For noen dager siden forsvarte jeg doktorgraden min.

Jeg må tilstå at jeg var så nervøs at ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gikk veldig bra: jeg har bestått med kun små rettinger, og blir derfor altså doktor en eller annen gang i løpet av høsten (jeg har tre måneder på meg, men satser på å få det ferdig i begynnelsen av august).

Det britiske systemet er noe annerledes enn det norske, så jeg tenkte at dette vel var en god anledning til å drive litt folkeopplysning.

I Norge er et doktorgradsforsvar offentlig. Det betyr at hvem som helst kan komme og høre på (jeg regner med at vi alle har tenkt oss på Tors disputas i vinter en gang). Det høres kanskje veldig skummelt ut, men jeg har alltid ment at det er mer enn gjort opp for ved at man i Norge vet at man har bestått før disputasen finner sted (selv om det vel finnes enkelte sjeldne tilfeller hvor man har måttet revurdere saken fordi det viste seg at disputanden ikke hadde greie på det de skrev om). Om jeg ikke tar feil forlater man rommet som doktor. Vet man at avhandlingen er godkjent snakker man umiddelbart med mer autoritet, og det er alltid mindre skummelt.

I det britiske systemet er det noe annerledes. Vivaen er ikke offentlig (det var bare meg, min chair -- ikke møbelet, men den som styrer møtet og passer på at alle oppfører seg --, min internal -- sensoren fra mitt ...

Da jeg var liten hadde min farmor og farfar rabarbra i hagen. Det var nesten magisk. Vi spiste den rå (dyppet i sukker) og som rabarbragrøt, og uansett smakte det himmelsk; den dagen jeg får egen hage skal rabarbra stå langt oppe på listen over ting jeg skal plante og spise.

I mellomtiden fant jeg forleden rabarbra til salgs på butikken. Jeg kjøpte halve kassen. Jeg har aldri tenkt på rabarbra som noe man kan bytte til seg for noe så billig som penger, og det er mulig jeg overreagerte. Men nå sitter vi altså her med rabarbra og en mulighet til å lage rabarbrapai. Jeg har aldri laget det før, så her var en gylden mulighet til å bruke oppskriftbøkene.

The Book Lover's Cookbook: Recipes Inspired by Celebrated Works of Litertaure, and the Passages that Feature Them, satt sammen av Shaunda Kennedy Wenger og Janet Kay Jensen var en bryllupsgave fra Camilla, som sikkert følte seg ganske smart da hun fant den. De har en oppskrift på Extra-Special Rhubarb Pie.

Fordi vi ikke er så flinke å lese (eventuelt ikke har så lang trening i det der med oppskriftbøker) fikk vi ikke med oss at rabarbramassen skal stå en halv time og deigen kan kjevles ut med én gang. Vi begynte derfor med paideigen.

Dette er en pai av den typen som har både bunn og lokk (dette var også noe vi glemte, og vi måtte derfor hastelage en deig til for å få nok til et lokk ...

I have never been a great video game enthusiast. I never got to play them when I was a kid, and I only really discovered SNES when I met Tor at 16, at which point I devoured Super-Mario and all things Zelda and Secret of Mana and Illusion of Time, and finally Chrono Trigger, but never made the transition into the real first person shooter games. It never appealed to me. I have never really seen that as a loss.

Recently, however, someone suggested that boys were better at Portal because they were more used to navigating in 3D space because girls played Sims instead. I was a little annoyed that my potential Portal prowess was questioned because of my gender (I have never played Sims for any length of time, although I must confess to a lengthy addiction to Master of Olympus); but it connected with another thing that has been buzzing around in my brain lately. Namely, this:



It is Anita Sarkeesian's newest project (remember the videos on Lego and the Bechdel test?), and it is being funded through Kickstarter.

Because it is true that video games, for some reason, was a male domain when I grew up; and there is no doubt that a large part of the industry assumes it will continue to be. Over the last few years I have been reading the occasional article on how the video game industry is slowly discovering there is a whole other gender out there. But I ...

For lenge siden, i en butikk langt, langt borte kjøpte jeg en julegave til Tor. Det var en oppskriftbok ved navn The Star Wars Cook Book: Wookie Cookies and other Galactic Recipes, skrevet av Robin Davis.

Den inneholder stjerneoppskrifter som "Hoth chocolate", "Yoda Soda", "Princess Leia Danish Dos", "Bossk Brownies", "Darth Vader Dark Chocolate Sundaes", "Death Star Popcorn Balls", "Boba Fett-uccine", "Han-burgers", "Obi-Wan Kebabs", "Ewok Eats", "Jabba Jiggle" og "Tusken Raider Taters". Hvis du planlegger en Star Wars-fest er det altså bare å ringe meg. Vi har også prequel-versjonen, som har bedre oppskrifter (dessverre alltid med en bismak av knuste håp). Wookie Cookies er nemlig tydelig laget for barn, og mesteparten av sjarmen ligger i navnene, ikke i løftene om en stor kulinarisk opplevelse.

Men det er én oppskrift (foruten Yoda Soda) som jeg lenge har planlagt å prøve meg på; månedens oppskrift er derfor Wookie Cookies (en slags chocolate chip cookie). Jeg er ikke en særlig dreven cookie-baker, så en barneoppskrift ligger mer eller mindre på mitt nivå.

Vi tenkte også at når man først er i gang kan man like vel slå til, så vi doblet derfor oppskriften. Vi fant derfor frem

4,5 kopper mel
2 ts bakepulver
2 ts salt
2 ts kanel
2 kopper smør
2 kopper brunsukker
1 kopp hvitt sukker
4 egg
3 ts vaniljesukker
2 kopper melkesjokolade (les: lys kokesjokolade)
2 kopper mørk sjokolade (les: 70%)



Hakk noen plater sjokolade (ca 5 plater a 100 g, kanskje 6 -- det var litt svinn ...

Jeg har alltid hatet å jogge. Jogging har vært hovedeksempelet mitt på det fundamentalt ubrukelige, bortkastet energi og monoton kjedsommelighet. Jeg har alltid mistenkt at Tor er bittelittegranne sprø hver gang han frivillig løper avgårde på en halvtimes løpetur. Når jeg ser joggere har jeg pekt og ledd og gjerne høylytt gitt uttrykk for at det får være måte på desperasjon og konformitetstrang. Og denslags.

Da jeg så kom over en spalte av Charlie Brooker, hvor han påsto at han hadde funnet en magisk app som kunne få hvem som helst til å ville jogge, sa jeg noe i retning av "Hah!" og tenkte ikke så mye mer over det.

Ettersom tiden gikk ble jeg imidlertid mer og mer nysgjerrig. Litt som at jeg er nysgjerrig på hvordan det er å ta LSD eller være religiøs eller ha feberfantasier eller bli hjernevasket. Men der narkotika og feber og denslags regnes som rimelig uheldige, og jeg ikke ser for meg at jeg kan finne gud med det første, er det verste som kan skje hvis denne appen funker at jeg bli i bedre form.

Jeg lastet derfor ned Get Running og erklærte at jeg skulle begynne å jogge så snart snøen forsvant. Og hadde ca tre måneder på å angre meg før Tor dro meg med til byen for å kjøpe joggesko (det er visst viktig med gode sko).

(Det er imidlertid et kapittel for seg: Jeg måtte løpe på en tredemølle mens en mann så på og erklærte føttene mine ...

Though sometimes amusing, it is always disturbing when intelligent people seriously talk nonsense.

This is the opening sentence of J.M. Roberts' The Myhology of the Secret Societies. He then goes on to point out an impressive array of nonsense spouted by generally intelligent people. As the title suggests, it is not so much an investigation into the secret societies themselves as into what people have believed about secret societies.

It is a historical investigation of where the idea (and the fear) of a world-encompassing conspiracy comes from. Because the history of this myth is tied up with the history of the secret societies themselves, however, the book offers a very interesting overview of their development and interaction, especially in the latter half of the 1700s and up to the middle of the 1800s. It is an attempt to deal academically with a subject which has been left to conspiracy theorists for so long that it has itself become tainted. And it deals with this by focusing on the origins of those theories themselves, and thereby isolates the historical germ from the myth, at the same time discussing the particular historical situations which spawned both.

It traces the origins of Freemasonry (the movement from "operative" Freemasonry (where the Masons were still guilds of masons) to the "speculative" (where they were not), for example), shows how Scottish Freemasonry was invented in France (oh, yes), and became increasingly nuttier as time went on (while English Freemasonry, according to Roberts, remained fairly sedate ...

Like før påske skjedde dette:


Jeg ble veldig trist, først og fremst fordi jeg har hatt disse brillene siden begynnelsen på videregående, men også fordi jeg er dypt konservativ når det gjelder enkelte ting (som ... endring), og fordi jeg hater å kjøpe nye briller.

Det er en grunn til at jeg har gått med de samme brillene i snart 15 år. Forrige gang jeg prøvde å kjøpe nye briller endte jeg med kjedelige runde briller som ikke var noe fine i det hele tatt. Mannen på butikken kalte dem "snille briller" (brillene avbildet ovenfor er visst "sinte briller"), og jeg tror jeg kjøpte dem fordi de var de eneste brillene som ikke egentlig påvirket hvordan jeg så ut. De falt heldigvis fra hverandre, og jeg gikk tilbake til de fine sinte brillene. Som nå altså har tatt kvelden.

Jeg har limt dem to ganger siden påske. Og så klarte jeg å legge dem igjen i Umeå, og det er vel heller tvilsomt om de overlever et møte med Posten uten å måtte limes enda en gang. Det er allerede superlim-fingeravtrykk på glassene.

Konklusjonen er altså at jeg trenger nye briller.

Tor og jeg dro derfor til byen i går, og her er brillene jeg lånte med meg hjem:

Brille 1:










I hodet mitt kaller jeg disse "Modesty Blaise"-briller, selv om det nok er å overdrive en smule.

Jeg har aldri hatt helt svarte briller før, og akkurat det er litt skummelt. Jeg har litt følelsen av at det ser ...

Som seg hør og bør i en matspalte-serie har vi jukset litt. Dagens oppskrift er ikke fra en av bøkene i hyllen vår i Trondheim, men fra Finn Edvin Hansen og Kåre Vidar Pedersens Det smaker av fugl fra fjell, skog og kyst, som står på min mors kjøkken i Molde, hvor vi oppholder oss i anledning påsken.

Man tager en stokkand. Eller i vårt tilfelle to (oppskriften er derfor doblet).

Akkurat nå er jeg i Molde og kan derfor gjøre bruk av det faktum at min mors samboer liker å skyte egen mat og derfor har et par ender liggende i fryseren, ferdigribbede og ferdigrensede og derfor ganske enkle å ha med å gjøre.

Hvis man er i en lignende situasjon er det viktig å ta opp fuglen i god tid før man skal lage mat, slik at den kan komme seg sakte opp fra -30 til romtemperatur over to dager i kjøleskap.

I tillegg til denne stokkanden bør man så ha for hånden følgende:

salt og pepper
2 ts timian
4 gulrøtter
1 brokkoli
1 sellerirot
2 løk
16 appelsiner
1/2 dl vineddik eller sitron etter smak
4 ss sukker
1 liter kraft
6 ss hvetemel
1 sitron
og kanskje litt sitronskall eller lignende (oppskriten anbefaler citruslikør, men det har vi ikke for hånden).

Som tilbehør har vi stekte poteter og karamelliserte epler.

Ta seks av appelsinene. Disse skal stappes inn i de to fuglene.

For å ha noe håp om å oppnå det må man først ...

Det er snart påske (i morgen er Palmesøndag), og det er jo et eller annet med påske og appelsin, og et eller annet annet med påske og lam. Norsk påskefeiring møter eldgamle jødiske skikker (som dere kan lese mer om i artikkelen jeg skrev om påsken og judasevangeliet for noen år siden).

Da jeg så, etter å ha bladd litt rundt på leting etter denne månedens rett, kom over Andreas Viestads Lammebog med appelsin og ingefær var det ikke tvil i min sjel. Det er ikke helt sant. Det var én tvil, eller i alle fall en usikkerhet: Hva er egentlig lammebog?

Jeg satte Tor på saken, og det viser seg at bog er frambenet til firbente dyr. Om jeg har forstått det rett snakker vi altså om en slags motsats til låret. Jeg var veldig overrasket over dette, for det hadde aldri falt meg inn å tenke på for- og bak-bena som forskjellige ting (rent kulinarisk, mener jeg; jeg forstår at de har litt forskjellige bruksområder anatomisk sett), og oppskriften spesifiserer "bog". Men det er ingen tvil om at Viestad helt sikkert vet bedre enn meg, så jeg sendte Tor ut for å få tak i et lams framben (det er viktig å gi sin mann muligheten til å bevise sin mandighet innimellom).



Viestad sa at for å gjøre dette frembenet velsmakende og deilig trengte vi bare

salt og pepper
olje
3-4 ss appelsinmarmelade
1 ss soyasaus
1 ss finhakket ingefær
2 ts korianderfrø, knust
(og kanskje litt garam ...

This is just a very short note to express my bafflement on reading this Guardian piece on the American soldier who massacred 16 villagers in Afghanistan.

–Bafflement? you say, –Yes, it is shocking and bewildering that someone can do that to innocent people.

But that is not where the article surprised me. Pressuring people to go into war-zones and keeping them there for years and years and years is not a good idea, and I am not really that surprised that horrible things come of it. It is terrible, and very sad, and I wish it had not happened. But I am talking about something rather less grave and more bemusing, namely this paragraph right at the end of the article:

Beau Britt, staying at his parents' house across the street from the Baleses' home in Bonney Lake, east of Tacoma, said he did not know the soldier or his family. "It's not the sort of area where you just walk up to a house and start talking to them," Britt said.

Here is a picture of the paragraph for posterity's sake (in case the original is changed):



Who is Beau Britt? Why is the fact that Beau Britt does not know this person, despite his parents' living across the street from him, at all interesting?

I am aware that journalists will often try to get comments from people who only have a tenuous connection to a person in the news. But surely reporting that a person who has nothing to do with it knows nothing about it is a bit silly?