Alle dere som leser Calcuttagutta rundtomkring kan nå følge nyttårsaften hos Camilla, live her på Calcuttagutta! Følg med utover kvelden for bilder og oppdateringer!

04.52: God natt.

04.45: Nå har alle dratt og Tor og jeg sitter alene hjemme. Karoline og Linn er ute og kjører alle hjem. Vi benytter anledningen til å legge opp årets (eller aftenens, rettere sagt) siste bilde:



Vi vil også samtidig prise en fantastisk firefox-add-on ved navn PicLens... Are sa at den var fantastisk, men vi trodde ham ikke før vi prøvde den. Den er fantastisk.

04.24: Nordby-folket har dratt hjem, de andre sitter og venter på at Karoline (som faktisk er edru - på tross av allsang med Are) skal kjøre dem hjem. Are tar fortsatt bilder. Gøy-gøy-gøy.

Vi lurer litt på hvorfor "Se ilden lyse" og "Innerst i sjelen" er åpnet i faner i nettleseren. Vi priser oss lykkelige fordi vi evakuerte til kjøkkenet i tide.

Vi begynner å bli relativt klare for å legge oss.

04:12: Fantastisk stemning i sanggruppa. Vi går gjennom en hel rekke klassikere, men blir dessverre avbrutt av oppbruddsstemning. Allerede nå! Skandale!

03.34: Are, Karoline og Linn går i gang med allsang. Vi andre er mildt skremte.





03.07: Om dere får spørsmål om ...

For noen år tilbake laget Tor (og noen av vennene hans) en liste over ting man kan lære fra historien, Jeg mistenker at de kjedet seg fryktelig i en historie-time og ønsket å koke det ned til det essensielle. Listen så slik ut.

• ikke angrip Russland
  
• forsøk ikke å krysse Alpene med elefanter
  
• utøv ikke magi og skryt av familie i Jerusalem
  
• ikke kritiser en nasjon av vikinger hvis du ikke liker å få spyd gjennom brystet
  
• ikke kryss Tyrifjorden, uansett hvor tykk isen er
  
• snu ikke ryggen til din sønn, selv om du er keiser
  
• gå ikke ukritisk inn i labyrinter i Hellas
  
• publiser ikke alle de smarte tingene du finner ut hvis en stor, mektig organisasjon som ikke liker å ta feil, men som liker å sette fyr på ting, mener noe annet.
  
• kjør ikke i åpen bil-parade hvis du har fiender
  
• selg ikke kontinentet du lever på for ildvann og glassperler
  
• spis ikke epler fra trær hvis eier du ikke kjenner
  
• bygg en båt hvis det ikke slutter å regne i løpet av 14 dager
  
• ikke tro at du har gode billetter hvis du slipper inn i Colosseum bakveien
  

Den relevante lærdommen i dette tilfellet er altså nummer 9.


I andre observasjoner kan det nevnes at det virker som en dårlig idé å sprenge seg selv når man faktisk har klart å skyte den man skulle drepe.

"The wickedest man in the world".

Aleister Crowley er et fremragende eksempel på hva som kan skje hvis man gir barna en for streng religiøs oppdragelse. Foreldrene var, som alle biografiske innledninger om mannen legger vekt på, fundamentalistiske kristne av den typen som velger å avvise synd og det onde i dets forskjellige inkarnasjoner ved ganske enkelt å holde seg borte fra det - ved å eksludere det fra livene sine helt og holdent: De var medlemmer av The Exclusive Brethren, den mer ytterliggående grenen av The Plymouth Brethren. Det betydde blant annet at han som barn ikke hadde anledning til å leke med barn som ikke var medlemmer av dette religiøse fellesskapet. Vi snakker altså om en familie som ville være ansett som "prudish" selv etter Viktoriatidens standard. Og som altså klarte å frembringe en av de fremste opprørerne mot Viktoriatidens moral.

Jeg har alltid hatt problemer med å sette fingeren på Aleister Crowley, eller Edward Alexander som han egentlig het (jeg må si jeg liker den navneendringen). Han virker som en naughty Oscar Wilde. Mannen hadde alvorlige dandy-tendenser. Det hele koker sikkert ned til fin de siécle.

En bifil Cambridge-mann (hvem er overrasket?) med en forkjærlighet for det teatralske og en forherligelse av kunsten som minner om Estetene (heter det det på norsk?): Han skal ha uttalt at "all Art is Magick", noe en som heter Justin Scott Van Kleeck kommer inn på i denne artikkelen som jeg bare har skummet gjennom, men som dere kanskje ...

Me parece que la semana de inglés se ha cambiado a una semana de qualquier idioma, y llevando esa tendencia a su conclución natural les doy el español y espero que Silje continuará con francés (jejeje).

Como nadie (aparte de Ragnhild y tal vez Silje) van a leer un artículo en español, he decidido darles una receta buena en vez de una discución sobre la invación española en los Andes. La receta viene de mi madre en Perú y carapulcra con sopa seca es lo mejor que he comido en toda mi vida. Una caveat: es importante no respirar sobre gente que no lo ha comido después de lo haber ingestado. Hay bastante ajo, y puede ser muy pelogroso por su vida social.

CARAPULCRA

aceite
5 cucharadas de ajo, liquidado
1/2 kilo de aji panca, liquidado
2 cucharadas de cumino
agua de gallina
1/s kilo de maní
2 kilos de papas, preparado en pedazos

Pon bastante aceite en la olla. Calientalo, pon el ajo y revuelvalo. No dejalo dorar. Cuando se seca, pon aji panca y más aceite, el cumino y sal. Cuando se seca, pon agua de gallina, poco a poco. Dejalo secar entre cada vez, continua por tres cuartos de hora o hasta el aceite se separa. Pon el maní y dejalo cocer unos 15 minutos más antes de poner las papas con más agua. Sirve después de 5 minutos con sopa seca.

SOPA SECA

1 cebolla, liquidado
1 pecho de gallina, cocido 20 minutos, deshilado ...

Jeg har kommet frem til at det er på tide jeg bruker litt av all den fritiden jeg plutselig har fått til å skrive artikler om ting og tang. Jeg føler jeg bør advare om diverse spoilere med hensyn til hva som skjer med Holmes og Watson i bøkene. Jeg tror imidlertid jeg har klart å unngå å avsløre løsninger på mysteriene de håndterer.

Sherlock Holmes har hengt på veggen på soverommet mitt i mange lange år. Han hang der da det fortsatt var rosa (veldig lenge siden), han overlevde den grønne perioden, og han ble med da jeg flyttet til det nå hvite rommet.
Grunnen til at vi har holdt sammen gjennom så mange år er selvfølgelig at Sherlock Holmes er herlig. Han er litteraturhistoriens beste detektiv. Den eneste i mitt hjerte. Og alt det der.

Jeg har imidlertid oppdaget at å ha lest Sherlock Holmes ikke er så vanlig som jeg tidligere har antatt, og temaet passer kanskje spesielt godt etter Dan Brown-slakten min. Her er et godt alternativ. Det er ikke tung litteratur, det stiller ikke krav til universitetsutdanning hos leserne, eller egentlig til noe annet enn at man kan lese. Språket er godt og karakterene...
Karakterene!
Det er noe med å lese bok etter bok, eller historie etter historie, om de samme karakterene (noe man også kan legge merke til hvis man leser musketér-bøkene til Dumas): Hvis forfatteren er dårlig vil det hele bli platt og formulaisk, og utviklingen vil enten gå ...

Jeg lovte for en tid tilbake at jeg skulle skrive en artikkel om leker. Deretter gikk jeg hen og glemte hele løftet, men nå har jeg kommet på det igjen, så her kommer artikkelen. Jeg har problemer med å huske lekene vi hadde på barneskolen, og på ungdomsskolen var vi jo for voksne til denslags. Jeg har forsøkt å huske de forskjellige klappelekene og reglene til tauhopping og slikt, men det er helt borte fra hjernen min. Hvis det er noen av dere som husker dem (ordene, altså, jeg tror jeg har bevegelsene inne i noen av dem), må dere gjerne si ifra.

Pang! Pang!
En gruppe på 10 til 20 mennesker stiller seg i ring, skulder ved skulder. Én person (A) begynner leken ved å folde hendene med pekefingrene ... ufoldet (som en pistol), løfte armene over hodet, for så å slenge armene frem og rope "pang!" og peke på noen. De to som står på hver sin side av personen som ble pekt (B) på må så samle hendene og kutte mot magen til B, som like raskt må samle og løfte hendene slik A gjorde, og så fortsetter det på samme måte. Hvis B eller en av de to på hver side av ham/henne ikke reagerer raskt nok, forsvinner de fra leken. Det er viktig å rope "pang!" høyt.
En alternativ variant har én person i midten av ringen ...

Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet, men jeg føler at jeg ikke burde være det. Så lenge jeg kan huske, har jeg jo vært med på å jobbe for oppmerksomhet omkring den menneskeskapte drivhuseffekten. Det passer meg derfor utmerket at IPCC (aka FNs klimapanel, så vidt jeg forstår) får Nobels fredspris for sitt arbeid for nettopp dette. Nobelkomitéens poeng, som er at klimaforverring vil føre til økt ufredelighet rundt om i verden, er også et meget godt poeng.

Men Al Gore?

Han har kanskje fått amerikanerne (eller i alle fall demokratene) til å tro på drivhuseffekten, men han har også gitt motstanderne ekstra ammunisjon i og med at han konsekvent valgte de skumleste scenariene. Han har gjort det lettere for Fox News å avvise hele drivhuseffekten som klima-alarmisme. Hvis det er et ord. Et eksempel kan dere finne i denne saken. Poenget er at Gores tendens til overdrivelse i realiteten sier "det som faktisk kommer til å skje er ikke farlig nok, vi må legge på litt ekstra". Og det er ikke sant.

Altså: Jeg støtter temaet som har blitt fremhevet, men jeg er ikke sikker på at jeg liker Nobelkomitéens mani for personeksempler hver gang de skal gi prisen til en organisasjon.

Siden Tor tar for seg realfagsdelen av alt det her, tenkte jeg at det vel var min jobb å skrive noe om vinneren av Nobels litteraturpris, som ble offentliggjort i dag tidlig.

Her kan dere lese pressemeldingen angående tildelingen. Det er ikke verdens lengste pressemelding. Jeg har ikke bare sett lengre, jeg har faktisk skrevet lengre pressemeldinger, men jeg antar at de fikk sagt det de følte var nødvendig, nemlig:

"that epicist of the female experience, who with scepticism, fire and visionary power has subjected a divided civilisation to scrutiny".

Lessing er en britisk forfatter, men ikke av den typen som vokser opp i Shrewsbury og bor der hele livet. Hun ble født i Persia, vokste opp i Zimbabwe (aka. Sørlige Rhodesia - hun levde før moderne navn ble oppfunnet!) og var gift to ganger før 1949, da hun skrev sin første bok som pekte på feilene ved det hvite kolonistyret i området. The British Council forteller at

She is now widely regarded as one of the most important post-war writers in English. Her novels, short stories and essays have focused on a wide range of twentieth-century issues and concerns, from the politics of race that she confronted in her early novels set in Africa, to the politics of gender which lead to her adoption by the feminist movement, to the role of the family and the individual in society, explored in her space fiction of the late 1970s and early ...

Bjørn Inge etterlyste en artikkel denne mannen, og her kommer den altså. Jeg har jo vært inne på temaet før, i artikkelen min om pseudovitenskap, men jeg gikk ikke i detaljer med hensyn til Däniken. Det jeg sa dengang er imidlertid veldig relevant i denne sammenheng også, så det ville spare meg en hel masse arbeid med å gjenta meg selv hvis dere bare kunne gå tilbake og lese gjennom den artikkelen hvis dere ikke allerede har gjort det.

Jeg kom, som jeg nevnte den gangen, over Däniken i den heller skjøre og lettpåvirkelige alder av 12 år (eller så - jeg husker ikke helt). Jeg var kjempefascinert. Däniken skriver nemlig veldig overbevisende, og hvis man ikke stopper for å tenke eller sjekke "faktaene" han strør om seg med, er det lett å la seg forføre. Det er et eller annet ved måten vi tenker på: konspirasjoner og mønstre appellerer til oss, og fargerike historier er mye mer interessant enn tørre fakta.

En av Dänikens fremste teorier, som dere kan se ham fremlegge her, er at romvesener har designet homo sapiens. Intelligente skapninger kunne nemlig ikke ha utviklet seg på egenhånd, og vi har besøk fra det ytre rom å takke for at høykulturer "plutselig" dukket opp "samtidig" på flere steder rundt om i verden.
Ifølge foredraget i linken kom ET hit i et stort romskip, tok opp et eksemplar av cro magnon, gjorde noen små endringer i DNA for å gi oss intelligens ...

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke an fordra Dan Brown. Jeg har, sant å si, alvorlige problemer med Dan Brown. Og når noen sier at han er en kjempegod forfatter (dette kommer gjerne fra folk som ikke leser annet enn Donald VG til vanlig), føler jeg at jeg burde forlate rommet for ikke å skade noen.

Hvorfor?
Det er i grunnen et legitimt spørsmål. Jeg har jo lest bøker av dårligere forfattere, om enn ikke så mange (L. Ron Hubbard er et glimrende eksempel, Barbara Cartland et annet), og om disse får meg til å føle meg noe uvel når jeg tenker på dem, fører de ikke med seg det raseriet jeg føler overfor Brown.

Og faktum er jo at folk liker det han skriver. Gjør ikke det ham til en god forfatter? Hvorfor skal en litteratursnobb som meg sitte her og si hva som er godt og dårlig? Når folk flest liker ham, kan han da ikke være en dårlig forfatter? Og han får da i alle fall folk til å lese. Mennesker som ellers vegrer seg for å lese noe tykkere enn dagbladet sitter oppe om natten for å lese ferdig en bok på godt over 200 sider.

Joda, det er bra at folk leser. Jeg skulle bare så inderlig ønske at de kunne lese noe av kvalitet. Jeg har hatt mange diskusjoner med blant annet en av onklene mine, om hvorvidt kritikere har noen funksjon. Om de bare er snobbete bedrevitere som vil kontrollere hva alle ...