Hvis det er noe som virkelig, virkelig går meg på nervene, utenom folk som svarer når mobilen ringer på kino/teater og denslags, er det denne analogien mellom giftige stoffer og vann.

Det begynte i gode gamle dager da jeg var en hardbarket NUer og midt i en PCB-kampanje. PCB (polyklorerte bifenyler) er et rimelig skummelt stoff fra slutten av 20-tallet (ikke overraskende produsert av Monsanto) som man lenge anså som et briljant altmuligmateriale. Det ble brukt i lysrørarmaturer, hydraulikk, som kjøleveske, i maling, på gulv osv., osv.. PCB er imidlertid også meget, meget farlig. Det er en hormonhermer som har mye samme effekt som østrogen, og fører til manglende formeringsevne hos menn, kreft hos alle og enhver, og generell annen ugagn. Og det går ikke an å bli kvitt det når det først har entret kroppen, for det lagres i fettlagrene, utenom i overføring fra mor til barn. Siden vi er rimelig høyt på næringskjeden får vi i oss en hel del av faenskapen gjennom dyrene vi spiser, men stoffet kan også trenge gjennom hud, eller pasthansker for den del.

Poenget er i alle fall at vi prøvde å finne ut om lysrørarmaturene på Bergmo hadde PCB. Selv om PCB ble forbudt i 1980, var det nemlig fortsatt i bruk i lukkede beholdere mye senere, og lysrørarmaturer er en slik bruk. Jeg fikk faren til Tor, som da jobbet som vaktmester på Bergmo, til å forhøre seg. Da han ringte Glamox fikk han til svar at de ikke var ...

Akkurat idet jeg hadde gitt opp alt håp om at undersøkende journalistikk hadde noen tilhørere i Norge, hva annet snublet jeg over enn denne lederen på Wikileaks, som hevdet at The Guardian hadde samarbeidet med ikke bare BBC og The Independent, men vår egen NRK.

During September and the preceding months, investigative reporters from the Guardian, Norway's NRK TV, the Independent, the BBC's Newsnight, the Dutch press, Greenpeace and lawyers for the victims were collaborating to show Trafigura's culpability.

Gode gamle NRK. Jeg må tilstå jeg kjente et stikk av patriotisme, for en gangs skyld. Det viser seg at NRK følte det samme, og trykket historien med den noe selvgratulerende overskriften "The Guardian ble kneblet, mens Brennpunkt publiserte" på torsdag. Det viser seg at Trafiguras advokater av en eller annen grunn har følt at britisk injurielovgivning burde skremme norske journalister. Jeg siterer fra NRKs artikkel:

Trafigura prøvde også å stanse NRK. De sendte oss e-post der de informerte om rettsavgjørelsen i Storbritannia, og la hele kjennelsen med som vedlegg. Vi valgte imidlertid å publisere. NRK laget nyhetssaker på innholdet i Minton-rapporten, og i tillegg la vi rapporten og e-postene på nett. Vi valgte også å publisere kjennelsen mot The Guardian, som vi hadde fått direkte fra Trafiguras advokater.

Er det bare jeg som aner en liten anelse "up yours"-stemning (på engelsk) fra redaksjonen, her? Et lite "hah! Ta den!"? Det er i så fall helt i orden for min del. NRK-artikkelen linker også til denne observasjonen ...

Trafigura er, ifølge Wikipedia

a Swiss-based multinational company founded in 1993 trading in base metals and energy, including oil. As of 2008 it had equity of more than US$2bn and a turnover of US$73bn that generated US$440 million of profit.

Det i seg selv er i min verden et tegn på at de nok ikke bruker tiden sin først og fremst på å pleie syke og svake -- store multinasjonale selskaper har en tendens til å plukke opp ondskap på veien. Jeg hadde imidlertid aldri festet meg ved dem (det er hva jeg får igjen for å ikke holde meg oppdatert på miljøvern) før de forsøkte å hindre The Guardian i å rapportere fra House of Commons. Slik sett, som Alan Rusbridger påpeker, later det til å ha vært en noe ugjennomtenkt strategi. Det har nemlig sikret at alle som vanligvis bare leser overskriftene og tenker "huff" nå gjenkjenner navnet.

Hva er det så de har gjort? Rent bortsett fra å være et oljeselskap som tjener penger, altså.

Vel, i denne sammenhengen er det to ting som stikker seg frem: Først forgiftet de en hel masse mennesker, og så forsøkte de å hindre at noen fikk vite om det. Jeg tar for meg den første av dem her og sparer forsøkene på å hindre pressen i å rapportere til neste, og foreløpig siste, artikkel.

La meg først understreke at dette slett ikke er den eneste skandalen dette selskapet har vært innblandet i. Selv i Norge har de drevet ...

Jeg har latt meg fortelle at veldig lange artikler ikke blir lest. Her følger derfor en serie på tre artikler som dere kan lese hver for seg.

For et par dager siden kom jeg over denne artikkelen i The Guardian. Jeg syntes ikke bare den var interessant fordi den fortalte meg at det var noe jeg ikke kunne få vite (noe man leser alt for sjelden i aviser i disse dager -- de har jo vanligvis overskrifter av typen "Les alt om X her!"), eller fordi jeg været et snev av noe som kanskje kunne være undersøkende journalistikk (noe jeg trodde forlengts hadde gått av ved døden) -- det var også det at noen faktisk forsøkte seg på å hindre offentliggjøring av hva som foregikk i House of Commons. Og trodde de kunne slippe unna med det.

Jeg har jo sett State of Play (den opprinnelige, ikke den stygge Amerikanske remaken), og i den er det en herlig scene hvor Bill Nighy spiller en redaktør som har fått forbud mot å publisere sensitivt materiale, og derfor istedet sender avisen i trykken full av blanke områder hvor historien skulle vært. Det slo meg da som en genistrek, og det gjorde det ikke mindre da Guardian nå altså forsøkte seg på noe av det samme (om enn i noe mindre store gester, tror jeg):

The Guardian has been prevented from reporting parliamentary proceedings on legal grounds which appear to call into question privileges guaranteeing free speech established under the 1688 Bill of Rights.

Today ...

I love Nick Cave for his music. Not his writing.

In fact, I haven't read much of his writing at all. Only enough to note that it is very rythmic, at times carelessly obscene, and really rather dark. None of these necessarily translate as bad. But I am not an obsessive fan of Nick Cave the author. As of yet.

Even so, when it became apparent that the man was coming to Edinburgh to give a reading, I did not hesitate to throw caution to the winds and run around the block to purchase tickets for Tim, Rebekah, Tor and me, at £25 a piece. We got the final four in the shop (which was a rather delicious record store I had never noticed before, but which I vowed to visit again soon).

Today was the day. We arrived in good time, ready for the doors to open at 7. Seats on the balcony, which is never ideal, but what can you do. I was pleasantly surprised by the venue. The last time I had gone to see the man play, the venue had been really rather dingy. This was a clean and friendly location with a modernised feel of an old fashioned movie theatre. We sat on purple cushions, and there was a bar behind and underneath us. I was quite excited at the thought that I might actually see something this time.

Now. Whenever Nick Cave speaks, I am shocked to find that the man is Australian ...

I was prepared to like this book. I liked Eats, Shoots and Leaves rather a lot (and not just for the panda joke and the stickers), recognising a kindred spirit. From what I can tell, other people liked it, too; and Ms Truss must have made rather a lot of money out of it. I suspect this is where we find the origin of Talk to the Hand. Where the former was an honest-to-god well-formulated rant by someone who just can't take any more, this book feels forced.

And it really shouldn't. Manners ought to be easy to rant about. She did it rather well in Eats, Shoots and Leaves when she described good punctuation as simply good manners. And yet, when she does turn her attention to manners … .

It could be that she dismisses etiquette as a bad thing. I suspect there are some warped leftist leanings (and this is me saying this) which makes her think that she is duty bound to denounce etiquette as an elitist attempt to make the common man feel out of place. I love having clear rules to rely on in my relation with other people -- social situations are awkward enough without it. It is like dancing. Modern dancing makes me shrink in horror, precisely because you are supposed to make it up as you go along, and there is no objective standard as to what is right and what is wrong -- and so if people laugh at you you cannot ...

I admit it was with some trepidation I picked this off the shelf in my local bookstore. I have been waiting for it for a long time, and in such cases there is always the worry that the book will not reach the inflated standard my brain has concocted -- in this case a distilled serum of all previous Discworld books (although, to be fair, if it had turned out to be simply a distilled serum of all previous Discworld books, I would have been terribly disappointed).

I worried some more when I noticed the back proclaimed that

`The thing about football -- the important thing about football -- is that it is not just about football.'

I really dislike football. And somehow I had managed to miss the fact that football played any part in this book. I had terrible visions of Moving Pictures with football substituted for film. I know. The lack of faith is disturbing. I am happy to say I was mistaken. It is tempting to do the trite thing and say something along the lines of "The important thing about Unseen Academicals is, despite the cover and the blurb, that it is really not just about football." (Of course, I wouldn't do that; I am just saying you could…)

It is one of the better Wizards-books, if not the best.

It is Pratchett as I love him. Wizards galore. Chasing the Megapode. Football on the side, yes, but it was football with Wizards (more importantly, Pratchett's ...

I have known this film was coming for a long while. I sat through the agony of Jonathan Ross just to hear Rhys Ifans (who all sensible people love and adore) talk about it; but somehow, unaccountably, I managed to miss it in the cinemas. After much mea culpa I decided, sensibly, that I would not settle for a sub-optimal experience of some nut with a cam-corder in a film theatre-- which meant I was rather thrilled when it turned out it was finally available on dvd.

Duly purchased I bullied Tor into seeing it tonight. Well, I say bullied. What I really did was say

Look! It's Bill Nighy! Bill Nighy being beyond cool. With Rhys Ifans. And about 15 other brilliantly brilliant people. And look! Bill Nighy! In a blue suit! And sunglasses! Running a pirate radio ship!

and that pretty much did the trick. Tor has good taste, and so was easily convinced. Bill Nighy is of course the life and soul of any film, or series, he is in; and this is no exception. You know what I mean. I don't have to fail at describing what makes him Great. He looks stern, then he does that secret smiling-thing, then he twitches a little and [insert illustrative hand gesture that starts abruptly and then moves fluidly to the right (both hands)] flows away. And he dances. And he wears a captain's hat at one point.

The story itself is not historically accurate per ...

There is currently a campaign running here in Edinburgh, called We Love Leith. I have been wondering about that ever since I noticed it. The idea is a good one. I was just stumped by the loving Leith bit.

Leith is part of Edinburgh. It wasn't always, but the two have merged over time. It is the port area of the city, and as such it is (in my mind, at least) a bloody scary place. Ports generally are. There is something about them. They seem to attract the criminal element. Of course, this could all be prejudice. And it doesn't help that Trainspotting is set there -- I take most of my cultural information from books.

For some unaccountable reason, most of my friends here in Edinburgh have decided to settle in this scary area. This means I frequently walk through the streets of Leith at ungodly hours, and during these nocturnal wanderings I have seen little to disabuse me of this impression of the place as one of sinister criminality.

Now, fast forward to the last week and a half. As some of you know, we had to move out of my old flat about ten days before we could move into our new one. And in the meantime, our friendly friends provided us with a room. In Leith. The first night, we could hear drunk people shouting and throwing stuff at shop fronts along the street, and we were very happy to be snug indoors. One ...

Jeg dristet meg til å sette opp en uoffisiell valgdagsmåling i venstre kolonne her på Calcuttagutta. Vi har jo hatt denslags tidligere også, og det er jo greit å få bekreftet, sånn innimellom, at Calcuttaguttas lesere jevnt over ligger mer til venstre enn det som er vanlig. Det er slikt som får meg til å føle meg varm og trygg og denslags. Gudene vet at det ikke er mye med valgkampen som har inspirert den følelsen. Og jeg har sett den fra langt unna, trygt skjermet i Skottland.

Like etterpå oppdaget jeg imdilertid denne artikkelen på nrk.no. Den sier at hvis man offentliggjør valgdagsmålinger før klokken ni i kveld, kan man få to millioner i bot. Jeg har ikke to millioner. Det har ikke Tor heller. Og ikke egentlig noen andre jeg kjenner. Hvis Medietilsynet skulle få det for seg at vi har tråkket over grensen, er vi altså godt ute og kjører. NRK sier følgende:

Mediene har lov til å offentligjøre meningsmålinger som er foretatt senest lørdag, på søndag og mandag. Det som ikke er tillatt er å komme med valgmålinger som er foretatt på valgdagene søndag og mandag.

Jeg trøster meg imidlertid med at artikkelen fortsetter,

Forbudet mot å offentliggjøre valgdagprognoser gjelder alle norske foretak, samt privatpersoner. Likevel er det bare foretak som kan bli bøtelagt for overtredelser ... .

Jeg tror jeg regnes som privatperson i dette henseende.
Aftenposten.no, derimot, er kanskje på noe tynnere is med dette innslaget?