Jeg liker ikke veps.
Man kan kanskje strekke seg så langt som til å si at jeg har en vepsefobi. Jeg vet ikke hva det blir på latin eller gresk, jeg, men det får så være. Poenget er at jeg reagerer med irrasjonell frykt på slike ekle, stygge bevingede insekter. Jeg nevner dette for at dere skal forstå at det måtte en bra konsert til for at jeg ikke skulle løpe skrekkslagen av gårde til nærmeste dam da det viste seg at vi nok satt på et vepsebol, øverst i det ene hjørnet i amfiet i Reknesparken.

Vi trodde egentlig at vi hadde vært veldig flinke til å stå opp og komme oss av gårde tidlig, og vi ble kanskje litt overrasket av at det nesten ikke var sitteplasser igjen da vi ankom ti over halv sju. Nå må det sies at nesten alle jeg har snakket med hele uken hevdet å ha tenkt seg på denne konserten, men jeg tok det hele med en klype salt: Det er ikke alltid like lett å stå opp klokken seks, selv når man har planlagt det i dagesvis, og jazzpublikum har en tendens til sene kvelder. Tror jeg.

Nå hjalp det kanskje at været faktisk var fint. Jeg hadde hatt dystre visjoner om skybrudd og diverse, og jeg tror faktisk jeg hadde klart å overbevise meg selv om at det kom til å bli fantastisk morsomt uansett vær, men jeg merket at det ble litt lettere å komme seg ut døren da det viste seg at sola skein.

Det var ikke så mye vi fikk sett av Karin Krogh, egentlig. Hun åpnet veldig fint med "Break of Day in Molde" i en litt annerledes stil enn den gamle innspillingen. Jeg hadde kanskje ønsket at vi fikk høre henne synge uten all teknologien, men jeg klager på ingen måte. Det var veldig fint å høre på. Marilyn Mazur og resten av musikerne skuffet heller ikke på noen måte. Jeg glemte til dels vepsene.

I god Calcuttagutta-tradisjon har jeg innhentet sitater for å bekrefte at det ikke bare er jeg som har hatt det bra:

Mamma: Det var en opplevelse. Så tidlig på morgenen og sola skein gjennom litt dis, og det sang en hagesanger om kapp med musikken en stund. Fjella var blå; det var en sånn blå start på ... fin start på dagen.

Pappa: En følelsesladet, vibrerende stemning. Jeg ble rørt da Karin Krogh sang sin "Break of Day in Molde". Når du sitter der og ser fjellene og ser det hun synger om; hører fuglene, og .... Inspirasjonen kom jo i det samme rommet. Det er en hyllest til byen.

Jeg har jo alltid vært en tilhenger av frijazz, men det ble kanskje litt vel fritt for enkelte; jeg vet om i alle fall to som gikk sin vei, og jeg vet ikke om det var like morsomt for dem som ikke så scenen. Når man skal se på musikklek, er det greit å se hvordan leken arter seg i mer enn toner. Men vi tenkte ikke på dem der vi satt.

Det ble ikke mer Karin Krogh etter det første nummeret, men flere andre kom inn; blandt annet to andre sangere (en av dem danset også). Til sammen var det vel åtte personer på scenen; alle lot til å sokne til Skandinavia (inkludert Marilyn Mazur, som på tross av det eksotiske navnet viser seg å snakke dansk -- jeg vil imidlertid presisere at min opprinnelige antagelse, at hun var Amerikaner, ikke var helt på jordet: Hun var født i USA, men flyttet til Danmark i en alder av seks år om man kan stole på Wikipedia).

Marilyn Mazur spilte på en rekke forskjellige ting; det er kanskje sjarmen når man er perkusjonist (eller hva det nå heter -- "trommeslager" blir for snevert, tror jeg). På et tidspunkt spilte hun på en krukke, og noe senere på noe som lignet veldig på en grill. Det betyr ikke at jeg anbefaler at man skal begynne å slå entusiastisk på eventuelle kopper og kar man måtte ha for hånden. Det er nok noe man trygt kan begrense til amerikanere og dansker og denslags folk.

I alle fall den ene saksofonisten gjorde forresten bruk av den rareste tverrfløyten jeg har sett. Den hadde en bøy i den ene enden, og det så egentlig ut som om noen hadde revetf fra hverandre en slags blanding av trompet og sax.

Jeg tror jeg skal gi meg her. Det viktigste er at dette var en konsert det var vel verdt å stå opp klokken seks for å få med seg. Jeg håper det er en tradisjon jazzfestivalen vil opprettholde. Med det etterlater jeg dere med noen bilder:




Og der stopper Jazzfestivalrapportene også; jeg må nesten komme meg tilbake til studiene. Jeg fatter og begriper ikke at Tor har tid til å skrive artikler hver dag.