Jeg har aldri helt forstått William Blake, så denne artikkelen er egentlig et forsøk fra min side på å finne ut hva han egentlig ville frem til. Selv om jeg aldri helt har forstått ham, må det sies at jeg har vært veldig fascinert av ham helt siden jeg leste de første diktene av ham på videregående, og denne fascinasjonen økte bare etter hvert som jeg leste mer om koblingen til Emmanuel Swedenborg. Jeg kommer ikke til å satse på en biografisk utlegning om Blakes liv, her. Tvert imot tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å presentere ham slik han ble presentert for meg. Om enn mer komprimert i tid og rom. Det kan bli forvirrende og usammenhengende, og i så fall beklager jeg det og anbefaler at dere leser om ham på egenhånd.



-William Blake, Songs of Innocence and Experience, 1794.




Denne diktsamlingen er egentlig to diktsamlinger. Songs of Innocence (1789) ble publisert separat før Songs of Experience ble skrevet. Det er vanlig å påpeke at mens Songs of Innocence gjerne fokuserer på det naturlige, glede og barn (og det mest kjente diktet fra denne samlingen, "The Lamb", er jo rent naivistisk skrevet fra et barns perspektiv), handler Songs of Experience om tapet av uskylden, som er en naturlig følge av det å vokse opp.



-William Blake, Songs of Innocence, 1789.

Enkelte har en forkjærlighet for overforenkling, gjerne grunnet i forfatterens biografi eller sammenfallende historiske hendelser, og jeg kjenner at jeg blir litt deprimert når jeg ser at man på Wikipedia har skrevet at "The disastrous end of the French Revolution caused Blake to lose faith in the goodness of mankind, explaining much of the volume's sense of despair". Det blir ikke bedre når man forsøker seg med en enkel todeling av samlingen, med naiv/erfaren, barn/voksen, håp/desillusjon, ånd/sanselighet. Det er så mye mindre elegant enn det kunne vært, og man ender med å gjøre en kompleks dikter enkel og uferdig.

Jeg likte aldri "The Lamb" før ble utsatt for en lesning av det som så det i sammenheng med "The Tyger" (jeg syntes det var hakket for kristent). Jeg tenkte jeg (med litt hjelp fra forelesningsnotatene til Lena) skulle prøve å gjenskape den lesningen.

"The Lamb" er sterkt knyttet til uskylden, det er ingen tvil om det. Lammet og gutten, de to personene i diktet (gutten snakker til lammet) er begge symboler på det uskyldige, uskylden som er et resultat av mangelen på erfaring. Og uskylden er en kvalitet Blake setter høyt, men ikke uforbeholdent. Barnets uskyld er uskyld uten innsikt, noe som vises i den naive beskrivelsen av skapelsen, og Blake er i bunn og grunn gnostiker.

Og det er en klar motsetning mellom denne uskylden og den mangelen på uskyld som ligger i "The Tyger", jeg skal ikke nekte for det: Undetittelen på samlingen Songs of Innocence and Experience er jo "Shewing the Two Contrary States of the Human Soul". Det jeg vil frem til er at det ikke er noen enkel sammenheng med denne motsetningen og dikotomien god/ond. Selv om tigerens verden jo er full av vold og fare, er den nemlig istand til å stille spørsmål som barnet aldri kan stille lammet. Og slik kommer den nærmere innsikt. (Dette er forøvrig også motivet/temaet i Blakes "Book of Thel", hvor barnet vandrer ned i dødsriket med sine naive spørsmål og der blir konfrontert med vanskeligere spørsmål, hvorpå hun flykter opp i dagen igjen...)

Barndom skal være full av trygg tro på verden (Blake skriver i et annet dikt (som vel bare er kjent for første strofe "To see the world in a grain of sand/And heaven in a wild flower,/Hold infinity in the palm of your hand/And eternity in an hour") at




(Jeg er ikke så glad i det diktet... Jeg ser det jo som en bra ting å få folk til å tvile på ting, men så forventer jeg vel aldri å komme meg ut av graven heller. Det får så være.)

Erfaringen, som taler i "The Tyger" er den voksnes desillusjon, den er knyttet til sosial kritikk, for alt er ikke trygt og enkelt. Alle er ikke glade i hverandre, og det er ikke en vennlig gud som sitter der og passer på at vi alle har det bra hele tiden. Hele diktet har vært ansett som en slags teodike-fremstilling på vers. Teodike (eventuelt teodice) er jo det gamle problemet med hvordan det kan ha seg at det er vonde ting i verden dersom gud er både allmektig og god (teos = gud og dike = rettferdighet, om jeg husker alt rett). De sentrale linjene blir da



Den naive verden i "The Lamb" har ikke rom for tigeren, delvis fordi tigeren sikkert ville spist både lammet og barnet... Den første av disse to strofene er selvsagt en referanse til det bibelske "og gud skapte verden (eller et eller annet) og han så at det var godt". Det stilles altså spørsmål ved hvorvidt tigeren som skapning kan regnes som god.

Mens barnet er fanget i sin begrensede forståelse av verden, er imidlertid også den voksne fanget – man kan stille spørsmålene, men i motsetning til barnet mangler den voksne svar. Man kan se uttrykk for det i diktet: Det består fullt og helt av ubesvarte spørsmål, hvorav det jeg nettopp har sitert er kulminasjonen. Til sammenligning er hele andre del av "The Lamb" i svarform.

(Digresjon: Det er spennende å se dette i sammenheng med Schillers naiv/sentimental-motsetning, der han anser barn og primitive osv som "naive", og da i ett med naturen, en helhetlig og fantastisk måte å leve på; mens den "sentimentale" aldri kan gå tilbake dit, selv om han kanskje vil, fordi han er fjernet fra naturen og dermed fattigere, men samtidig er den sentimentale i stand til å tenke større &c..)

Et annet interessant aspekt ved disse to strofene er imidlertid den doble referansen. De virker på to nivåer. Ett er kosmisk, religiøst: Har den samme skaperen skapt både det gode og det onde, det fredelige og det voldelige, jegeren og byttet, og ha slags skaper vil det da være? I "The Lamb" ligger det jo som antagelse i grunn en idé om at skaperen av Lammet selv er et lam; at skaperen av barnet er et barn, sønnen, en fredelig og kjærlig gud (i motsetning til den gammeltestamentlige). Også "The Tyger" har spor av en slik antagelse av likhet mellom skaper og skaperverk. Man har på en måte viderebragt den bibelske ideen om skapelse i guds bilde. Og det er uforeneligheten av disse to bildene som taes opp.

Linjene kan imidlertid også leses som en ganske rett-frem selvtematisering: Har virkelig samme forfatter skrevet to så ulike dikt. Og da kan man jo enten svare rett frem at joda, Blake skrev begge, eller man kan rote seg bort i en Heraklit "du kan ikke gå ned i samme elv to ganger"-argumentasjon, noe som jo også kan være gøy. Poenget er imidlertid at diktet kan leses som en kommentar på diktning, noe det alltid er morsomt å oppdage (minn meg på å skrive en artikkel/analyse av Keats' "Ode on a Grecian Urn").

Man bør også notere seg at det uskyldige ikke er i stand til å ta for seg det sublime, det mennesket ikke kan kontrollere eller beskrive, det som inngir ærefrykt. Lammet inngir ingen slik følelse og kan passe inn i den verdenen. Men "The Tyger" er erfaringens domene, og man merker at det i beskrivelsen av tigeren ikke bare er et spørsmål om evnen til å skape noe så fryktinngydende, men også om "dare" – det er jo den eneste forskjelllen på første og siste vers. Dette henger sammen med spørsmålet om den gode skapelse: Det sublime er ikke avhengig av godt eller ondt, men går hinsides det.

Jeg får lyst til å trekke inn Nietzsche og kravet til å strekke seg mot det ytterste. Det ligger noe slikt i denne overgangen fra "kan" til "tør". Noen har forøvrig observert at ordet "symmetry" lest i diktet høres ut som "see me try" (Blake, noe han forøvrig har felles med Baudelaire og andre, skrev nemlig etter uttale når det passet ham, og lot det være ellers...).

Men jeg er ikke ferdig ennå. Denne analysen av diktet hadde nemlig fanget interessen min først og fremst fordi det hintet til en bakenforliggende gnostisk tankegang, noe jeg alltid liker. Jeg hadde hørt vage referanser til en svenske ved navn Swedenborg, men visste ikke noe mer. Og det er jo når man bare har et uklart mentalt bilde at slike ting virkelig er spennende.

Før jeg går inn på det, vil jeg imidlertid nevne en ting som slo meg som underlig i diktet. (Legger dere merke til at jeg har gått helt over til å snakke om "The Tyger"? Det er fordi det er mye mer interessant enn "The Lamb" til tross for all den ekstra interessen "The Lamb" får gjennom assosiasjonen med "The Tyger").



Disse to linjene er litt som åpningslinjene i "Auguries of Innocence" –de hinter til noe større og mer spennende, en slags mytologi utenfor diktet. Det er litt som referansene til Poseidon, Atrevs eller Achilles i Pindars oder. Jeg klarer imidlertid ikke å finne noe klart opphav til denne referansen. Det er mulig jeg ikke har lest nok Blake, eller kanskje Milton (Blake var en stor fan av Milton)...

Det er mulig at han bruker stjernene som symbol på det ordnede, lovbundne univers, og i så fall blir diktet en hyllest av fantasien og kreativiteten over reglene (dette kommer til å gi mer mening senere, jeg lover).La meg her ta en liten digresjon og nevne hvor sterkt Blake mislikte Newton.

Han mente at Newton hadde hoppet over det som ikke kan kvantifiseres (Blake nevner Gud, men hvis vi ser bort fra det, har han jo retT) fra sine teorier, og mente at et Newtonsk univers, kun bestående av det fornuften, matematikken osv. kan ta inn over seg, var tragisk. Han skal ha sagt at mens han selv hadde "fourfold vision", var Newton fanget av sitt "single vision", og at dette var som å sove. Dette synet på Newton gjenspeiles i Blakes kunstverk, som viser Newton med ryggen til det fargerike, til livet. Der Newton og passeren hans er, blir verden grå og monoton.

Dette passer alt inn i det jeg har klart å pusle sammen av Blakes idéer om religion, skjønt jeg er ikke helt sikker på hvor mye av det han tok alvorlig.

Blake var som jeg nevnte en tilhenger av mystikeren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg (overraskende mange vitenskapsmenn på den tiden tok steget over i mystisisme – jeg vet ikke om det skyldes at de følte at etter å ha mestret naturens lover måtte de også mestre det overnaturlige, eller om det ganske enkelt var et resultat av genial/gal-sammenhengen. Det har vært spekulert i om Swedenborg var Schizofren, men siden han klarte å ha seriøse jobber mens han tullet med alt dette (utenom da han tok fri for å skrive en vers for vers-forklaring på Bibelen) burde man kanskje anta at det ikke stemmer. Kant ville imidlertid ha ham sperret inne, og med tanke på at Kant var litt på kanten selv (hehehehe), kan man jo lure).

Jeg vet ikke hvor inne i Swedenborgianismen han var, for noen av de tingene han skriver later til å si det stikk motsatte av det Swedenborg gjorde, men jeg har lest at han på et tidspunkt forsøkte å overbevise sin kone om å følge Swedenborgs råd og ta inn en konkubine i ekteskapet. Catherine, som hun het, sa tvert nei, og Blake ga seg. (Swedenborg var forøvrig ikke gift selv.)

Swedenborg hadde gnostiske trekk, la vekt på at tro alene ikke kunne frelse (man måtte gjøre gode gjerninger også), og mente at treenighetslæren var feilaktig (da det ikke så mye var snakk om tre personer som tre aspekter ved én person). Siden jeg ikke har helt oversikt over Swedenborg, tenkte jeg imidlertid at jeg skulle formidle hva Blake skrev om saken, istedet.

Han så også for seg tre aspekter av guddommen, men det virker som om han har tatt skrittet hakket mer mot gnostisismen og forestiller seg emmanasjoner fra guddommen heller enn en allmektig skaper. Ny-platonismen hadde en lignende historie: Jo nærere materien og lengre fra den guddommelige kilden man kommer, desto mer korrumpert blir ting. Det er imidlertid ikke like enkelt. La oss begynne med de tre aspektene av guddommen (dette blir komplisert av at det finnes fire "zoas")
-Urizen, som er knyttet til fornuften, guddommelig lov, autoritet osv

-Los, som representerer fantasien, kreativiteten

-Orc, som er det kjærlige aspektet, det man i kristendommen finner igjen i Jesus.


Så enkelt er det imidlertid ikke, for det er en fall-historie her et sted (selv om Blake visstnok ikke likte ideen om arvesynden), og Urizen blir en riktig ubehagelig fyr. Han er den gammeltestamentlige guden som insisterer på at lovene som er laget blir fulgt til punkt og prikke, men han er vel også den fantasiløse matematiker-guden som minner om the auditors i Pratchett's Discworld. Han er fremstilt som en gammel mann og er alliert med de styrende makter. Han er også knyttet til avgrensninger, og benytter "nets of religion" til å holde folket nede (*host*Marx*host*), ved å undertrykke trangen til frihet eller seksualitet. Naturlig nok er han i konflikt med Orc og Luvah (som later til å være samme person i to forskjellige versjoner).

Utenom Urizen er det nemlig karakteristisk kaos: Jeg har ikke klart å finne noen enhetlig forklaring på hvem som er hva og hvordan. Det florerer nemlig med navn. Orc (hvis navn muligens springer ut fra en baklengslesning av det latinske Cor=hjerte) later til å være henholdsvis Luvah og Jesus i forskjellige emmanasjoner. Luvah er den høyere, tror jeg (og ikke spør meg og det er med vilje han har gitt ham navnet Luvah), og Orc er guden i den materielle verden. Han er den revolusjonære ånd, og revolusjon er dermed et uttrykk for kjærlighet. Han står også for seksuell energi, som altså er en vei til den guddommelige kjærlighet ifølge både Swedenborg og Blake (derav konkubine-ideen).

Los er også spennende. Navnet kommer enten fra en baklengslesning av det latinske Sol=sol. Han står for fantasien, som nevnt, og går også under navnet Urthona, tror jeg, og fremstilles gjerne som smed. Fantasien står sentralt hos Blake. Det er godt mulig å trekke alt dette inn i "The Tyger", og i så fall kan man kanskje se Los som skaperen av tigeren (særlig plausibelt på grunn av referansene til "hammer" og "furnace" som bringer smed-assosiasjoner), den som evner å skape det sublime. Interessant nok, later Los til å være faren til Orc, som i egenskap av Jesus later til å være "The Lamb", og da får man spennende resultater når man spør "Did he who make the Lamb make thee?", for det gjorde han jo, om enn på to forskjellige måter.

Helt sist (skjønt dette slett ikke er uttømmende for Blakes mytologi - hvis dere er interesserte kan dere lese Marriage of Heaven and Hell) kan det være interessant å se det hele i sammenheng med spørsmålet godt/ondt igjen.



Spørsmålet om "hvilke vinger" gir jo assosiasjoner til engel/djevel (engler har jo fine, hvite vinger laget av lys eller fjær, mens djevler har slike pterodaktyl-vinger i lær eller lateks), noe som forsterkes av referansen til ild. Lysbringeren har jo tradisjonelt vært en opprører, a la Promethevs (som ble straffet av gudene inn i evigheten), og lys/opprører-kombinasjonen formelt roper jo Lucifer.

AHA! Og her kommer det nemlig en vri. Blake (som sagt, en stor fan av Milton), skrev i sin Marriage of Heaven and Hell at

The reason Milton wrote in fetters when he wrote of Angels & God, and at liberty when of Devils & Hell, is because he was a true Poet, and of the Devil's party without knowing it.

Fordi the Devil's party er der opprøret mot faste regler, hvor fantasien og kreativiteten passer inn.

Slik får man tigre.