David Tennant har annonsert at han skal slutte i rollen som The Doctor etter de fire episodene som skal filmes neste år:

Man kan kanskje komme trekkende med eksempler på folkemord og Britney Spears' eksistens, men det forhindrer ikke at denne nyheten slår meg som gjennomført tragisk.

Tennant er ikke den første som har spilt The Doctor (om dere har lest denne artikkelen (eller erhvervet viten gjennom andre medier enn Calcuttagutta) vet dere at han er den tiende doktoren så langt). Mange vil hevde at det er det som gjør serien til det den er: Den kan fortsette og fortsette, men samtidig fornye seg hele veien.

Men. Tennant, slik jeg ser det i alle fall (og det må sies at det nok finnes dem som sverger til Tom Baker -- med tanke på hvor sprø Doctor Who-fanskaren later til å kunne bli er det sikkert dem som sverger til Colin Baker også (når det er sagt ville jeg holdt meg unna slike)), er den beste doktoren så langt. Jeg liker Tom Baker. Jeg gjør virkelig det. Men David Tennant har inkorporert Tom Bakers doktor i sin egen, og resultatet ...

Det må medgis at dette er første gang jeg opplever en regenerasjon i blinde, så å si (da jeg begynte med Christopher Eccleston hadde jeg allerede sett en episode med Tennant). Kanskje har Doctor Who-fans alltid hatt denne skrekkelige følelsen av at samme hva som kommer vil det aldri nå opp til det vi har. Kanskje var de overbeviste om at Tom Baker aldri kunne fylle rollen slik Pertwee hadde gjort. Men.

Det må sies at til tider har denne frykten vært velbegrunnet. Colin Baker. Trenger jeg si mer? Det har vært fire doktorer jeg kan gi min helhjertede støtte til: Tom Baker, Peter Davison, Christopher Eccleston og David Tennant. Ikke engang William Hartnell, den originale doktoren, lever opp til mine krav. Og fire av ti er ikke odds jeg er villig til å gamble på. Colin. Baker.

Derfor satt jeg med hjertet i halsen og fikk ikke gjort noe fornuftig på en uke mens jeg ventet på sesongavslutningen etter cliffhangeren i sesong fire. Og derfor kjente jeg at hjertet sank, krympet seg og satte seg til å vugge frem og tilbake da enkelte av mine "venner" i Edinburgh henledet oppmerksomheten (med moderate mengder peking og latter) til BBCs sider i morges. Jeg hadde gladelig levd med David Tennant som The Doctor i en ti års tid. Hvis serien tålte Tom Baker i lang tid kunne den jammen ha tålt David Tennant også. Om ikke annet forventet jeg et par år til.

Jeg hadde gledet meg som et lite barn på speed lille julaften til at Steven Moffat skulle ta over for Russel T. Davies. Moffat og Tennant. Det hadde vært ubeskrivelig briljant. Nå føles det som om noen har dinglet sjokolade dyppet i rødvin foran nesen min, for så plutselig å rive bort alt i hop og gi meg en kålrabi istedet. Misforstå meg rett: Jeg gleder meg fortsatt til Moffat tar over. Jeg mistenker at han kan gjøre alt han tar i til sjokolade og rødvin. Men det kan da umulig bli like bra.

Her er BBCs liste over folk de kunne tenke seg å se i rollen (jeg legger merke til at den skiller seg betydelig fra The Guardians liste (som inkluerer Bill Nighy og Stephen Fry, for ikke å snakke om Alex Kingston (som spilte Professor River Song))), og jeg kjenner at jeg bare blir mer og mer deprimert:
Paterson Joseph er sikkert helt grei, men han (og også Russell Tovey, som Davies foreslo (takk Gud for at han ikke har noe han skulle ha sagt)) har spilt en annen rolle i serien, så jeg håper det ikke blir noe av. Jeg er positiv til David Morrissey i nesten hva det skal være, men jeg kan ikke se ham for meg som The Doctor (det er imidlertid godt mulig at jeg endrer mening etter årets Christmas Special, som heter The Next Doctor og har ham i den rollen). James McAvoy -- han er opptatt i Hollywood, og jeg må tilstå at jeg har vanskelig for å se ham for meg som en som kan skape en egen Doctor. For vi kan ikke få en Tennant-kopi. Samme hvor fristende det kanskje kan virke.

Et annet problem er at jeg liker David Tennant som skuespiller. Han var fantastisk i Blackpool (som dere hvis dere ikke har sett den ennå burde anskaffe sporenstreks), og "lite barn på speed lille julaften"-similen kan også brukes på mine forventninger til Hamlet. Jeg regner egentlig med at han ikke kommer til å forsvinne, men jeg har likt tanken på å vite hvor jeg har ham. Det er litt som å ha en fin utgave av en bok: Du setter den i hyllen; du sender den ikke på jordomseiling med tvilsomme folk.

Men det er mulig jeg er ung og dum og tar sorgene på forskudd. Og kanskje bruker jeg for mye energi på å tenke på en tv-serie istedet for studiene. Men slik er det altså. Og jeg har ikke engang gått inn på problemene omkring det fallende antallet regenereringer (regenerasjoner?). Vi har fortsatt tid til å tenke på slikt, og det fine med Doctor Who er at serien er skrevet av folk som har sett serien i 40 år, og at de derfor tenker på slikt. Hvis alt går galt kan vi sikkert erklære Colin Bakers doktor ugyldig og legge til en til.