Gratiskonsert på Veksthuset

Jeg klarte å få Are til å hale seg ut av senga og bli med meg på veksthuskonserten i år igjen. Det er det femtende året de har arrangert det, alltid på tirsdag i jazzuken. Og det er gratis!

Været var spektakulært. Jeg mener ikke at det var veldig bra. Det var spektakulært: Det virket som om værgudene hadde bestemt seg for å vise alt de hadde på repertoaret. Kanskje med unntak av snø. Jeg tror ikke det var snø. Men det blåste og regnet og ... hva er verbet for solskinn? Hvorfor har vi ikke et verb for solskinning?
Vi gikk rett for billige vafler og sveler og kaffe (jeg mistenker at Are brukte "godt formål"-unnskyldningen litt mer enn den egentlig tålte, men det får så være) og første del av konserten (etter at beboerne hadde fremført husfilosofien) foregikk innendørs. Veksthuset er jo ikke bygget for å være konsertlokale, og bassen og veggene var ikke helt venner hele tiden, men jeg skjønner godt at de ikke våget seg på å flytte alt det elektroniske utendørs. Bandet het Susie Q and the Rick-o-sounds, og Are kommenterte at bassisten så ut til å virkelig nyte å spille bass. Og så sa han noe om Rock Band og annen styggedom, men da sluttet jeg å høre etter. Eller jeg lo av ham. Dette gjentok seg flere ganger utover dagen og det er vanskelig å skille de enkelte tilfellene fra hverandre.Dette Rock Band-snakket ble ikke bedre da Anders dukket opp senere. Han gjorde også et heftig innhogg i Veksthusets kakebod. Jeg regner med at de to får et eller annet slags diplom for å ha sørget for at Venneforeningen holdes flytende også til neste år. Kanskje i kakerus (man vet jo aldri) fikk vi følgende sitat fra Are:

Stoltenberg er jo helten.

Jeg lo og pekte. Are mente også å finne at Jazzlogen hadde blitt bedre med årene, men i og med at han begynner å bli en gammel mann er det ikke sikkert man kan stole på minnet lenger. Are er imidlertid ikke så gammel som Uncle Lionel Batiste, som angivelig var gammel allerede da Are spilte saxofon (før Singstar), som fortsatt er med. Are, som har kommet med alle dagens siterbare uttalelser, påpekte at mannen, som Ray Charles, har nådd det nivået der han kan slippe unna med å synge akkurat hva han vil, uten mye tanke for melodien som sådan. Man kan slippe unna med mye hvis man har et stort og fargerikt bånd. Og Calcuttagutta krangler da heller ikke på det.

Vi ble ikke med på omvisningen i år, da vi hadde deltatt aktivt i fjor (mye nikking og engasjerte og gjennomtenkte kommentarer), men det er noe jeg anbefaler for alle som ikke har vært med på det. Det er fascinerende saker som burde interessere alle relativt oppegående mennesker. Idéen bak denne gratiskonserten er jo å vise frem Veksthuset som institusjon og å motarbeide noen av fordommene som knytter seg til den. Når man i tillegg får billig kake, gratis saft og god jazz, skjønner jeg ikke helt dem som ikke kommer. Særlig med tanke på at man kan avskrive kakefråtsing som støtte til et godt formål.