I dag, 25. mai, føler kanskje en del en viss indre konflikt. Håndklær eller syriner? Jeg mistenker at en del andre ikke aner hva jeg snakker om (for, la oss innse det, ingen klikker på linker).

Towel Day har en lang og god tradisjon. Den stammer fra 2001, og minnes Douglas Adams. Adams, som skrev The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy (og mange andre ting, men det er den boken som er relevant i denne konteksten) døde det året (nærmere bestemt to uker før 25. mai) og minnedagen ble spontanerklært bare noen få dager senere.

Selv om alle nok ville hatt godt av det er jeg klar over at det ikke er alle som har tatt seg tid til å lese trilogien (i fem deler) (eller høre på radioshowet, eller se tv-serien, eller filmen), så om dere lurer på hva i all verden dette har med håndklær å gjøre, read on.

The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy has a few things to say on the subject of towels.

A towel, it says, is about the most massively useful thing an interstellar hitch hiker can have. Partly it has great practical value - you can wrap it around you for warmth as you bound across the cold moons of Jaglan Beta; you can lie on it on the brilliant marble-sanded beaches of Santraginus V, inhaling the heady sea vapours; you can sleep under it beneath the stars which shine so redly on the desert world of Kakrafoon; use ...

Som nevnt tidligere er dette det mest spennende valget i Storbritannia på veldig, veldig lenge. I den forbindelse satser både Tor og jeg (og eventuelle andre som måtte føle for det) på å holde oss våkne til resultatet er inne. Tim (som er ekte brite) og Rebekah (som ikke er ekte brite, men som i alle fall kan stemme) har invitert til valgfest, så vi håper å kunne fremskaffe noen slags autentiske britiske synspunkter og litt "local colour" etter hvert som kvelden lir mot natt. Denne bloggen vil bli oppdatert på tilfeldige tidspunkter med den nyeste tilføyelsen like under denne introduksjonen. Alt er i britisk tid. Mens dere venter kan dere se denne.

Labour: 258
Conservative: 306
LibDems: 57
Others: 28

16.00: Guardian skriver at Cameron har gitt et tilbud til Clegg som er helt latterlig. Æsj, jeg orker ikke å tenke på det en gang. Hvorfor er Cameron så sleip og ekkel? Tor antyder at jeg kanskje ikke tilfredsstiller forventningene til dyp politisk analyse, så her er en link.

13.57: Buckinghamshire, for de som lurte, gikk til Bercow (som er speaker). Farage ble nummer tre, og nummer to var Buckinghamshire Campaign for Democracy.

13.45: Gordon Brown annonserer at han er villig til å snakke med hvem som helst, men at han helst ser for seg et samarbeid med LibDems om valgreform. Han har tydeligvis skjønt det.

Han takker altså ikke for seg.

12.05: LanguageLogs Geoffrey K. Pullum og Nick Harkaway om valgresultatet.

You want ...

Labour og Conservatives har vel alle en slags idé om. De ligger vel begge til høyre for den norske standarden (selv om Arbeiderpartiet har beveget seg noe til høyre de siste tiårene er de langt fra noe New Labour), og om det er de eneste (kanskje nå i tillegg til LibDems) man har hørt om kan man vel egentlig tilgis det. Som nevnt tidligere er det ingen av de andre som egentlig har noe håp om å ta makten. Det har imidlertid ikke hindret britene i å lage noen meget underholdende kandidater. Jeg lurer på om den mye sterkere tradisjonen for satiriske/sprø partier kommer av nettopp det at de ikke har noe håp om å komme inn.

Jeg orker ikke å snakke om UKIP og BNP. De er bare deprimerende, selv og de til tider klarer å fremstå som parodier av seg selv (for eksempel når UKIPs representant i EU-parlamentet (og generelle hovedmann) lirer av seg denne tiraden eller BNP endelig fikk delta på et respektert debattprogram). Men der disse to er som dårlige parodier som ligger for nært opptil det de parodierer (eller, kanskje mer riktig, sklir ut i selv-parodi uten å være klar over det), finnes det altså partier som tar til seg det absurde og i ekte britisk fashion omfavner det og gjør det til hele poenget.

Ta for eksempel The Death, Dungeons and Taxes Party. Interessant nok sier logoen deres, som dere kan se til høyre, "The Dungeons, Death and Taxes Party", og logoen later ...

Storbritannia har jo som kjent et "first past the post" system. Det betyr at hver enkelt valgkrets stemmer én person inn i parlamentet. Dette skiller seg dramatisk fra Norge, hvor hver valgkrets stemmer inn flere folk, som får plass omtrentlig etter prosentandel av stemmer, og hvor man i tillegg har utjevningsmandater på nasjonal basis. I Norge vil man altså (litt forenklet) få 30 % av plassene på Stortinget hvis man får 30% av stemmene. I Storbritannia kan man teoretisk sett få 49% av stemmene og ingen plasser i Parliament.

Det er derfor tradisjonelt veldig få som stemmer på noen andre enn de to store, Labour og Conservative. Unntaket er regionale partier som SNP eller Plaid Cymru, for geografisk konsentrasjon av velgerne slår ut positivt. LibDems, derimot, har hatt det veldig vanskelig under dette systemet, og det er det som gjør årets valg så spennende. LibDems har nemlig lenge hatt på programmet at de vil endre valgsystemet til noe a la det vi har i Norge. Og nå ser det kanskje ut til at de kan få nok stemmer til å få nok av sine folk inn i Parliament til å endre maktbalansen. Den store faren er selvsagt at de ender med å ta stemmer bort fra Labour og derfor sørger for at Conservatives vinner, og det har sannsynligvis bidratt til at partiet har fått mindre stemmer enn de ellers ville fått tidligere -- man husker fortsatt Thatcher i Storbritannia -- men fordi meningsmålingene viser at LibDems faktisk har omtrent like stor oppslutning som ...

Det har vært mye klaging i det siste over Roma og Italia generelt (mest fra Tor), så jeg føler deg er på tide (nå som vi er hjemme og har en ordentlig internet-tilkobling) at noen tar til motmæle. Og siden bilder angivelig sparer en for veldig mye skriving (1000 ord er en del), slenger jeg inn noen av dem også.

Først: Italia har god kaffe. Det kan hende det er noe jeg setter ekstra pris på fordi den siste kaffen jeg drakk før jeg dro fra London smakte pølse (jeg overdriver ikke). Nesten hvor som helst finner man, om ikke veldig spektakulær, så i alle fall helt drikkbar kaffe; og folk ser ikke rart på deg om du bestiller en machiatto (og enda viktigere: den smaker ikke fælt). Det er også ytterst sjarmerende at de kaller espresso "caffè normale". Vi liker denslags.

Et annet viktig poeng: Det er fint der.
Nesten overalt hvor man snur og vender seg blir man møtt av vakre omgivelser. Ikke bare er det overalt gamle hus av den typen som det ble lagt ned arbeid i å utsmykke da de ble bygget og som blir finere og finere jo eldre de blir, men det oser historie og kunst overalt. Og fargene. Jeg bor jo i Edinburgh til vanlig, og vi har jo gamle (og fine) hus både her og der. Men fargene mangler vi. Det er varmt og deilig å bli møtt av marmor og teracotta-farger med grønne planter innimellom. I tillegg appellerer det til ...

This is my first Byatt book. It is really quite disgraceful that it has taken me this long to actually pick up one of her books, but Posession really did not have a title that made me want to read it, and there are so many other books out there. Also, apart form Tolkien, I am deeply suspicious of poetry intermingled with prose. Usually because the poetry is not very good and seems like a waste of my time. People kept telling me I should really, really read her books (except Camilla, who was adamant I shouldn't), and so I finally tipped over and purchased The Childrens' Book because it had such a nice cover.

It is a good book. This may be no startling revelation, as it made the shortlist of the Man Booker prize, and Byatt is generally hailed as a good writer, but I was not always sure it would be. There are elements of it that annoyed me, but that may just be because I am me, and there are a very specific set of aspects to my life that make me me. Then again, those specific aspects may have helped me enjoy it more than I otherwise would have. We shall never know.

At any rate. My period, what I study in my everyday existence, is Victorian and Edwardian Britain. This is intersped with hefty amounts of literary theory. When Byatt then writes a book about Victorian and Edwardian England and peppers it with ...

I motsetning til hva Tor kanskje gir inntrykk av i sine artikler, er Roma en mektig fin by. Den er kanskje ikke like fin som Bologna eller like hipp som London, men å være i Roma i april er alt annet enn plagsomt. I alle fall når man har en herlig diger leilighet med alt man måtte kunne trenge av kaffe og dusj og ost og salami picante. Og senger. Senger er fine å ha. Akkurat det er noe man blir hakket mer klar over når man hører om folk som sover på flyplassen fordi de ikke kommer seg hjem. Spesielt siden det ser ut til å kunne bli oss fra og med i morgen.

Men jo. Roma er fint. Det er verre steder å være fanget, kanskje. I går var vi på selvguidet gåtur i mange timer. Vi besøkte Spansketrappen og Panteon, blant annet, spiste is (Tor og jeg, som før i går av en eller annen grunn ikke har klart å oppdrive is, slo hardt til med fem -5- smaker) og endte i en restaurant ved Campo di Fiori. Jeg guidet spansketrappen, og i den forbindelse fant jeg ut at den ble designet av en italiener, bestilt av franskmenn (for de eler kirken og området på troppen), oppkalt etter spanjoler (hvis ambassade ligger ved foten) og "okkupert" av britene (som ikke bare har stått og gått mye i den, men også har husene på begge sider: Keats-Shelly museum (hvor Keats døde i 1821) og Babbington's Tea rooms ...

Tor and I have now had tea and watched the new Doctor Who episode, ``The Eleventh Hour''. I have been very worried about this particular event for quite some time, and I am still not entirely sure how I feel about it. Hence the possibly rambly nature of this blog post.

I have been enthusiastic about the inherent wonderfulness of having Moffat as lead writer, but while I tried to tell myself there was a possibility we might get a new Tom Baker or David Tennant, the possibility of a new Colin Baker hovered in the back of my mind. I am more at ease in that respect now, but I'll get back to that. First, let me say this: this is so far the first of the new companions I have actually liked (maybe this will finally make Silje weigh in?). Her name is Amy Pond and she is Scottish, and if you haven't seen the episode yet, that is all you need to know for now. They managed the trick of fleshing her out in one episode, which impressed me quite a bit -- Davies used a whole season to get his companions to the point where this one is at the very beginning. I just hope they can keep this up. I must also say that so far I much prefer Amy's Rory to Rose's Mickey, who I never liked at all. He was excellently disgruntled in Little Dorrit and I have high hopes ...

Some of you will know that in addition to Dickens, my PhD has at least one chapter that deals in part with Thackeray (most famous, perhaps, as the author of Vanity Fair). I was perusing an old bibliography when I came across a reference to an article which I lost no time in looking up in Fraser's Magazine. The title is ``Proposals for a continuation of Ivanhoe. In a letter to Monsieur Alexandre Dumas, by Monsieur Michael Angelo Titmarsh'' (the latter is a pseudonym of Thackeray's).

Part of my enthusiasm may be explained by finding an open letter to Dumas at all (and one which in true fanboy style praises Vingt Ans Aprés, before the publication of Vicomte de Bragelonne); part of it is no doubt due to my fascination with unfinished narrative. But I hope I am not the only one to fall head over heels for this discussion of the end of Ivanhoe:

Of all the Scottish novels, however, that of which the conclusion gives me the greatest dissatisfaction is the dear old Ivanhoe -- Evannoay, as you call it in France. From the characters of Rowena, of Rebecca, of Ivanhoe, I feel sure that the story can't end where it does. I have too great a love for the disinherited knight, whose blood has been fired by the suns of Palestine, and whose heart has been warmed in the company of the tender and beautiful Rebecca, to suppose that he could sit down contented for ...

Jeg tok meg en tur i parken hvor universitetet mitt ligger i morges. Sånn mens jeg ventet på at et seminar skulle begynne. Slappet av litt på en benk. I sola.

Har dere det bra? Hvor mange veier er det som er stengt på grunn av snø i dag?