A new Tolkien book is on its way. And by "new" I do of course mean "old" (Calcuttagutta is not in the habit of celebrating newfangled monstrosities; heaven help us when the new Hobbit film comes out).

I came home from Edinburgh to find this delightful news hidden inside the Tolkien Society bulletin:



The big news this time around was the announcement by HarperCollins of the release date (23 May 2013) of a new work by J.R.R. Tolkien. The Fall of Arthur is described as "a work of narrative verse begun by the author before he wrote The Hobbit" (The Bookseller 12/10/2012, p.13). Multiple translations are planned, though "film rights are not being sold". Further details from HarperCollins state that this work recounts the "last campaign of King Arthur", summoned back to Britain from the "threshold of Mirkwood". The new book includes commentary and essays by Christopher Tolkien, who edited the work for publication. The press release from Houghton Mifflin Harcourt (the US publishers) includes a quote from Christopher Tolkien.

Some quick googling reveals that if I had done my job as a card-carrying geek (instead of marking essays at all hours of the day and night) I would have known about this some time last month. The Guardian was on it already in the beginning of October. They even include a short excerpt, from the very beginning of the poem:

For et par år siden uttrykte Tors franske kontorkollega i et uforvarent øyeblikk et ønske om å få tak i en hane slik at han kunne lage coq au vin (høyden av fransk kulinarisk etellerannet). Tor formulerte umiddelbart en plan om å få tak i en levende hane, sperre den inne på kontoret, og så vente på et trygt sted til nevnte franskmann låste seg inn.

Det ble dessverre ikke noe av denne planen (fordi hanen ble tatt av en rev).

I år gikk imidlertid alt mye bedre (selv om Tor av en eller annen grunn gikk bort fra å overraske sin kollega), og vi ble i oktober stolte eiere av en død hane, som vi denne måneden kombinerte med Andreas Viestads oppskrift på Hane i vin.

Selv om hanen ser litt kul ut på bildet har vi ingen problemer med å ha drept og spist den. Bonden fortalte nemlig at han tidligere hadde slaktet to haner som hadde drept en høne, og at denne nå hadde begynt å vise de samme tendensene.
Det er en slem hane. Den fortjente å bli spist (vi er ikke sikre på at den fortjente den dyre vinen vi kokte den i).


Dette er en slik rett hvor det forventes at man planlegger litt. Den skal marinere i et par dager og stekes over en tredje.

Vi jukset litt: vi satte marinaden lørdag kveld og satte gryten i ovnen søndag morgen. Vi tror imidlertid ikke det er krise, siden det er mange ...

Tanken bak disse månedlige måltidene var jo egentlig å lære å lage nye ting som vi kunne spise til vanlig. Med unntak av et og annet (som septembermaten) har vi imdilertid i stor grad endt på festretter eller søtsaker. Denne måneden bestemte vi oss for å ta oss sammen og lære noe ekte.

Det har sammenheng med at Tor har kjøpt en ny oppskriftbok (jeg vet!) som heter Kjøttfrie dager. Den ble skrevet av Aftenpostens matskribent (Yngve Ekern) og hans kone (Hege Ulstein), som har levd kjøttfritt på hverdager en stund nå. Og det er jo bra saker. Kjøtt er gjerne umiljøvennlig og uetisk og usunt og denslags (men akk, så godt), så vi kunne godt tenke oss å lære flere gode oppskrifter som klarer seg uten.

Vi har også tidligere prøvd oss på falafel, men det var falafelekvivalenten til posesuppe, så selv om det smakte helt greit er ikke det noe vi kommer til å gjøre igjen med det første. Her er imidlertid en oppskrift som klarer seg uten denslags uhumskheter.

Man tager

2 bokser kikerter i vann
1 stor sjalottløk
2 fedd hvitløk (hahaha: 6)
2 vårløk
litt en anselig mengde frisk koriander
1/2 bunt bladpersille
1 rød chili, finhakket (husk å fjerne frøene, og ikke gni deg i øynene!)
1 sitron
1 ts 2 ss spisskummen
1 ts salt (ha gjerne i mer)
litt pepper
1 dl kikertmel (ble erstattet av vanlig hvetemel)
olje til steking

og en kjøkkenmaskin med kniver (vi brukte en blender og ...

Når nettene blir lange og kulda setter inn, da er det på tide å låse døren og gjøre sitt ytterste for å bevare illusjonen om at det fortsatt er sommer. I år gjør vi det med alkohol, nærmere bestemt med en cocktail som klarer å kombinere det beste ved høsten og sommerens friskhet: Gin Garden.

--Vent nå litt, Camilla, sier dere kanskje. --Det står da vitterlig "septembermat" i overskriften. Du prøver vel ikke å snike deg unna månedens rett, vel?

Og det er kanskje noe i det. September har vært en smule hektisk, og jeg innså plutselig at jeg ikke hadde tid eller energi til å lage noe som tok mer enn fem minutter. Men til mitt forsvar: Denne drinken inneholder grønnsaker, og den står i en av oppskriftbøkene våre: 501 Must-Drink Cocktails. (Vi tar ikke tittelen helt bokstavelig, for det er mye rart som inkluderes når man skal opp i et slikt antall drinker.)


Man trenger:

2 deler gin (vi anbefaler Martin Miller's (en engelsk gin som brukte agurk før Hendrick's) eller Caorunn (en skotsk gin med eple og lyng og greier).
1/2 del hyllebærsaft (konsentrat)
1 del eplejuice (av den pressede varianten)
En kvart agurk
Is

I tillegg trenger man selvsagt en ristedings (eller "shaker" om man er i anglonormt humør):


Fjern alt mørkegrønt fra den kvarte agurken, og hakk den så i passe store biter. Jo mindre bitene er, jo mer vil agurksmaken komme frem (antar jeg). Vi gikk for passe store biter. Putt ...

Universitetet er et spennende sted å jobbe, med stimulerende samtaler og smarte folk rundt hvert hjørne. I dag gikk jeg for eksempel på en kollegas forelesning for førsteårsstudentene og lærte at det er større forskjell på standarden til Oxford English Dictionary og andre britiske ordbøker enn det er mellom den og den største amerikanske ordboken.

Likevel kom dagens store utfordring fra kiosken. Jeg gikk nemlig ned for å skaffe proviant ca to timer etter lunsj, og snublet i den forbindelse bortom sjokoladehyllen. Der gled jeg stadig i retning av det store utvalget melkesjokolade, og etter ikke så lenge sto det mellom Freia med luftbobler og Freia uten. Jeg sto opp klokken seks i dag og foreleste uten kaffe fordi de hadde stengt av vannet på Dragvoll; ikke døm meg.

Jeg følte imidlertid at noen hadde laget en ond plan for å få meg til å kjøpe Freia med bobler, for den dukket opp mye oftere på radaren min. Først trodde jeg dette var fordi hjernen min hadde blitt til grøt, men etter hvert innså jeg at den virkelig lå på flere steder i hyllen.

"Merkelig", tenkte jeg.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at det er snakk om to forskjellige luft-sjokolader fra Freia.

"Herre min hatt", tenkte jeg.

Trenger man virkelig mer enn én sjokolade med luftbobler fra samme produsent?

Jeg innså imidlertid mitt ansvar overfor Calcuttaguttas lesere og kjøpte derfor begge for å se hva som foregår.

Månedens rett er en ekte søndagsmiddag. Jeg tror faktisk vi risikerer bøter fordi vi valgte å lage den på en onsdag. Egentlig hadde vi tenkt å lage den på en tirsdag, men denne måneden har vi lært at det kan være lurt å se nærmere på oppskriften noen dager før man faktisk skal bruke den: Maten skal stå over natten i marinade. Og marinaden er det som egentlig tar tid. Resten av retten lages omtrent som en vanlig biffmiddag.

Vi fant en oppskrift på Rødvinsmarinert indrefilet i Bølgen og Mois eminente Mat & Vin-bok (som har en rekke spennende oppskrifter når man bare har bladd forbi alle de enorme bildene i de første 148 sidene).

Vi lagde for én gangs skyld bare mat til oss to, og istedet for de 800 g renskåret indrefilet som boken anbefaler til 4 porsjoner, brukte vi bare 450 g (og da spiste Tor to av tre stykker).

I tillegg trenger man:

en løk
en gulrot
en liten purre (aka purreløk, tror jeg)
en bunt timian (eller en liten bukett, en håndfull eller en flokk)
en bunt persille (jeg kan vel ikke gjenta Tøflus-vitsen?)
1/2 liter rødvin (ja, vi opprettholdt rødvinsmengden selv om vi halverte kjøttmengden: Man trenger et ordentlig grunnlag for nok saus)
en dash hel pepper
(vi glemte å ha i laubærblad)
olivenolje (til steking
kjøttbuljong (vi hadde ikke ekte oksekraft for hånden)
2 ts maisenna
og
planterikets Cthulhu: 1/2 sellerirot.

I said I would not read these books until they were finished, and I have been congratulating myself on that decision ever since (giggling a little inside -- and sometimes also outside -- as fans of the series grew ever more frustrated with the amount of time it takes Mr Martin to finish it).

Due to circumstances I won't go into here, however, I decided it was time to have a go. And so I did.

I had seen the tv series. I do not generally approve of watching an adaptation of something before reading the book (due to ingrained cultural notions of originality and authenticity -- I prefer to make my own reading before seeing someone else's), but I made an exception because I did not expect to read the books in a long, long time.

But. Here I am. Having started yet another unfinished series. And I am very ambivalent about this one. It seems confused. I think that is the word. It veers from horrifying (say, the rape of a 13-yearold presented as an acceptable, erotic seduction scene) to almost feminist in its undermining of the traditional female fantasy narrative in Sansa. It is definitely a more "realistic" fantasy-world narrative, but it does seem to lack depth (despite its grand schemes of cold and warm). What depth there is, it seems to me, lies in its acknowledgement of the grey zones of characters. The language is not terribly impressive (occasionally downright bad), but generally not distracting.

What follows ...

Americans and their weird, weird attitude to taxes has always been completely baffling to me and my social democratic tax-friendly mind. It makes absolutely no sense to me that you would, for example, choose to finance your health care through insurance companies; and I consider it deeply elitist and evil to send the rich kids to private school and let the poor fend for themselves with a suboptimal education. And don't get me started on the fees for universities.

But after a week and a bit in California, I think I have acquired a deeper insight into the American mind and soul.

It is not evil dissolved in the drinking water. In fact, Americans show themselves perfectly able to understand the principles at the heart of a tax-based big government economy. When driving.



The enormous highways and freeways and whathaveyous would never function if drivers were not willing to sacrifice their own immediate interest for another's (in the knowledge that the other would adhere to the social contract and do the same for them in their turn) -- which is exactly what a social democratic tax system is. In fact, I was surprised and very impressed by how socialist Americans were in their driving.

But. I have found out how taxes became a dirty word. After just about a week I was so fed up with them, in fact, that I was almost ready to embrace Ayn Rand's insanity myself.

It is all about the VAT: they don ...

Calcuttagutta endeavours to bring the light of understanding to the far corners of the galaxy. This is why I have now decided to brave the wilds of the American civilization, risking death and discrimination in my way (flying is unnatural; and as a foreigner in America I do not have a right to privacy, for example, should the state choose to search my belongings without probable cause; thank you, PATRIOT Act). I confess I was worried.

San Francisco is really rather lovely, though; and it is slowly wearing down my prejudices with good food and sunlight (but not the harsh, evil kind -- there is wind). I must say I get why the hippies liked it so much.

In order to help our readers on their way to a similarly enlightened state, here are Calcuttagutta's tips for successfully navigating the city. (Caveat: If someone better qualified contradicts these tips and helpful suggestions, Calcuttagutta is not responsible for the result of any stubborn adherence to them.)

1: Do talk to homeless people
While out walking aimlessly on our first day, we were approached by a man named Tony, who walked along with us for a bit trying to give us information about what to do and where to go. At first we thought he was insane, but he told us he was not and all his information was coherent and helpful. On the second day, as we were firmly lodged in the hell of the infinite line in our attempt to ...

'All anyone gets in a mirror is themselves,' she said. 'But what you gets in a good gumbo is everything.'

Mrs Pleasant nodded. This was a well-known fact. She couldn't dispute it.

Mrs Gogol shook her head sadly when the cook had gone. A voodoo woman was reduced to all sorts of stratagems in order to appear knowing, but she felt slightly ashamed of letting an honest woman believe that she could see the future in a pot of gumbo. Because all you could see in a pot of Mrs Gogol's gumbo was that the future certainly contained a very good meal.

She'd really seen it in a bowl of jambalaya she'd prepared earlier. (Pratchett, Witches Abroad, p 79)

Til tross for dens manglende funksjon som fremtidsindikator har jeg vært litt fascinert av gumbo siden jeg leste Pratchetts Witches Abroad for mange år siden. Og siden vi nå skal avgårde til Amerika i løpet av uken, tenkte jeg at jeg burde prøve meg på en erkeamerikansk rett denne måneden. Jeg assosierer riktignok gumbo med New Orleans, ikke California; men begge ligger i alle fall i sør og slikt.

Det virker som en rett man kan gjøre til akkurat hva man vil ("what you gets in a good gumbo is everything"). Mrs Gogol bruker i alle fall krabbekjøtt og reker, okrablader og rødløk og hva nå sassafras er. Ingen av disse dukker opp i Jamie Olivers oppskrift på Spicy Meat Gumbo i Jamie's America, som er ...