjon med overdrevne ordspill og sunn ironisk distanse. Tradisjoner er viktige. Særlig i disse førjulstider. Min far hadde helst sett at man sang Deilig er jorden, men jeg sier meg fornøyd så lenge denne blir opprettholdt.

Deretter fulgte et stykke fra et Balkan-ensemble, og så et nydelig stykke med trompet og piano. Jeg husker ikke hva det het, men jeg husker at det var fint. Sterke og klare toner, osv. Jeg tok ikke bilder, for kameraet lagde for mye lyd i forhold til instrumentene. Og det var ikke noe jeg ville forstyrre.

Man satte så igang røykmaskinen i bakgrunnen. Den lagde skumle lyder, men gir fine effekter på bilder. Og så spilte de "Come on over".

Det som fulgte ville nok gjort Svein lykkelig, selv om det nok ikke passet helt for min mormor: Metallicas "One".

Det er mye rart man kan si om Metallica, men det er i alle fall ikke spede saker. Jeg var rimelig fornøyd med at jeg for én gangs skyld slapp å høre på personen som konstant drev og tok bilder; lysshowet klarte til og med å maskere blitz-bruken.

Jeg tror mormor var glad da vi like etter fikk servert en rolig, gammel julesang; jeg skal ikke si at jeg var misfornøyd selv, heller.

Jeg ble litt forvirret, uskolert som jeg er i de baner, da konferansierene nevnte at man hadde tatt inn treblåsere i ensemblet ... jeg så nemlig bare messinginstrumenter. Det er først i ettertid det går opp for meg at det vel er trefliser involvert i saxofon-lyden.

Jeg har heller ingen bilder av el-bass-versjonen av et Bach-stykke, men også det var bra saker. Tor erklærte faktisk at det var det han syntes var det beste innslaget av alle. Jeg synes det er vanskelig å velge, men det er noe spennende med å spille et gammelt stykke på et så moderne instrument.

Deretter fulgte det obligatoriske a capella-koret plassert rundt veggene. Jeg kan ikke huske om det var noe de gjorde da konsertene fortsatt var i kinoen, men det har etter hva jeg kan huske vært et fast innslag de siste årene. I år var det en afrikansk sang jeg bare har hørt når Karoline har sunget på den hjemme (hun synger nemlig for seg selv, kanskje uten at hun er klar over det: Av og til er det Queen eller Pogues, av og til rare ting hun har hatt på skolen. Det er ikke til å bli klok på). Men det var en fin sang.

Det var den neste også. Jeg har alltid vært svak for Django Reinhardt. Han spilte som kjent med bare to fingre på den ene hånden. Musikklinjens representanter brukte noen flere, men musikken var den samme og lett gjengkjennelig.

Sindre, som Silje og jeg og flere til gikk i klasse med på barneskolen, er jeg rimelig sikker på at ikke hører hjemme på musikklinja i disse dager. Men jeg protesterer aldri på en kontrabass.


"Blame it on the Boogie" minnet meg på at disco kan være gøy...

...men jeg må tilstå jeg var noe uforberedt på moonwalken.

Da man så annonserte at det skulle synges en Christina Aguilera-sang, må jeg tilstå at jeg tenkte noe i retning av "Nei, kjære Gud, spar meg". Det ser jeg i ettertid at ikke var helt rettferdig.

Det skjærer meg i hjertet, men jeg lurer på om jeg må revurdere Christina Aguilera. Er det virkelig mulig at folk kan endre seg til det bedre?


Og så, det som jeg lurer på om var konsertens høydepunkt for meg (selv om jeg altså synes det er vanskelig å velge): Schubert. Piano og sang. Jeg har ikke bilder av det heller. Om hun ikke blir operasanger tror jeg jeg skal ta meg sammen og bli riktig bitter. Hun har en nydelig stemme. Jeg husker henne fra tidligere år, og West Side Story (hvor hun sang "There's a place for us", om jeg ikke husker helt feil), og det slår aldri feil: Fantastisk.

Jeg må tilstå at jeg etter den umiddelbare "whoo!"-reaksjonen på at det skulle synges en Tom Waits-sang, kjente meg noe usikker. Jeg sverger ved Tom Waits. Jeg fastholder at mannen er et geni, og at de fleste andre musikere knapt når ham midt på ryggen; jeg har et kanskje overdrevent positivt forhold til musikken hans (tull og tøys, selvsagt -- jeg går aldri ut over fornuftig måtehold). Det er altså farlig stor fallhøyde dersom man skal gå på scenen og synge noe av det. Jeg var skeptisk. Men han klarte seg fint. Og det var ikke bare hatten. La det være forstått at å klare seg fint når det er snakk om å gjengi Tom Waits er heftig pris sånn jeg ser det. Det hørtes bra ut.

Førsteklassingenes dansenummer var i år lagt til slutten av forestillingen. I en dristig variant var det ikke salsa og mambo, men semi-sprøtt anarki til "Fame". Noen så fornuftige ut, andre ikke helt det. Men det er ikke fornuft vi forventer fra førsteklassingene på Musikk, dans, drama.

Jeg vil si folket i bakgrunnen (inkludert Karoline -- wo-hey!) så markant mer rasjonelle ut. Det kan selvsagt skyldes mangelen på opprevne 80-tallsklær i glorete farger; jeg vet ikke. Musikken var det i alle fall ikke noe å si på.

Alt i alt vil jeg si det var enda en av disse suksessene. Jeg vil si det var vel verdt mammas penger. Vi peker og ler av de som ikke var der. I år igjen.

Comments

Øyvind Jo,  19.12.08 14:37

Trompetstykket var første sats ("Mit kraft") fra Paul Hindemiths trompetsonate, framført av Therese Frostad akkompagnert av Per Bjerke Hoem.

Anne Grete Åfløy sang Schubert-lieden "Nacht und Träume", akkompagnert av Lars Wold.

Bassoloen var første sats fra en cellosuite av Bach i G-dur, den mest kjente. Fredrik Blikeng.

Kjellove,  19.12.08 14:47

Unnskyld meg, tusen bilder fra en musikkonsert?

Camilla,  19.12.08 15:59

Jeg tenkte meg nok at noen med tilknytning til musikklinja kom til å veie inn. Planen min var å forhøre Karoline når klokken ikke lenger var halv fire om natten, men Øyvind Jo fungerer også.

Og ja, Kjelling: Tusen bilder fra en musikk-konsert. Jeg hadde ikke båndopptaker på meg.
Category
Music
Tags
Musikklinja
julekonsert
Views
4340