Det har vært mye klaging i det siste over Roma og Italia generelt (mest fra Tor), så jeg føler deg er på tide (nå som vi er hjemme og har en ordentlig internet-tilkobling) at noen tar til motmæle. Og siden bilder angivelig sparer en for veldig mye skriving (1000 ord er en del), slenger jeg inn noen av dem også.
Først: Italia har god kaffe.
Det kan hende det er noe jeg setter ekstra pris på fordi den siste kaffen jeg drakk før jeg dro fra London smakte
pølse (jeg overdriver ikke). Nesten hvor som helst finner man, om ikke veldig spektakulær, så i alle fall helt drikkbar kaffe; og folk ser ikke rart på deg om du bestiller en machiatto (og enda viktigere: den smaker ikke fælt). Det er også ytterst sjarmerende at de kaller espresso "caffè normale". Vi liker denslags.
Et annet viktig poeng: Det er fint der.
Nesten overalt hvor man snur og vender seg blir man møtt av vakre omgivelser. Ikke bare er det overalt gamle hus av den typen som det ble lagt ned arbeid i å utsmykke da de ble bygget og som blir finere og finere jo eldre de blir, men det oser historie og kunst overalt.
Og fargene. Jeg bor jo i Edinburgh til vanlig, og vi har jo gamle (og fine) hus både her og der. Men fargene mangler vi. Det er varmt og deilig å bli møtt av marmor og teracotta-farger med grønne planter innimellom. I tillegg appellerer det til meg at byen har et lett anarkistisk preg. Den er et vilt sammensurium av gammelt og minder gammelt og forskjellige stilarter som av en eller grunn fungerer sammen. Eksempvis Campo dei Fiori, som i bunn og grunn er mye finere enn de store monumentale piazzaene, som Piazza Navona (synes jeg):
Er det ikke fantastisk hvordan en sleek, forseggjort fasade plutselig bryter av uten noen overgang og blir til et mindre forseggjort hus i en helt annen stil, med blomsterpotter?
Dessuten: Historie.
Nå er jeg kanskje unormalt opptatt av antikken og historie, men jeg ser for meg at alle må få et lite gys når man kommer ut av en metrostasjon, med rulletrapper og masse folk og kjas og mas, og så ser rett på Colosseum som står der som om det liksom skulle være den mest naturlige ting av verden. Eller når man går videre mot Piazza Venezia og ser dette
-- et par tusen år gamle søyler med gårsdagens vask hengende på en veranda i bakgrunnen. Eller når man oppdager at denne buen
har samme inskripsjon som kumlokkene (SPQR). Eller søyler som noen har tatt seg bryet med å reise igjen etter at de har blitt knust. Jeg blir mer og mer imponert over murerarbeidet her jo mer jeg tenker på det.
Det har å gjøre med hvordan Roma er så tydelig en by som er både ny og gammel og alt i mellom. Den er akutt klar over historie overalt, og samtidig interagerer den med den og lar den ikke bare ligge død. Dette har selvsagt uheldige bieffekter når stormannsgale folk får uheldige idéer, som for eksempel monumentet i bakgrunnen, som dere ser bedre her:
Min italienske kusine kaller det for "bløtkaka", men jeg tror det italienske uttrykket er "zuppa inglese". Det er rart at det monumentet er så plagsomt, egentlig. Det er jo laget i en stil som sikkert ville passet godt inn i deler av antikke Roma, men fordi det er nyere skjærer den stilen litt i sjelen. Og plasseringen, midt blandt faktiske gamle fora, med faktiske gamle søyler,
gjør at hele stedet fremstår som ungen på lekeplassen som følger etter de kule ungene og vil være som dem men ikke er det og ikke skjønner at han ikke er det og hvorfor han ikke er det.
Men til hyggeligere ting. Det er mange turister i Roma. Av og til kan det bli litt vel mye. Egentlig blir det litt vel mye hele tiden. Men Roma har en løsning på det problemet, nemlig Borghese-parken
som ligger på en høyde over byen. Her er det ikke for varmt, for man kan stille seg i skyggen av et tre, slik
og når man blir lei av å gå og gå (og det blir man i Roma, for sentrum er så lite at man tror at det ikke er langt å gå, og så går man og går man, for man skal jo ikke bare til et sted, og ingen steder er lengre unna enn at man kan gå dit -- selv om det finnes metro) kan man slappe av på en fontene-kant, slik,
eller på en benk, slik.
Og når man så forfrisket vender tilbake til byen og tar seg tid til å gå seg vill, uten å se på kart og lete etter severdigheter (for det er også mulig, selv i Roma), kan det hende man går seg på en fullstendig uventet og vakker overraskelse, som denne passasjen som vi aldri har hørt om og ikke egentlig vet hvor er (selv om Tor har en vag idé, tror jeg):
Eller, som en liten oase av engelskhet ved Spansketrappen (hvor det er så mange folk at en oase er akkurat hva man trenger, Babbington's Tea Rooms.
Og mat: Italia har god mat. Ikke overalt. Og veldig ofte kan man få god mat, men ikke så hyggelige omgivelser, eller helt kurante omgivelser men god mat. De to faller imidlertid også sammen så ofte at restauranter må føres opp på listen over hva som gjør Roma til et fint sted å være (til forskjell fra, for eksempel, Milano). Det er særlig én restaurant som er fantastisk fin. Den heter Osteria Margutta og ligger i ... wait for it ... Via Margutta.
De spilte jazz i bakgrunnen på helt riktig volum, serverte valnøttbrød og olivenboller ved siden av og hadde det beste interiøret jeg har sett i en restaurant noensinne. Og maten var god og ikke spesielt dyr. Og selv om vinlisten, som var
fantastisk og hadde en egen side som forklarte at de hadde lagt ned mye arbeid i å få den til å stemme med maten osv., ikke listet opp noen priser for glass eller halve flasker, fikk vi lett en halv flaske da vi ba om det.
Min konklusjon er altså følgende:
Det er verre steder i verden å sitte vulkan-fast enn i Roma. Selv om den har sleske taxi-sjåfører, og selv om man (hvis man skulle finne på å dra dit når sommeren virkelig setter inn) burde ta med en paraply for å unngå solstikk, og selv om jeg fikk soleksem av å bare vandre rundt.
Comments