På fredag sa jeg med overlegen skandinav-mine til en liten gruppe av mine medstudenter at "det snør nesten aldri i Edinburgh". Dette var en kommentar til nyheten om at man ventet uvanlig lave temperaturer og snø i helgen. Til mitt forsvar må det sies at de hadde drevet og lovet snø hele uken, og det nærmeste vi kom var litt regn her en dag. Men jeg burde altså slutte å uttale meg skråsikkert om ting. I går kveld la jeg merke til at det var overraskende lyst på bakken utenfor vinduet mitt, men jeg var rimelig overbevist om at det kom til å forsvinne i løpet av natten. I morges våknet jeg imidlertid til dette synet.

Jeg visste uten tvil at jeg var i Storbritannia, siden personen hadde kort skjørt, småsko og ingen strømpebukse. Det snødde dessuten lystig.

Jeg står ved det jeg sa om at det nesten aldri snør i Edinburgh, så etter litt om og men (Tor mente jeg burde gå ut og ta bilder; jeg sa at siden ingen har piggdekk på bilene sine kom jeg helt sikkert til å bli kjørt ihjel av en eller annen idiot hvis jeg gikk ut i dag) sydde jeg på knappen på vinterjakken min, fylte kaffe på termosen (det er viktig å ha med varm drikke i tilfelle man blir værfast) og satte i vei for å dokumentere det sjeldne fenomenet. I den forbindelse bega jeg meg ut på det nærmeste man vel kommer en fjelltur i Edinburgh: En tur opp Salisbury Crags.

På veien måtte jeg unngå en tre-fire blodtørstige, løse hunder av forskjellig størrelse, en serie barn på akebrett og minst fire grupper med mildt kriminelt utseende ungdommer som kastet snøballer uten tanke for forbipasserende. Uten tanke for egen sikkerhet i jakten på historiske bilder til Calcuttagutta vandret jeg ufortrødent videre.

Her følger resultatet.










Jeg har flere bilder, men det er mulig snø-nostalgi fikk meg til å gå noe av skaftet med bilder av fotspor i snø og snø på planter av diverse slag. Nå har vi i alle fall dokumentert at Edinburgh en sjelden gang får ordentlig snøfall. Jeg så faktisk et par optimister på langrennsski.