I dag holdt jeg en tutorial om Arthur-legender. Det er ikke mitt ekspertise-område, kan man kanskje si; men jeg tror det er det jeg kan mest om når det kommer til Middelalderlitteratur, og det er Middelalderen de jobber seg gjennom i begynnelsen av dette semesteret.

Jeg leste Rosemary Suthcliffe da jeg var liten, og det er stort sett der jeg har grunnlaget for alt jeg vet om Arthur fra. Det var to bøker: Én var i roman-form, den andre var en samling historier om ridderne. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke var den autoritative versjonen. At det faktisk ikke finnes en autoritativ versjon. Senere har jeg selvsagt kommet over det i forskjellige varianter. Jeg leste Marion Zimmer Bradleys meget feministisk-orienterte fantasy-versjon, Mists of Avalon (ikke min favoritt), Lady of Avalon (bedre), Forests of Avalon osv. Jeg syntes det mest spennende var hvordan hun koblet det til faktisk (romersk) historie. Senere også Mary Stewarts mye bedre Merlin-trilogi (igjen med meget feministiske innslag, men ikke fullt så plagsomme; og igjen med romersk historie). Jeg så Monthy Pythons and the Holy Grail (kokosnøtter har aldri vært det samme siden). Men det nærmeste jeg kom røttene var Thomas Malorys Le Morte d'Arthur fra 1400-tallet. Det var en av tekstene jeg diskuterte med studentene mine i dag. Men det var den nyeste av dem.

Vi begynte med Geoffrey av Monmouth. Hans History of the Kings of Britain (som jeg forøvrig brøt sammen og kjøpte i dag) var opprinnelig skrevet på ...

I have been flying back and forth to Norway lately. I generally have a violent dislike of flying (founded primarily in the conviction that I am about to die in a ball of flame, but also fuelled by many years as an environmentalist), and this leads to me being on my most critical of the world around me when in airports.

This last couple of flights I have found a new focus for my irritation: flight bags.

I am sure you have come across them. They are part of the same old inane security, which any terrorist with half a brain would be perfectly able to circumvent if blowing up the flight was really what he (or, indeed, she) wanted to do that day. For those of you still in the dark (probably because you prefer to take the train rather than subject yourself to the shame, fear and annoyance of flying), I will explain.

Regulations state that you are no longer allowed to bring bottles of more than 100 ml aboard flights. You are, however, allowed to bring more than one of these, and probably in order to put a cap on the amount of bottles, airport security (or, rather, the people in charge) have decided that you can bring as many as fit in a zip-lock bag of a particular size:
They hand them out before you go through, and if you carry as much as a lip balm (but, oddly, not the cartridges in your pen...), you ...

I fjor nevnte jeg at jeg holdt oversikt over hvilke bøker jeg leste. Det er noe jeg setter mer og mer pris på (umiddelbart later det imidlertid til at det bare er Mary som har slengt seg på der). I år holdt jeg også oversikt over når jeg avsluttet dem, og det har gitt meg blod på tann (som det heter).

Jeg har derfor formet en plan.
Istedet for å bare liste bøkene jeg leser, og når jeg avslutter dem, skal jeg ta det hele ett steg videre. Jeg leser nemlig ikke én bok av gangen. Enkelte leser jeg på en dag, mens andre har jeg i bakgrunnen hele tiden, og dem bruker jeg gjerne et år på. Å skrive ned akkurat når jeg er ferdig med den virker dermed litt lite presist.

Jeg skal derfor i år føre en bokjournal. Det blir noe som ligner på det Anders foreslo i kommentaren til artikkelen jeg linket til innledningsvis, men ikke helt.

Jeg skal skrive hva jeg leser hver enkelt dag, og hva jeg tenker om det jeg har lest. Det vil gjøre meg istand til å se tilbake på hva jeg syntes midt i en bok når jeg har lest den ferdig, og det tror jeg blir spennende. Det burde også gjøre det mulig for meg å finne ut hvordan jeg leser, og om det er noe mønster i hvilke bøker jeg leser sammen og om hverandre.

Så langt i år har jeg ikke lest noe som helst, for jeg ...

Min mor oppdaget plutselig at hele peisen hennes var full av talg fordi ett av de mange lysene som henger over den hadde brunnet opp fire ganger så raskt som de andre, eller i alle fall plutselig var bare en fjerdedel av størrelsen. Den hadde selvsagt ikke brunnet opp talget, men bare runnet det nedover den hvite peisen. (Det ville vært bilder hvis Tor ikke hadde tatt blitzen).

Etter litt detektivarbeid oppdaget vi imidlertid grunnen:En fyrstikk inne i lyset.

Har noen av dere en fornuftig forklaring på hvordan noe slikt kan oppstå? Det nærmeste vi kan komme på her i huset er at det må være en produksjonsfeil, men da oppstår med én gang spørsmålet, hva i all verden slags funksjon har en fyrstikk i produksjonen av talgelys?

Lyset var forøvrig kjøpt på Lysgården på Skaret, ifølge min mor.

It is Christmas Day, and since we got the presents thing over and done with last night (being generally Norwegian), we had plenty of spare time this morning. There was really only one thing to do:

FUN IN THE SNOW!

Oh, yes. Mary, who comes from a country where they close he schools down if there is white stuff falling from the sky, was happy frolicking (which is the mot du jour).And then we remembered our aikido training. Which is crucial when rolling down the hill and gaining the appropriate false high of vertigo.We tried to introduce Mary to the concept.It wasn't a complete failure. Mary is still alive.Tor decided to show us how it's done.Tjo-hei?Og meg!Litt roligere enn Tor...I am a little out of practice, though.Having been attacked by ferocious projectiles of the snowy sort from Mary, Tor decided to respond in kind.But they are both still alive. Really. Look!They are actually doing the "Live Long and Prosper" sign from Star Trek. Such geeks.
And then we all went home and drank hot chocolate, and everyone agreed it had been a wonderful trip.

Happy Christmas!

Vi har lenge planlagt å få tak i en trykt utgave av Oxford English Dictionary. Stort sett har denne ambisjonen artet seg i form av diverse forsøk på å finne ut når den neste utgaven kommer til å komme i salg (de har angivelig gjort ferdig et visst antall volum, men nekter å selge noe som helst før det er ferdig (selv om denne linken antyder at en fjerdedel er publisert sier de i alle fall i mailer til meg at man ennå ikke selger enkeltvolum -- jeg hadde håpt å kjøpe dem litt etter litt og dermed spare meg for en kjempeutgift, men det har lite med saken å gjøre).

I alle fall. Jeg har lenge irritert meg over at jeg ikke har en ordentlig ordbok. Jeg har riktignok tilgang på OED på nett, men bare når jeg er på nett -- og når jeg virkelig skal jobbe fokusert og hardt pleier jeg å ta ut internet (og når jeg da kobler til igjen, selv om det i utgangspunktet bare var for å sjekke den eksakte betydningen av et ord forsvinner det gjerne et par timer).

I dag var så Tor og jeg på Oxfam (i forbindelse med julegave-greier som jeg ikke trenger å gå nærmere inn på), og mens vi sto der og skulle til og betale sa Tor "se der" og pekte på en boks med to bøker og en liten skuffe. På toppen av den sto en lapp som sa "£20". "Vi tar den også", sa jeg. Og ...

Det har langsomt gått opp for meg at veldig mange jeg kjenner anser det å strikke som en halv-magisk evne som ikke er noe alle vanlige dødelige kan oppnå. Siden jeg vokste opp i et hus hvor ullgensere, luer og skjerf ble strikket over en lav sko (for ikke å snakke om skjørt og kjoler da jeg var liten -- i den grad at jeg på et tidspunkt later til å ha sagt "mamma strikket" om alle nye klær), slår det meg som litt underlig at så mange synes det virker så vanskelig.

Her følger derfor Calcuttaguttas strikkekurs. Jepp. Følg nøye med, og får jeg be om den aller største tystnad.

Skaff 1 stk garn. Og to stk strikkepinner. La oss for ordens skyld anta at du skal strikke et helt enkelt skjerf.

Det første man må gjøre er å legge opp. Pust dypt. Det er ikke så vanskelig som alle skal ha det til å være (for det å begynne og slutte er visst det som virker vanskeligst, som i alle livets ... et eller annet). Og man trenger ikke å gjøre det så fryktelig komplisert (om jeg var i humør til denslags kunne jeg nok også her ekstrapolert til livsvisdom i store mengder).

Metode 1 (enklest, men ikke like fin):
1: lag en løkke (som hvis du skal fingerhekle) der den ene tråden er ca 10 cm lang, og den andre henger fast i et nøste. 2: Lag så en løkke, snu den, og legg den på pinnen. 3: Stram ...

Dette er kanskje den kjedeligste boken jeg har lest. Det er selvsagt en mulighet for at jeg har lest kjedeligere bøker, men i så fall har jeg slettet minnet om det fra bevisstheten -- sannsynligvis for å holde meg sinnsfrisk.

Jeg trodde jeg hadde lest den før; jeg trodde jeg likte den. Jeg kan bare anta at jeg har lest en av disse skrekkelige ungdomsversjonene de har på biblioteket i Molde: de har brun innbinding, så vidt jeg kan huske, og kutter alt etter eget forgodtbefinnende. Dette er ikke første gang jeg trodde jeg hadde lest en klassiker som det så viser seg er mye lengre enn jeg hadde fått inntrykk av. Jeg antar at versjonen jeg leste hadde noe mer vekt på kannibalene, Fredag, mytteriet … denslags. Handling.

Det er ikke en dårlig bok. Den gjør en meget god jobb av å formidle hvordan det oppleves å være skipbrudden på en øde øy i 28 år. Det langsomme, repetitive; mangelen på stimulerende konversasjon. Og Bibelen. For det er en veldig religiøs bok. Jeg har begrenset tålmodighet når det gjelder denslags: jeg er villig til å akseptere to repetisjoner av temaer. Kanskje tre, hvis temaet er verd det. Det ble litt irriterende i lengden, men samtidig satte jeg stor pris på sparkene han rettet mot Stuart-monarkiet, katolikkene og diverse andre han bare ikke liker.

Det er mulig grunnen til at jeg ikke fant den storlig underholdende er at jeg ikke er en gutt i Viktoriatiden. Jeg har vage planer om å eksperimentere ...

For mange, mange år siden kom Karoline hjem fra korpstur sent en kveld. Hun satte seg til på kjøkkenbenken hos min mor, og der gikk hun igang med en timeslang utlegning om en fantastisk musikal. Hun nektet å gå og legge seg før hun hadde gitt meg og mamma en meget detaljert gjennomgang av plottet, og sang også snutter av sangene. Det var første gang jeg hørte om We Will Rock You.

Sangen med samme tittel husker jeg selvsagt fra barneskolen. Og Queen har jeg støtt borti nå og da så lenge jeg kan huske. Noe oftere etter at Karoline var på korpstur. Soundtracket har nemlig blitt spilt så ofte i heimen at jeg kan det aller meste utenat. Inkludert dialogen som leder inn og ut av sanger.

Da så We Will Rock You nå kom til Edinburgh var det egentlig ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skulle gå; bare når. Vi valgte å gå ved første anledning. Tor visste ingenting om det hele utenom hva han har hørt fra meg om hvordan den får ut det monomane i Karoline. Ikke hadde han hørt mye Queen, heller. Jeg har feilet. Han ble i alle fall med, til tross for en hissig forkjølelse.

Vi hadde relativt gode billetter, litt til venstre i stalls, og teateret var vidunderlig (tenk gammel opera, men RØD) selv om det slår meg at de kanskje ikke hadde helt kontroll på lyden i det rommet. Bandet overdøvet til tider sangerne fullstendig, og jeg har fortsatt vondt i ...

Jeg tror jeg var ti år da Silje lånte meg Dumas' Musketér-bøker og dermed beseglet min skjebne som leser og student. Det var en suspekt norsk oversettelse hvor deler av historien var kuttet bort, men jeg var henført. Jeg begynner fortsatt spontant å smile når jeg kommer over referanser som minner meg om disse bøkene, og jeg er overbevist om at jeg kan takke dem for min interesse for historie.

Samtidig har jeg lenge vært fascinert av uavsluttede narrativ, særlig av den typen som opprinnelig ble publisert i føljetong og som aldri ble avsluttet fordi forfatteren døde. Det er det doktorgraden min handler om. Sånn omtrent.

Når jeg så snublet over en nyoppdaget (2005) historisk roman av Dumas, som aldri hadde blitt avsluttet fordi mannen døde fra den … vel. Jeg hadde store forventninger.

Mine krav til Dumas er ikke først og fremst at det skal være historisk korrekt. Selv om jeg har intrykk av at han har jernkontroll på historiske fakta, er tolkningene av hendelser gjerne litt på siden av den generelle oppfatningen. Jeg sliter fortsatt med å insse at Charles I og II kanskje ikke var fullt så edle og vidunderlige som Tjue år etter og Vicomte de Bragelonne fikk meg til å tro. Samtidig er det en av hovedgrunnene til at jeg vet det jeg vet om restoration i England og innføringen av eneveldet i Frankrike.

Men jeg forventer god skrivestil og gode karakterer av Dumas. Det er ikke helt sant. Jeg forventer karakterer man kan løfte ut ...