Noen av dere husker kanskje Elsters protester og min reaksjon på dem etter fjorårets Holberg-pris. I dag ble det klart at årets vinner er Fredric Jameson, en respektert litteraturteoretiker som jeg dessverre ikke kan så godt som jeg kanskje burde. Det er noe med den amerikanske teori-grenen: De kommer alltid litt i skyggen av den europeiske i hodet mitt. Det jeg vet om ham har jeg stort sett kommet over i forbindelse med det jeg har lest av og om andre teoretikere, og det er godt mulig det har gjort at jeg har fått et skjevt bilde av ham; jeg er imidlertid rimelig sikker på at jeg ikke er helt enig med ham hele tiden, selv om han ofte later til å snakke fornuft (eller kanskje fordi han ofte later til å snakke fornuft?).

Jameson er marxist (og amerikaner!), men ikke av den gamle skolen -- det er tvilsomt at Marx ville kjent seg helt igjen. Vel, man vet jo aldri: Marx var nok en clever cookie. Jameson beholder imidlertid så vidt jeg kan forstå synet på det økonomiske som grunnleggende, og i de artiklene jeg har lest av ham (og jeg er den første til å innrømme at det ikke er mange) snakker han gjerne om superstrukturer som er bygget med utspring i det økonomiske.

Den økonomiske konteksten vi befinner oss i er det man gjerne referer til (i alle hvis man er en viss type teoretiker) som sen-kapitalisme -- en situasjon kjennetegnet av multinasjonale selskaper og økende global frihandel. Grunnen til at man ikke lenger kan trekke ukritisk på Marx er at dette er en situasjon som har oppstått etter Marx' tid, og som det ikke egentlig er tatt høyde for i hans teorier (om jeg husker rett).

Siden jeg i det siste har kommet over Jameson i forbindelse med det jeg har lest om Lyotard, føles det naturlig å nevne at han holder seg til et marxistisk grand narrative (som det heter), der man ser for seg historien som en utvikling frem mot en fremtidig utopi. Marx' narrativ går fra en slags proto-kommunisme hvor alle i stammen er venner og jobber sammen; via et slavebasert samfunn a la det greske polis, med slaver og aristokrater som motsatte ytterpunkter; til føydalsamfunnet som utvikler seg til kapitalisme; og etter kapitalisme, det sosialistiske samfunnet hvor arbeiderne styrer oss frem mot det kommunistiske, klasseløse samfunnet som er enden på visa.

Jameson hevder at for å forstå vår tid, for å kunne si noe politisk om vår tid, må man benytte et grand narrative av denne typen. Jeg har ikke lest nok av ham til å vite akkurat hvordan han argumenterer for dette, så jeg skal ikke krangle så veldig akkurat nå. Han mener altså at hvis vi skal gjøre verden bedre, må vi se den for oss som strukturert frem mot et fremtidig mål. (I et av de få artiklene jeg har lest av ham, "Periodizing the 60s" erklærer han for eksempel at "History is Necessity", noe som later til å bety at ting utvikler seg slik de må fordi ting er historisk determinert, økonomisk determinert.)

En ting Jameson ikke liker er imidlertid det postmoderne. Det er i denne sammenhengen jeg har hørt mest om ham, og da som en motsats til Lyotard (som jeg liker bedre). Han er ikke noen stor tilhenger av det postmoderne (noe jeg er), og virker til tider som en versjon av Adorno på speed. Uten at det trenger å være udelt negativt. Jeg liker Adorno. Av og til.

Historie og historisk plassering er sentralt for Jameson, og protesten mot det postmoderne ligger nok delvis i at han mener det gjør historie til mote: Det plukker fritt der det vil og mister evnen til å sette ting i sammenheng -- historie, med andre ord, blir en gjenstand som kan kjøpes og selges, en kommoditet som bare konnoterer "fortid", ikke "historie": Vi mister følelsen av kontinuitet og utvikling fra fortiden. Jamesons problem med det postmoderne er nok at det springer ut av en sen-kapitalistisk økonomisk kontekst, at det er senkapitalismens "kulturelle logikk"; å forsvare den blir mer eller mindre det samme som å forsvare sen-kapitalismen, noe han mener at mange venstre-orienterte teoretikere ikke tar konsekvensen av.

Han hevder at det postmoderne er kjennetegnet av overfladiskhet, at det mangler dybde: Vi ser ikke gjenstander ut ifra bruksverdien lengre, men ut ifra hva de betyr: ikke som sko, men som Nike, for eksempel. Mote løsriver tingen fra konteksten, det være seg bruksverdien eller historien. Jeg vil anta det er det han mener når han hevder at i det postmoderne blir historie til mote. Han anklager også det postmoderne for å være schizofrent: Det gir oss verden løsrevevt fra et fundament, en kontekst som gir det mening; samtidig fremstår det som mer intenst, som en hallusinasjon.

For å motvirke denne situasjonen mener han at man bør bedrive det han kaller "cognitive mapping", som etter hva jeg forstår (og det er godt mulig at jeg tar feil) består i å finne hva en situasjon, en bok, en idé, en hva-som-helst springer ut fra, etblere en kontekst.

Og det høres jo vel og bra ut. Det er ingen tvil om verdien av historisering. Jeg skulle bare ønske han var litt snillere med det postmoderne.

Jeg håper jeg ikke har feil-representert ham for grovt i denne artikkelen. Og la meg presisere at jeg på ingen måte mener at Holberg-komitéen har gjort en dårlig jobb: Mannen er velkjent og høyt respektert som teoretiker. Jeg er bare ikke helt enig med alt han sier. Det betyr ikke at han tar feil.

Så gjenstår det å se, da, om Elster kommer til å protestere på denne også, eller om det er greit å være litteraturteoretiker hvis man også er amerikaner.

Her kan dere lese Holbergprisens begrunnelse.

___

Jeg er klar over at denne artikkelen ikke er så full av fakta som man kanskje skulle ønske, men hvis dere vil ha en oppramsing kan dere gå hit.