Karoline ble forleden informert (jeg antar på en forelesning) om at Jeremy Bentham (utilitarismens far) hadde skrevet et betinget vilkår i testamentet sitt som gikk ut på at en eller annen skole skulle få penger så lenge han var med på hvert styremøte, og at man da han så døde fikk ham mumifisert og bar ham inn på hvert møte, hvor møtereferatet så noterte "Jeremy Bentham present, not voting". Det ble også nevnt at hodet hans dukket opp på en t-banestasjon.

Hun er vant til at jeg dropper trivia i hytt og gevær, og var ganske sjokkert over at jeg ikke hadde funnet det naturlig å nevne noe så underlig i forbindelse med våre diskusjoner om utilitarismen tidligere i vår. Sannheten er at jeg hadde fullstendig glemt denne historien, men etter å ha tenkt litt på det kom jeg på at jeg har hørt den før. Og etter å ha tenkt litt mer på det slo det meg som veldig, veldig merkelig at han skulle ha skrevet det i testamentet sitt dersom poenget var at det skulle referere til møter han deltok på frivillig (for det er jo det som er implikasjonen i historien).

Da jeg konfronterte Karoline med dette, medga hun at det hørtes en smule merkelig ut og bidro så med innsikt i lovenes verden: hvis det hadde vært snakk om en livsdisposisjon kunne de ikke fått penger etter at han var død. Det må altså ha vært snakk om en dødsdisposisjon, og jeg siterer Karoline her (fordi jeg er litt stolt over at hun sier ting som dette),

altså en ektepakt eller et testamente med visse formkrav.

Noe lukter altså ikke helt som det skal, og selv om man ikke kunne utelukke at det er Jeremy Benthams mumifiserte kropp ante jeg også en aroma av vandrehistorie. Siden det vel er en av Calcuttaguttas raisons d'être å sjekke gode historier ihjel, lovet jeg altså Karoline å finne ut hva som egentlig foregår og skrive en artikkel om saken (doktorgrad? hvilken doktorgrad?).

Den norske wikipedia-siden om Bentham (tør jeg antyde at den er opphav til foreleserens feilinformasjon? -- dette er grunnen til at dere ikke skal stole blindt på wikipedia, kjære barn) sier at

Han ville at folk skulle ha nytte av ham også etter hans død. Derfor lot han seg mumifisere, og etter hans uttrykte ønske i testamentet han satte opp 30.mai 1832, skulle hans mumie bæres inn i universitetets møterom når det var komitémøte, slik at den fikk overvære disse. Nå sitter han i en korridor i University College London, men det er ikke lenger den opprinnelige mumien vi ser. Skjelettet er fremdeles der, men kroppsvevet er erstattet av voks.

Etter en god del undersøkelser viste det seg at historien, dessverre (om enn kanskje ikke så veldig overraskende), slett ikke stemmer i alle forhold. Men når det er sagt er kanskje sannheten vel så merkelig. Jeremy Benthams "auto-ikon" (som han kalte det) finnes i dag i University College London, hvor det står utstilt i en glass-kasse. Og denne merkverdigheten er knyttet til testamentet hans. Men ikke på den måten Karolines foreleser (og en rekke andre) antydet. C. F. A. Marmoy refererer til lignende historier i sin artikkel:

quite eminent authorities have believed that the great social reformer left his body to the College; tradition has also added that he expressed a wish to be present in this state at meetings of the College Council. (Marmoy 77)

Alt Bentham i virkeligheten overlot til UCL var noen bøker. Kroppen kom dit ad omveier, og testamentet sier etter hva jeg kan finne ut ingenting om komitémøter.

For å få klarhet i det hele må man tilbake til tidlig 1800-tall. På det tidspunktet var det ikke så greit å være anatomi-student, for loven hadde siden midt på 1700-tallet kun tillat bruk av likene til henrettede når det kom til disseksjon, og man hadde i 1823 opphevet obligatorisk dødsstraff for en rekke mindre forbrytelser. Resultatet var at man plutselig sto der med bare et par kropper per år og en masse studenter som skulle lære hvordan menneskekroppen fungerte (det var derfor et stort undergrunnsmarked basert i gravrøveri, og dette er også bakgrunnen for den kjente historien om Burke and Hare, som bestemte seg for å omgå graven helt og dermed skaffe til veie ferskere vare enn konkurrentene. Entrepeneurs are special people, som Margaret Thatcher angivelig sa).

Bentham er jo kjent som grunnlegger av utilitarismen og mannen bak dens konsise oppsummering som "the greatest good for the greatest number of people". Utilitarismen var et forsøk på å etablere et moralsystem uavhengig av religiøse normer, så det er vel ikke spesielt overraskende at Bentham veide nytten kroppen hans kunne gjøre for anatomikunnskaper som mer verdt enn noen slags ærbødighet overfor den døde kroppen.

Han var også en nær venn av en Dr Thomas Southwood Smith, som i 1824 hadde skrevet en artikkel om ``The Use of the Dead to the Living'' i Westminster Review. Han var en av de fremste i kampen for en bedre lovgivning for bruk av kadavre (han argumenterte med at hvis legestudenter ikke fikk studere anatomi på døde kropper ville de være reduserte til å prøve og feile på fattige pasienter -- siden de rike alltid ville kunne betale for en erfaren kirurg). Og det var til ham Jeremy Bentham testamenterte sin avdøde kropp med instruksjoner om at man istedet for en begravelse skulle benytte den til en forelesning i anatomi. Han døde bare et par uker før den nye loven passerte Parliament, men etter hva jeg forstår var det også tidligere tillatt å testamentere seg selv til vitenskapen (selv om pårørende hadde veto-makt; det er en del av Benthams testamentet som tar hensyn til nettopp det:

I hope no member of my family will make any opposition. Should any such opposition be made I charge my executor and enjoin him by all the affection he feels for me not to pay any regard for it. (sitert i Marmoy 81)

Jeg har mine tvil om hvorvidt dette ville hatt noen effekt, rent lovlig sett, men det er i alle fall et tegn på at Bentham selv tok dette rimelig seriøst).

Formålet, som det står i et papir vedlagt Benthams testamente og forfattet av Smith (men attestert av Bentham), var å finne ut spennende og forunderlige ting om menneskekroppen, og samtidig demonstrere at disseksjon ikke var noe man trengte å frykte :

the object of these lectures being two fold first to communicate curious interesting & highly important knowledge & secondly to show that the primitive horror at dissection originates in ignorance & is kept up by misconception and that the human body when dissected instead of being an object of disgust is as much more beautiful than any other piece of mechanism as it is more curious and wonderful. (sitert i Marmoy 80-81)

Smith skrev følgende om saken:

Jeremy Bentham left his body to me for dissection. I was also to deliver a public lecture over his body to medical students and the public generally. The latter was done at the Webb-street school; Brougham, James Mill, Grote and many other disciples of Bentham being present. (Smith i Marmoy 81)

Noe Smith gjorde, ifølge en William Munk,

with a clear unfaltering voice, but with a face as white as that of the dead philosopher before him. (sitert i Marmoy 81)

Jeg må tilstå at selv 200 år senere er det ganske hard kost (for meg, i alle fall) å se for seg den scenen, hvor en høyt respektert tenker blir dissekert av en god venn foran andre som også kjente ham. Det er vel en grunn til at medisinstudenter ikke først og fremst jobber med tidligere bekjente. Selv om disseksjon som en del av anatomistudiet altså nå er mye mer akseptert, tror jeg de fleste fortsatt vil skjønne hvorfor Dr Smith var blek.

Men om disseksjonen var sjokkerende i samtiden, og det nok var ganske vanskelig for Dr Smith å kutte i en gammel venn, er det Benthams såkalte "auto-ikon" som har fascinert folk i ettertid. Bentham mente nemlig at kroppen hans kunne være til nytte ut over den umiddelbare bruken som undervisningsobjekt. Jeg har ikke funnet noen kilder som har helt klart for seg hvilken nytteverdi det skulle ha, men det later til å være knyttet til en idé om den faktiske kroppen som et bedre alternativ til statuer og bilder. Auto-ikon refererer til noe (eller noen) som er et bilde av seg selv*. Man tror han så det for seg som en del av en slags hall hvor store menn ville bli utstilt med ære, og man kanskje også kunne ha en slags spott-kammer -- alt til menneskehetens forbedring, selvsagt.

Testamentet sier videre at kjøttet skulle fjernes fra kroppen og

The skeleton he will cause to be put together in such manner as that the whole figure may be seated in a Chair usually occupied by me when living in the attitude in which I am sitting when engaged in thought in the course of the time employed in writing, I direct that the body thus prepared shall be transferred to my executor. (sitert i Marmoy 80)

Det er ikke snakk om en mumie (slik norske Wikipedia hevdet): Alt kjøtt skulle fjernes fra benene (ikke tørkes), og skjelettet skulle så hektes sammen og polstres på en slikt måte at han kunne fremstilles slik han hadde vært på sitt beste. Skjelettet ble polstret med en blanding av

cotton wool, wood wool, straw, hay and paper ribbon, with a bunch of lavender and a bag of naphtalene at the base of the ribs. (Marmoy 85)

Altså ikke voks, slik Wikipedia-artikkelen hevdet (man erstattet senere denne blandingen, men med stry). Jeg tror imidlertid jeg vet hvor denne voks/mumie-idéen kommer fra. Smith skriver at

After the usual anatomical demonstrations of the body, a skeleton was made of the bones. I endeavoured to preserve the head untouched, merely drawing away the fluids by placing it under an air pump over sulphuric acid. By this means the head was rendered as hard as the skulls of the New Zealanders; but all expression was of course gone. Seeing this would not do for exhibition, I had a model made in wax by a distinguished French artist. (Smith i Marmoy 81).

Voks-forvirringen springer nok altså fra problemene med hodet, som jo ble forsøkt mumifisert (eller noe lignende, i alle fall). Det hodet er det man kan se på bakken på bildet. Det er egentlig litt trist at man ikke kunne bruke det, for Bentham hadde visst lagt mye planlegging i akkurat det. Ifølge mer eller mindre pålitelige rapporter hadde han fått laget glass-øynene som skulle brukes mange år i forveien og hadde moret seg med å vise dem fremtil folk.

Jeg må dessverre også punktere historien om at han jevnlig deltar på møter og blir registrert som "present, but not voting": Ifølge denne forelesningen (ca rundt 16 minutter) har det skjedd én gang, i 1976, i forbindelse med 150-årsjubiléet til UCL (men han dukker av og til opp på andre arrangementer). Jeg vet ikke om historien kommer av den ene hendelsen, eller om det også har funnet grobunn i følgende utsnitt fra testamentet:

If it should so happen that my personal friends and other Disciples should be disposed to meet together on some day or days of the year for the purpose of commemorating the Founder of the greatest happiness system of morals and legislation my executor will from time to time cause to be conveyed to the room in which they meet the said Box or case with the contents there to be station in such part of the room as the assembled company shall meet. (sitert i Marmoy 80)

Auto-ikonet tilhørte i alle fall opprinnelig Smith, og ble ikke laget eller testamentert til UCL for noe slags komitémøte-formål. Det stop opprinnelig i Finsbury Square, hvor Smith hadde sine lokaler (og hvor Charles Dickens ifølge flere kilder skal ha besøkt opptil flere ganger, så man kan være rimelig sikker på at han så det), og ble donert til UCL av Smith da han flyttet til mindre lokaler. I begynnelsen var den angivelig gjemt bort (sannsynligvis fordi man følte at det var en litt delikat sak). Den oppholdt seg, ifølge Marmoy, i det anatomiske muséet, ble flyttet til biblioteket i 1926, hadde en periode i the Professors' Common Room, men står nå "at the south end of the Cloisters, in the South Junction" (Marmoy 85), så da kan man jo alltids droppe innom og si hei hvis man likevel er i London.

Kilder:

C.F.A. Marmoy, 'The "Auto-Icon" of Jeremy Bentham at University College London', Medical History, 2 (1958), 77-86.

British Medical Journal (Clinical Research Edition) Vol. 295, No. 6591 (Jul. 18, 1987), pp. 195-198 Published by: BMJ Publishing Group.

*Dette er egentlig en ganske interessant tanke, for jeg er rimelig sikker på at Bentham hadde skjønt noe som Walter Benjamin senere skulle beskrive med begrepet "aura" -- det er et eller annet ved en avbildning som faktisk består av den avdøde personen, noe som en statue (selv en statue kledt i den avdødes klær) ikke kan gjenskape: den avstanden og respekten vi føler overfor enkelte kunstverk, og også ting tilknyttet avdøde.