Vi kjenner og ærer jo alle 25. mai som Towel Day til minne om Douglas Adams.
Jeg regner derfor med at alle sørget for å utsette seg for rare blikk og forundrede forespørsler om mental helse ved stolt å bære håndkleet godt synlig i dag.

I dag kom jeg imidlertid over en annen foreslått feiring på 25. mai. Det dreier seg om Terry Pratchett og Night Watch.

Som de fleste av oss vel har fått med oss nå lider Pratchett av Alzheimer, og han har i den forbindelse satt igang en innsamling for Alzheimer-forskning. Denne siden forklarer alt bedre enn meg, og hvis dere vil ha bakgrunnshistorien, ligger den her. Jeg skulle sitert den relevante passasjen hvis jeg hadde boken her, men jeg har den altså ikke. Kanskje Torgar eller noen kan hjelpe.

Jeg har ingen problemer med å kombinere syriner og håndklær. Det er tross alt to av favorittforfatterne mine det er snakk om, og de har så mye til felles at en ekstra dag ikke gjør noe til eller fra.

(tilgi meg at jeg fortsatt opererer uten store bokstaver. det er dyrt å fikse datamaskiner.)

jeg driver og leser om walter benjamin. det er jo egentlig ikke det jeg burde drive med, men i structured procrastination-ånden (takk for den unnskyldningen, finn arne) føler jeg at det er bedre å lese benjamin enn å finne en dum tv-serie. jeg har til og med fått tillatelse av veilederen min til å sette meg bedre inn i ham. det skyldes selvsagt at jeg akter å bruke ham i oppgaven min. jeg baserer denne planen på noe jeg mener å huske at jeg har lest at benjamin mener, men som jeg ikke klarer å finne igjen. resultatet var selvsagt at jeg gikk hen og blåste budsjettet mitt på alle bøkene av ham jeg manglet. jeg tror jeg har alle nå. den første som kom i posten var, passende nok, the origin of german tragic drama.

jeg følte meg veldig tøff da jeg tok meg på tak og begynte på den. innledningen har nemlig det noe avskrekkende navnet "epistemo-critical prologue". i tillegg kom ryktet boken har. jeg visste nemlig at han ikke hadde fått den anerkjent som habilitasjonsskrift (noe tyskerne opererer/opererte med som kvalifikasjon for universitetsforelesere) fordi sensorene ikke forsto hva han snakket om. jeg burde selvfølgelig ikke ha bekymret meg. det som skiller meg fra disse tullingene som nektet en av nittenhundretallets største filosofer adgang til akademia er selvsagt a: at jeg ikke er en tulling, og b: at jeg har lest ...

la meg først be om tilgivelse fordi jeg skriver dette uten bruk av store bokstaver. det er jo et velprøvd litterært grep, og e.e. cummings slapp unna med det, men jeg er ikke egentlig så glad i folk som gjør det til daglig. jeg har imidlertid ødelagt den vanlige shift-knappen på tastaturet mitt med kaffe, og jeg klarer ikke å skrive flytende hvis jeg må bruke den andre. det er tragisk.

jeg mistenker imidlertid at dere kommer til å tilgi meg når dere mottar det som vel mer fortjener å bli betegnet som gospel enn det nye testamente: q.i.. det er snakk om en bbc-serie, selvsagt, men selv om bbc virkelig ligger langt fremme når det gjelder produksjon av tv-serier, har jeg aldri kommet over noe så genialt før.

en del av sjarmen ligger selvsagt i at stephen fry er programleder. jeg henleder igjen oppmerksomheten til den unge frys "lightly scented cloud of gorgeousness", og han har ikke blitt noe dårligere med årene. jeg må tilstå at det har tatt meg noen år å virkelig oppdage stephen fry. jeg er ikke sikker på når jeg hadde mitt store gjennombrudd, men det var en eller annen gang før jeg så gosford park. siden den gang har jeg bare fått bekreftet inntrykket av at mannen er et geni utenom det vanlige (hva genier angår). the chap (som du hvis du ikke vet hva jeg snakker om straks bør utforske - aller helst i papirform, men internet fungerer vel som substitutt) hadde ...

Ulf var forleden dag en smule oppbragt over at noen kunne påstå at det gjorde en film dårligere om man hadde voice-over. Min første innskytelse var at det var da et velkjent standpunkt. Det var imidlertid ikke før et par dager senere at jeg husket hvorfor: Deleuze. Jeg har aldri vært så fryktelig interessert i hans skriverier om film, noe som sikkert forklarer hvorfor det ikke falt meg inn før, men de gir mening.

Premisset er veldig Nietzsche-aktig, egentlig: Vi plikter å gjøre vårt ytterste for å overgå oss selv. Uten at det egentlig er et "selv" å overgå. Kunst og filosofi plikter å drive evnene våre til å observere og tenke videre. Å skulle tenke det utenkte virker jo i utgangspunktet som et umulig krav, men dersom man lar hver tankeform (filosofi, kunst, vitenskap) gå til sine ytterpunkter. All kunst har imidlertid ikke de samme ytterpunktene: litteratur og film virker for eksempel i sine ytterpunkter på to forskjellige måter, og det sentrale poenget her.

La meg sitere Claire Colebrook, hvis bok om Deleuze jeg virkelig anbefaler:
"If we accept that thought takes one homogeneous form we fall into unquestioning opinion, reducing all science to 'stories' or all philosophy to fact-finding. We never really see what our thinking can do. If we can create philosophies, art and science then this tells us that thought is productive." (13)

Først og fremst er dette et brudd med mimesis-tradisjonen, idéen som gjør litteratur og film til mer eller mindre det samme: begge avbilder ...

En eller annen gang på 60-tallet oppdaget litteraturvitere kvantemekanikk. Mer spesifikt innså de at den gamle gode fysikken med alt fra Euklid til Newton, begynte å bli avleggs og at man istedet for å måtte forholde seg til stabile og klare regler kunne leke med usikkerhet og krummet rom.

Jeg skal ikke si noe bastant imot dette, da det har ført til en rekke positive tankerekker - å trekke på kvantefysikk viser seg altså å være fruktbart. Men.

Jeg driver i disse dager og jobber med en artikkel om ender og andre usannsynligheter, og i den forbindelse pløyde jeg for andre gang gjennom Professor Frank Kermodes bok The Sense of an Ending, studies in the theory of fiction fra 1966. Jeg la merke til at han også la ut om "quantum" og Heisenberg og lys som bølge og partikkel. La meg sitere (hvis dere foretrekker å lese det i faksimile, er det tilgjengelig her). Dette følger etter en kort diskusjon om hvordan man har forenet beskrivelsene av lys som bølge og partikkel, noe han kaller the Principle of Complementarity:

The new one depends upon a new appraisal of probability; an interest in systems with small quantum numbers makes it necessary to deal with uncertainty as if it were of the world rather than of the human mind; in classical physics uncertainty is an epistemological issue, not part of the nature of things to be dealt with by sophisticated mathematical procedures.

This being so, classical physics is either wrong, or there is ...

I dag har jeg vært på forelesning. Foreleseren var Terry Eagleton. Alle som har studert litteraturvitenskap vet hvem jeg snakker om. Mannen er vel egentlig en av dem man kan karakterisere som en akademisk superstjerne. Og med god grunn.

Litt bakgrunn: Mannen er en teoretiker av den marxistiske skolen, men uttaler seg gjerne på mer generelt grunnlag. Et av de sentrale poengene hans, ettersom jeg har forstått det, er at alt er politisk. Å være åpent politisk er dermed mer ærlig enn å late som om man ikke er politisk i det hele tatt. Han har dermed forståelig nok problemer med fremstillinger av litteratur som noe eget, noe uavhengig av (og gjerne hevet over) det politiske. Jeg er ikke alltid enig med Eagleton, men én ting må sies om mannen: Det er herlig å lese det han skriver. Om noen ønsker seg en historisk introduksjon til litteraturteori, er hans Literary Theory (om enn en smule utdatert, kanskje) vel så bra som mange andre og inneholder noen av de herligste sarkastiske kommentarer rettet mot T.S. Eliot jeg noen gang har kommet over.

Det var altså denne mannen jeg troppet opp for å høre på idag. Jeg var tidlig ute. Sammen med en italiensk medstudent var jeg der ti minutter før noen andre i det hele tatt dukket opp. Jeg følte meg veldig geeky, men var veldig fornøyd med å ha skaffet meg sitteplass da det mot slutten ble stadig trangere i rommet.

Terry Eagleton er en morsom mann.

Det er ...

Edinburgh, som jeg har påpekt før, er en herlig by.

Akkurat nå sitter jeg på Elephants & Bagels, en herlig kafé (søsterkaféen til The Elephant House, hvor Rowling skrev den boken) hvor de bare ser litt litt rart på deg hvis du ber om en bagel med brie, agurk og honning. Eller kanskje de bare har blitt vant til meg. Veggene er dekket av tegninger av elefanter (en hel rekke av dem ser ut som om de er laget av fem-åringer, men det står ting som "Tina, 26 years old" på dem), og rundt omkring står det skulpturer med elfanter. Dette samme kan man finne på The Elephant House, men Elephants & Bagels har en mer ... barnlig følelse. Det hele virker mer uformelt, og i tillegg har de gode bagels. Hvilken man velger kommer derfor i stor grad an på hvilket humør man er i.

Edinburgh har et sted for alle humører. Eller hadde. Chai, den fantastiske te-salongen hvor jeg tilbragte mange lange timer mens jeg forsøkte å være en seriøs student i fjor, er borte. Det kommer egentlig ikke som en overraskelse at de gikk konkurs, for det virket som om jeg (og vennene mine, de gangene jeg fikk dem med dit) var det eneste som holdt stedet flytende. Men det er tragisk. Chai lå nede i en kjeller (kanskje enda en grunnt ila t de gikk konkurs, for det var egentlig ingen indikasjon på at de var der, så ingen uinformerte droppet inn fra gaten), det var lavt under taket, rødtoner i møblene, te langs en hel vegg, og gamle filmer på en annen. Uten lyd, vel og merke, men "Singing in the Rain" er usedvanlig underholdende selv uten syngingen.

Borte nå.

Jeg har dessuten latt meg fortelle at Edinburgh har den høyeste tettheten av puber i Storbritannia - det er en gate (Rose Street) som har noe i overkant av 30 puber. Ikke alle er like koselige, men det later virkelig til at man skal ha vanvittig uflaks hvis man finner en ukoselig en i gamlebyen. Det er en og annen fæl sportsbar her og der, men det er langt mellom dem, og noen av sportsbarene har faktisk klart å være koselige på tross av skjermen med rygby-menn som løper omkring (og rugby ER jo mer underholdende enn fotball).

En annen ting Edinburgh har mye av er bruktbokhandler. Og da snakker jeg ikke om kaliberet til Bruktboka på bussholdeplassen i Molde. Ekte bruktbutikker, eller bruktbutikker som tar steget over i antikvariater uten å øke prisen alt for mye. Jeg viste forleden min indiske veninne rundt i noen av disse bokhandlene, og selv om vi gikk inn skjønt enige om at ingen av oss hadde penger og at vi derfor hadde et ansvar for å hindre hverandre i å kjøpe noe (vi skulle se, ikke røre), endte det med at vi begge brukte ni pund. Jeg kjøpte The Screwtape Letters av C.S. Lewis (som jeg aldri har lest, men som visstnok er en like viktig del av enkeltes barndom som Narnia) til 2 pund (paperback fra 70-tallet etter utseendet å dømme) og en nydelig samling av detektivhistorier i myk skinninnbinding fra 1920-tallet til 6 pund. Jeg regner med at dere forstår at jeg ikke kunne motstå.

Det er særlig tre virkelig fantastiske bruktbokhandler her slik jeg ser det: Én ligger like ved min campus, og jeg husker ikke hva den heter. De spiller jazz i bakgrunnen, og den første gangen vi var inne der så vi ingen som jobbet der. Det viste seg at personen som satt midt i en haug av bøker og leste faktisk fikk bestalt for det. Det var da jeg revurderte planene om å bli akademiker. I ettertid kom jeg imidlertid frem til at det er morsommere å lese i egne bøker.

En annen, eller jeg burde kanskje si to andre, herlig(e) butikk(er) er Armchair books (tror jeg - jeg blir av og til forvirret og blander den sammen med en av de andre på vei opp fra Grassmarket mot der vi bodde før). De har to avdelinger som ligger vegg i vegg: Én med skjønnlitteratur og en med diverse typer faktabøker (både populærvitenskap og mer spesifikke fagbøker). Skjønnlitteraturseksjonen har en utgave av Burtons oversettelse av 1001 Nights som jeg har siklet etter (men ikke kjøpt - jeg er flink) lenge.

Min favoritt-bruktbutikk er imidlertid Edinburgh Books. Det var der jeg endelig falt for fristelsen til å kjøpe bøkene jeg nevnte tidligere. De har forskjellige avdelinger inne i butikken (selv om butikken virkelig ikke er så stor), og i en av dem er det virkelig gamle bøker. En annen har alt fra helt nye og uleste bøker til bøker fra tidlig 1900-tall. Og det er en egen seksjon for skotske bøker, som inkluderer alt fra Ian Rankin (i paperback) til nydelige skinninbundne utgaver av Stevenson og Scott.

Nå er jo jeg student, så en artikkel om Edinburgh slik det fortoner seg for meg i dag burde nok inneholde noe mer i retning av student-ting. Jeg har jo nevnt flere ganger før at campus er nydelig hvis man ser i riktig retning. Det betyr egentlig at man må stå med ryggen til biblioteket (som er et tragisk offer for 1950-tallet eller et av de to påfølgende årtier) og David Hume Tower (den mest falliske bygningen i området), men om man står i parken som er i sentrum av campus og kun ser på de lave, tøffe stenbygningene, er verden god og leve i.

I tillegg kommer at jeg har oppdaget at mitt institutt også har noe i retning av Gløshaugens fredagskollokvier. Jeg har alltid vært litt misunnelig på realistene på grunn av den tradisjonen. Det slår meg som en bra greie å ha en akademisk stimulerende, men litt avslappet og ikke obligatorisk forelesning for å avslutte uken. Og nå har jeg fått min egen. Og den er bedre. Ikke bare inviterer de akademikere fra overalt og med en rekke temaer, men etter at forelesningen er over gir de meg gratis vin. Og ikke bare ett glass hver, heller. Det var kjempekoselig. Jeg planlegger å gjøre det til en fast tradisjon.

Det eneste virkelig negative så langt er at jeg ikke har internet på rommet mitt. Jeg må gå ned en hel masse trapper til The Common Room. Hjernevasket som jeg er av Harry Potter-universets hyggelige common rooms, er jeg dypt skuffet og sjokkert over dette stedet. Det er verdens styggeste rom. Det har lilla vegger og grønne stoler, og jeg føler egentlig at jeg er fanget i en interiørdekorasjonsversjon av Märtha og Aris bryllup.

Heldigvis er ikke alle omgivelsene mine like fæle. La meg avslutte med bilder jeg har tatt rundt hybelen min og i andre relevante sammenhenger:

Jeg er generelt skeptisk til pub-til-pub-turer. Dette er nok noe jeg har med meg fra Peru, da jeg ble tvunget med på en i Cuzco av fire rabiate australiere. På fredag ble imidlertid Tor og jeg bedt med på en "Literary Pub Tour" av en av mine venner her i byen. Han hadde også invitert en av sine venner fra Camebridge - sammen utgjorde de (i min hjerne) duoen Tim&Tom.

Jeg var som nevnt skeptisk til konseptet, men "literary" lot til å gi det hele et snev av sofistikert intellektualitet som gjorde det mer tiltrekkende, og jeg har alltid tenkt på det faktum at det finnes uhorvelig mange gode forfattere med base i Edinburgh når jeg har gått forbi plakatene til disse turene. Så vi ble med.

Hvilke forfattere er det da som har sete i Edinburgh?
Jeg nevner i fleng
Robert Burns
Walter Scott
Robert L. Stevenson
Arthur Conan Doyle
osv

Og jeg liker jo å vite hva forfattere har drevet med.

Settingen på denne turen var faktisk ganske fascinerende. En skuespiller fortalte at han helst så at vi ikke avbrøt ham når han kom godt igang, og noe av det første som skjedde var at en som tilsynelatende var en av oss avbrøt ham kort og greit og sa at en av tallene hans ikke stemte. Nå hadde vi jo på forhånd blitt advart om at dette ikke var noen akademisk utlegning, og at vi måtte forvente noen kunstneriske friheter, så jeg sendte den uhøflige avbryteren et av ...

Jeg har aldri helt forstått William Blake, så denne artikkelen er egentlig et forsøk fra min side på å finne ut hva han egentlig ville frem til. Selv om jeg aldri helt har forstått ham, må det sies at jeg har vært veldig fascinert av ham helt siden jeg leste de første diktene av ham på videregående, og denne fascinasjonen økte bare etter hvert som jeg leste mer om koblingen til Emmanuel Swedenborg. Jeg kommer ikke til å satse på en biografisk utlegning om Blakes liv, her. Tvert imot tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å presentere ham slik han ble presentert for meg. Om enn mer komprimert i tid og rom. Det kan bli forvirrende og usammenhengende, og i så fall beklager jeg det og anbefaler at dere leser om ham på egenhånd.



-William Blake, Songs of Innocence and Experience, 1794.




Denne diktsamlingen er egentlig to diktsamlinger. Songs of Innocence (1789) ble publisert separat før Songs of Experience ble skrevet. Det er vanlig å påpeke at mens Songs of Innocence gjerne fokuserer på det naturlige, glede og barn (og det mest kjente diktet fra denne samlingen, "The Lamb", er jo rent naivistisk skrevet fra et barns perspektiv), handler Songs of Experience om tapet av uskylden, som er en naturlig følge av det å vokse opp.

Tor foreslo at vi skulle skrive en artikkel kalt "Calcuttagutta endorses" eller noe i den dur i forbindelse med oppstyret rundt valget i USA. De har jo begynt kjøret allerede, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å være drittlei hele valget før de egentlig har kommet ordentlig igang. Disse primaries, caucuses &c må ta mye av skylden for det, og man kan jo bli helt ødelagt i hodet av å høre folk som er på mer eller mindre samme side drive og hakke løs på hverandre på den måten: Valget er ikke før 4. november i år, men det begynte altså for alvor i Iowa i går. Iowa regnes jo som en viktig stat i denne nominasjonsprosessen.

Når det er sagt finnes det vel ingen virkelig gode alternativer her (det er jo tross alt USA, hvor selv kommunistene ligger rett til høyre for Høyre), og det er kanskje litt mye forlangt å kreve at Calcuttagutta skal kunne samles under én paraply, så vi ble enige om at vi kunne skrive en hver.

La meg først si hvem jeg ikke vil ha som leder av verdens mektigste stat. Jeg tar det som en selvfølge at man ikke bør stemme på republikanerne. Mannen som vant i Iowa i natt, Mike Huckabee, er en del av den kristne høyresiden som har fått alt for mye makt gjennom Bush. Å faktisk ha en prest i Det hvite hus ville være hyggelig for dem, men ikke like hyggelig for kvinner som ...