På fredag sa jeg med overlegen skandinav-mine til en liten gruppe av mine medstudenter at "det snør nesten aldri i Edinburgh". Dette var en kommentar til nyheten om at man ventet uvanlig lave temperaturer og snø i helgen. Til mitt forsvar må det sies at de hadde drevet og lovet snø hele uken, og det nærmeste vi kom var litt regn her en dag. Men jeg burde altså slutte å uttale meg skråsikkert om ting. I går kveld la jeg merke til at det var overraskende lyst på bakken utenfor vinduet mitt, men jeg var rimelig overbevist om at det kom til å forsvinne i løpet av natten. I morges våknet jeg imidlertid til dette synet.

Jeg visste uten tvil at jeg var i Storbritannia, siden personen hadde kort skjørt, småsko og ingen strømpebukse. Det snødde dessuten lystig.

Jeg står ved det jeg sa om at det nesten aldri snør i Edinburgh, så etter litt om og men (Tor mente jeg burde gå ut og ta bilder; jeg sa at siden ingen har piggdekk på bilene sine kom jeg helt sikkert til å bli kjørt ihjel av en eller annen idiot hvis jeg gikk ut i dag) sydde jeg på knappen på vinterjakken min, fylte kaffe på termosen (det er viktig å ha med varm drikke i tilfelle man blir værfast) og satte i vei for å dokumentere det sjeldne fenomenet. I den forbindelse bega jeg meg ut på det nærmeste man vel kommer en fjelltur i Edinburgh: En tur ...

Being a politically aware person all round, and a great fan (at least in theory) of telling off people who have done something wrong, not to mention feeling terribly betrayed by the LibDems despite my lack of voting power in Britain (they seemed like the sensible people, dammit; and now they are all skulking around doing dodgy things with dodgy people -- it is not right) I naturally joined the local protest against cuts in education funding in Britain. It helped that I am very much opposed to the idea that education should be something you have to pay for in principle. I joined up with some people from the department (although I must say there was a shocking lack of lecturers, and I only saw one of my students) and headed over to Bristo Square (which is just off George Square) to be shouted at through a megaphone. I must say, the megaphone-shouting of the day was very disappointing. I don't think I heard more than two sentences together throughout the day.

We quickly headed off, however, armed with copies of Nick Clegg's pledge to vote against cuts. Here is a picture of him holding it (I don't know who has taken it, and no websites hosting it seem to feel that that is relevant information):
The piece of paper says the following:

I pledge...
TO VOTE AGAINST
ANY INCREASE IN FEES
in the next parliament
and to pressure the
government to introduce
A FAIRER ALTERNATIVE

And ...

Karoline ble forleden informert (jeg antar på en forelesning) om at Jeremy Bentham (utilitarismens far) hadde skrevet et betinget vilkår i testamentet sitt som gikk ut på at en eller annen skole skulle få penger så lenge han var med på hvert styremøte, og at man da han så døde fikk ham mumifisert og bar ham inn på hvert møte, hvor møtereferatet så noterte "Jeremy Bentham present, not voting". Det ble også nevnt at hodet hans dukket opp på en t-banestasjon.

Hun er vant til at jeg dropper trivia i hytt og gevær, og var ganske sjokkert over at jeg ikke hadde funnet det naturlig å nevne noe så underlig i forbindelse med våre diskusjoner om utilitarismen tidligere i vår. Sannheten er at jeg hadde fullstendig glemt denne historien, men etter å ha tenkt litt på det kom jeg på at jeg har hørt den før. Og etter å ha tenkt litt mer på det slo det meg som veldig, veldig merkelig at han skulle ha skrevet det i testamentet sitt dersom poenget var at det skulle referere til møter han deltok på frivillig (for det er jo det som er implikasjonen i historien).

Da jeg konfronterte Karoline med dette, medga hun at det hørtes en smule merkelig ut og bidro så med innsikt i lovenes verden: hvis det hadde vært snakk om en livsdisposisjon kunne de ikke fått penger etter at han var død. Det må altså ha vært snakk om en dødsdisposisjon, og jeg siterer ...

The suggestion of hidden knowledge, which all sorts of secret societies thrive on, is deeply fascinating to me. I am a perfect target for the suggestion of knowledge, the hints and cryptic allusions. And I'm an academic, an atheist, a sometime cynic. I know it is nonsense. But the fascination lies in the stories. And I'm a sucker for a good story.

At the centre of all the mystical posturing of the Freemasons, and all the others of the same ilk, is the myth of the Rosicrucian Society. It is tantalising in its vagueness and its reference to harmonies, orders and secret knowledge. But the trouble with allusions to vast secret knowledge is that when you look at it more closely it inevitably turns hollow, boring -- all silly ritual and vagueness.

This is where Frances A. Yates comes in. And I love her for it. She retains the excitement of finding out "what it is all about" by cutting through the high-flying nonsense and grounding it in real historical development. I am aware that the illusion of getting to the Truth of the matter is again illusory, but I much prefer this illusion to the intangible secret society one; and since I am not reading this academically but in order to learn something for fun, I am not unhappy with her turning the birth of the Scientific Revolution into a Grand Narrative. It is a much better one than the myth that Science grows whole and pure, based ...

Enkelte dager burde man gå og legge seg igjen. I dag våknet jeg for eksempel til en artikkel på NRK som melder at flertallet av FrPs velgere vil ha dødsstraff i Norge. Jeg kjente jeg ble litt kvalm.

Bare 43 prosent av Frp-velgerne er motstandere av dødsstraff, mens 6 prosent ikke har noen bestemt oppfatning om saken.

Og det er jo ille nok. Litt kjapp hoderegning viser altså at 51% ifølge denne undersøkelsen er tilhengere av døddsstraff. Jeg vet lite om InFact (som har gjort undersøkelsen) utenom at litt rask googling antyder at de later til å jobbe mer for VG enn de andre avisene (og at de har orddelingsfeil på hjemmesidene sine). Mye avhenger jo av hvordan spørsmålet blir stilt og hva de anser som "å spørre et representativt utvalg av populasjonen", men selv om man tar høyde for det virker over 50% fryktelig høyt. Vi snakker jo tross alt ikke bare om å generelt underminere velferdsstaten, miljøet og økonomien (som er det FrP-velgere vanligvis later til å planlegge), men statlig veloverveid drap på enkeltmennesker.

Og så kommer det som er enda mer skremmende:

Fremskrittspartiets velgere skiller seg dermed vesentlig fra befolkningen som helhet, hvor om lag en av fire er for dødsstraff i Norge.

Er virkelig en av fire nordmenn tilhengere av dødsstraff? Det er skremmende høyt. Jeg har alltid vært meget fornøyd med å bo i et land hvor staten ikke kan gå hen og ta livet av meg. For det er det det handler om. Det ...

I am currently spending my every waking hour (ok, that is an exaggeration, but it does not feel like one) correcting essays. While there are glimmers in the darkness, this can sometimes be quite an aggravating affair. Especially when it appears all my helpful advice has fallen on deaf ears earlier in the semester.

Now, I know most of our regulars have finished their stint in undergraduate hell, but as some are taking it up again and there is a youthful contingent somewhere in the murky depths of the commentary fields, I decided to present you with 7 helpful tips that (if followed; ah, there's the rub) should magically cause good grades to appear. If you don't care about grades, please think of the poor person forced to suffer through it all when she has a lot of other stuff that she really, really ought to get on with.

1. PREPARATION

Start writing the essay early so that you can put it to one side and look it over with fresh eyes before handing it in (and still have time to make adjustments).

Read the essay question properly (all of it!) and make sure you do what it tells you to do. Sometimes important information is hidden in a second sentence on the same line as the first sentence (or at the bottom of a paragraph); that does not mean it is less important.

2. ORTHOGRAPHY AND LANGUAGE

Learn the rules of punctuation and use them properly. They ...

I find I am miffed this morning. The reason is this piece of news about the BBC's dastardly plans to fudge the issue of the Doctor's number of regenerations.

We have seen ``The Deadly Assassin'', in which part of the main plot is the fact that the Master is nearing the end of his final regeneration, and that he has to resort to all sorts of shenanigans in order to get a new series of lives. Equally importantly, we see Time Lords not regenerate in that episode.

Now, while one could interpret some comments in later episodes, like this exchange from ``The Brain of Morbius'' to mean that it is more of a voluntary thing than a physical limitation:

DOCTOR: Fascinating. And the heat from the flame causes oxidation of the chemicals in the rocks, and then, no doubt, a chemical reaction with rising superheated gases and you have your Elixir. The impossible dream of a thousand alchemists dripping like tea from an urn.
MAREN: Do not try to understand mysteries beyond the reach of the mind.
DOCTOR: Oh, I wouldn't think they're beyond a decent spectrograph, Maren. One could probably synthesise that stuff by the gallon, though the consequences would be appalling.
OHICA: What do you mean?
DOCTOR: What? Everyone trying to live forever? No. Death is the price we pay for progress, you know.
MAREN: You speak in riddles, Doctor. The Time Lords were glad enough of the ...

Jeg kjenner jeg blir glad i sjelen når noen i Norge på legitimt vis klarer å terge på seg Kina. Det er litt som historien Edit fortalte meg for mange år siden, om hvordan en liten jødisk kommunistdame (jeg husker ikke helt hvem det var) var veldig fornøyd med å ikke få lov til å komme inn i USA fordi hun syntes det var utrolig tøft at et så stort land var redd for lille henne.

Det er litt det samme. Jeg var litt kvalm da Al Gore og så Barack Obama fikk prisen. Og jeg vil ikke egentlig snakke om Wangari Maathai. Men dette stemmer meget godt overens med mine idéer om hva prisen skal gå ut på. Hvis den provoserer et kjempestort, kjempetotalitært land må det være et tegn på at de gjør noe riktig.

Jeg noterer meg at enkelte idioter og andre mindre idiotiske mener at det å irritere Kina kanskje ikke er det beste man kan gjøre. Jeg skal ikke late som om jeg er noen ekspert på dette punktet, men jeg føler ganske sterkt at pragmatikk ikke normalt bør gå foran det å si ifra når noe er galt.

``Charter 08'' høres ut som en Good Thing, og fengsling av opposisjonelle er definitivt en Bad Thing. Konklusjonen kommer vel da naturlig.

Mario Vargas Llosa har altså fått Nobels litteraturpris for

his cartography of structures of power and his trenchant images of the individual's resistance, revolt, and defeat

Mannen er peruaner, noe som gjør meg litt varm om hjertet. Her kan dere lese om forfatterskapet hans. Jeg har ikke lest noe særlig av ham (jeg planlegger alltid å gjøre det, men så blir jeg lurt ut i fristelse av noen andre), men det later til at Nobelkomitéen igjen har satset på politisk aktive forfattere (jeg tenker mest på Lessing, Pamuk og Pinter), selv om Vargas Llosa vel ikke tilhører den politiske grupperingen jeg er mest glad i. Det er alltid litt trist med opprinnelig entusiastiske venstreradikale som gir opp og blir høyremenn.

(En historisk fotnote, forøvrig: Da Vargas Llosa stilte til presidentvalg i Peru i 1990 ble han slått i andre runde av Alberto Fujimori. Ja, han ja. Mannen som til slutt rømte landet med kofferter fulle av penger, kom tilbake og stilte igjen.)

Jeg er imidlertid rimelig fornøyd med at de denne gangen både har valgt noen fra utenfor Europa og noen jeg faktisk har hørt om (Müller og Clezio var ikke på den listen).

Jeg blir også alltid glad når de velger noen jeg kan lese i original. Det må vel bli det neste prosjektet nå. Han tilhører i alle fall den samme gjengen som Gabriel García Marquez, Julio Cortázar og Carlos Fuentes, som kom etter Jorge Luis Borges ...

I am a bibliophile. No surprises there. But it gets worse. I am an inconstant bibliophile with deep seated issues of attachment. The upshot of all this is that I own too many books (oh, who am I fooling, can you ever have too many?), in part because I find it dreadfully hard to resist temptation in book stores. Like a nymphomaniac at a brothel, I see, I want, I buy. But. Then there is the inconstancy. Because there are so many books and so little time. Not to mention the horrible intrusion of real life, duties and work.

I put down books because I feel guilty: if I can read, I can read something relevant to my degree, something useful. Surely. And so I end up finding another way of wasting time instead. And occasionally work. But inconstant as I am, I am also paranoid. I never put a book wholly aside, because even if it is boring and bad I need to know whether it has an ending that makes up for all that. I have only ever given up on a very few books (Battlefield Earth being a notable exception, horrible as it was -- and even then I skimmed to the end, just to be sure), and thankfully my usually sieve-like memory is strangely retentive when it comes to literature (making it easier to pick up a book, even if it has been a while since I began it).

The result is that I skip madly from ...