Jeg tar, som jeg kanskje har nevnt til enkelte, et fag som ganske enkelt heter "Borges and Calvino". Det er ikke en av mine core subjects, men en såkalt "option". Merkelig nok føler jeg alltid at det er mer naturlig å referere til faget som "Calvino and Borges", noe som hverken har røtter i kronologisk eller alfabetisk organisering.

Jeg har jo nevnt Calvino i en tidligere artikkel, men jeg føler at det er veldig mye mer som må sies om ham. La meg imidlertid først ta for meg Borges.

Han het Jorge Luis Borges og skrev bøker fra 30-tallet til han døde i 1986. Bøker er kanskje feil begrep. Store deler av produksjonen hans er korte fortellinger og en hel masse essay, artikler og lignende, om de underligste ting. En av de tingene som gjør ham interessant er hvordan han foregikk moderne litteraturteori med et par årtier, og det er påfallende hvor ofte jeg leser noe han har skrevet og tenker "her er han sannelig påvirket av dekonstruksjon", før jeg kommer på at dekonstruksjon ikke kom før ca 30 år etter at han skrev det.

Jeg vil virkelig anbefale Ficciones, en kort liten bok med en hel masse korte historier. Den heter enten Ficciones eller Fictions på Engelsk, og det er en veldig liten forpliktelse å gå til anskaffelse av den. Penguin-utgaven er veldig fin, selvfølgelig, men jeg må si jeg foretrekker Grove Press-utgaven denne gangen, selv om den har mer rosa på seg. Den heter forøvrig Ficciones, og jeg ...

Livet er hardt.
Og det er hardere enn ellers når man må skilles fra en venn. Jeg kan seile foruten vind og alt det der.
Nå kan jeg egentlig ikke seile hverken med eller uten vind. Og jeg er ikke spesielt god på å ro heller. Men jeg må altså forsøke å holde tilbake tårene når jeg gir fra meg mac'en til den hyggelige mannen på butikken, fullt klar som jeg er over at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få se den på to uker eller så.

Jeg har nemlig, etter lange overveielser, funnet ut av jeg bør levere den inn nå heller enn senere i semesteret, for jo lenger ut i året jeg kommer, jo mer kommer jeg til å ha behov for noe slags tekstbehandlings-instrument, og det er jo dessuten det vage håpet som holder meg varm om hjertet, at vi i løpet av høsten klarer å få installert internet i leiligheten.

Grunnen til at jeg må levere den fra meg, er at macbook har et misfargingsproblem. Apple har tatt til seg at det er en produksjonsfeil, og retter det selvfølgelig (haha) opp gratis, men det tar -av en eller annen grunn- altså to uker. Jeg hadde sett for meg at mannen på apple-butikken skulle ta den med inn på bakrommet, ta av plastiken med et spett, og sette inn en ny en, men den gang ei.

Mannen i apple-butikken later nemlig til å ha et veldig distansert forhold til apple. Da vi nettopp hadde ankommet ...

Da har jeg begynt på universitetet. Dere trodde kanskje jeg hadde begynt på universitetet da jeg sa at jeg hadde vært på forelesning, men det er omtrent som å si at man har vært på sjøen før man har hengt halvnaken fra masta med bind for øynene (jeg forstår fra Håkon Håkonsen eller noe i den retning at det er vanlig med ildprøver av den typer ombord i skip).

Forelesninger er jo hyggelige rolige saker, hvor det verste man kan komme ut for er en foreleser med heftig dialekt som snakker altfor fort og lavt. Nei, ildprøven er oppgaven som skal løses på en dag, men som det egentlig tar tre dager med intensiv jobbing å gjøre ferdig. Det er da du vet at foreleseren din egentlig har en sadist i magen, selv om han ble litteraturviter og ikke tannlege.

Oppgaven var grei nok. Jeg skulle først lage en såkalt checklist med oversikt over Umberto Ecos romaner, og de engelske oversettelsene utgikk i henholdsvis USA og UK. Deretter skulle jeg sammenligne tre av oversettelsene, (hver med forskjellig oversetter) og skrive et 800-ords essay (som er hva de kaller artikler her) om deres forskjellige editorial principles og sammenligne deres strategies. Og til slutt skulle jeg lage en annotated bibliography med ti artikler og bøker som handlet om Ecos romaner i forhold til en teori-skole.

Ja ha.

Det tok meg noen timer å få ned checklisten, først og fremst fordi jeg ikke hadde noen anelse om hvor man går hen for å ...

Edinburgh er som jeg kanskje har nevnt tidligere, en henrivende by. Jeg kan ikke forestille meg et bedre sted å bo, og det virker for meg (med tanke på min aversjon mot Oslo) som et under at en by kan være så eventyrlig samtidig som den er hovedstad i et land. Det kan være at dette henger sammen med at London kanskje er hoved-hovedstaden i Storbritannia, og at Edinburgh dermed i høyden blir en slags under-hovedstad. Storparten av tullingene og slemmingene drar dermed kanskje til London. Hva vet jeg.

I løpet av vårt opphold her, har vi sjelden bodd på samme sted mer enn to netter etter hverandre, og jeg anser dermed meg selv som fullt ut kvalifisert til å skrive litt om midlertidige husværer i byen.

Den første natten, som Tor har fortalt tidligere, kom vi frem heller uforberedte. Vi antok, dumme som vi er, at siden festivalen som nettopp hadde vært var over, og det ikke så ut til å komme noen ny med det første, samt at fellesferien er over for lenge siden, ville det være flust av vandrehjem hvor vi kunne tilbringe nettene mens vi lette etter mer varig husrom.

Dengang ei.

Vi, eller rettere sagt Tor, ringte og ringte, og det var ikke husrom noe sted. Til slutt fikk vi hjelp av en vennlig mann ved www.lastminute.com, som ringte sin venn John og fikk rede på at denne hadde et ledig rom i en leilighet som vi kunne leie for natten. Det ville ...

Det finnes jo en presendens på calcuttagutta for at man kan fortelle hva man driver med for tiden. Det er jo ingen hemmelighet at vi for tiden befinner oss i Edinburgh, men grunnen til at vi er her er kanskje noe uklar for de fleste.
Det er min skyld.

Jeg er akkurat i gang med å ta en ettårig master, eller mer spesifikt (man kan da ikke ha bare en master level-grad), en MSc i General and Comparative Literature. Det er dessuten en taught master, som i motsetning til en research master for det meste består av forelesninger, eller forelesningsaktige ting. Det forhindrer ikke at jeg i det tredje semesteret (selv om damen på postgraduate office sa "oh, no, we only have two semesters", regner jeg det at jeg må sitte og skrive hele sommerferien som et tredje semester) må skrive en dissertation, altså en stor oppgave, på 15 000 ord. Jeg er ikke sikker, men jeg mistenker at jeg har gjort det før, så det er ikke all verden, men det er selvfølgelig litt skummelt å skulle skrive det på et helt nytt språk.

De to andre semestrene er som følger:
Semester 1, som slutter i desember:
Research Skills and Methods (som fra og med idag er omdøpt av foreleser til Scholarly Methods)
Theory and Methods I
Borges and Calvino

Semester 2, som slutter i april:
Research Problems and Methods
Theory and Methods II
Decadence in European Art and Literature, 1857-1914

Research Skills and Methods er et intensivkurs som ...

Da sitter vi altså igjen her på kafe Nero. Den er tilknyttet bokhandelen Blackwell, som jeg har stor respekt for, og jeg er sikker på at enkelte av dere i alle fall tar navnesammenhengen (nero=svart, black=svart), men kafeen har dessuten enda en rett til navnet. Det er nemlig snakk om en ekte kafe. For folk som liker kaffe (altså ikke fjortiser som drikker caffe latte med ekstra latte og hasselnøttsirup fordi caffe latte er moderne, og det er slikt hippe folk driver med - det kan hende det var i fjor og caffe latte er helt ut nå, men -for å låne nevnte gruppes vokabular et øyeblikk- whatever...)

Nero putter lager nemlig caffe latte med en ekstra del espresso automatisk. Hvis du vil ha den svake caffe latten de presterer å koke i hop på vanlige kaffebarer, må du dermed si ifra og utsette deg selv for ydmykelsen det fører med seg. Det sier seg vel selv at en kafe som ikke bare ydmyker fjortiser, men i tillegg befinner seg i en bokhandel passer meg utmerket.

Vi bor her. Vel, det er kanskje en smule overdrevent. Vi sitter imidlertid her hele dagen, dvs når vi ikke må ut i verden for å kjøpe et eller annet eller løpe etter veiledere som ikke finnes. Grunnen til at vi sitter her er ikke bare kaffen, som i seg selv kunne vært grunn nok, om enn kanskje på grensen til det sykelige, men også at vi har "gratis" internet her.

Jeg nærmer meg slutten nå. Jeg lover. Denne artikkelen skal nemlig handle om ekte poststrukturalisme, noe de andre artiklene vel har antydet, men ikke levd opp til. Grunnen til at jeg har utsatt og utsatt og snakket meg rundt grøten er - må jeg tilstå - at jeg ikke aner hvordan jeg skal angripe dette temaet. Det er som om poststrukturalisme gjennom selve sitt vesen har gått inn for å være usammenfattbar. Det finnes knapt noe system jeg kan ta for meg, for poststrukturalisme har som kanskje et av sine viktigste kjennetegn at det avviser alle systemer som forenklinger og desperate og litt triste forsøk på å gjøre verden lett fattbar eller også som snikete og sleske forsøk på å hierarkisere og dominere. Dette kommer nok til å bli en fryktelig lang artikkel, men jeg er redd det ikke er til å unngå. Å skulle dele den opp ville bare blitt... feil. Dere får prøve å holde ut og tenke på at dette er den siste når det blir overveldende.

I forrige artikkel tok jeg opp noen generelle tendenser som kjennetegner post-strukturalisme. Til forskjell fra den vil denne artikkelen stort sett gå med til å gi et bilde av enkelte teoretikere som faller inn under post-strukturalisme-paraplyen. Jeg tror det er den eneste måten denne bevegelsen kan presenteres på, og det passer jo ganske bra i og med dens fokus på det enkeltstående, det som skiller seg ut, fremfor varige lover. Underveis forbeholder jeg meg imidlertid retten til å foreta noen heftige digresjoner ...

Tor skriver jo hele tiden om hvordan vi har det og hva som skjer og slikt og det antar jeg dere ikke har noe videre imot. Han skriver jo riktig godt. Jeg tenkte imidlertid at nå var det min tur. Siden jeg ikke har for vane å skrive om hva jeg driver med, blir det nok ikke like sprettent som det Tor skriver, dessverre.

Akkurat nå sitter jeg ved et vindu som vender bort fra Royal Mile, hovedgaten i Edinburgh. Den er full av turist-attraksjoner og en hel masse turistbutikker og gamle og unge menn i kilt, med sekkepipe og haggis på baklomma (uten at kilter nødvendigvis har baklomme...). Vi har gjort vårt ytterste for å holde oss unna den gata. Huset vi bor i for øyeblikket, en del av et vandrehjem som liker å plassere vandrerne i forskjellige hus strødd omkring, heller enn å samle alt på ett sted, ligger i denne hovedgaten, men vinduet vårt går heldigvis den andre veien. Det innebærer at det er stille og rolig (noe det ikke var i går natt, da vi bodde i et annet hus, men på samme vandrehjem), og at jeg kan sitte ved vinduet og få ro i sjelen ved å se ut over de kjempefine hustakene og den grønne bakgården.

Nå har vi vært dumme nok til å legge igjen kameraet til Tor i Molde - eller snarere på Elkjøp i Molde - og jeg kan derfor ikke glede dere med bilder av dette fantastiske stedet. Dere får ta fantasien ...

De av dere som leste artikkelen jeg linket til i lynforumet føler kanskje at dere har fått tilfredsstilt deres behov for gærne akademikere i dag. La meg imidlertid henlede oppmerksomheten på en tilsynelatende fantastisk serie som britene har nytt godt av mens vi har måttet leve foruten den.

The Mary Whitehouse Experience
Mary Whitehouse var en dame som var riktig opprørt over all styggedommen man fant på tv. Hun holdt BBCs direktør personlig ansvarlig for det moralske forfallet hun så omkring seg. Jeg siterer wikipedia:

By the letters sent frequently to Harold Wilson, then prime minister, Whitehouse caused particular difficulties for civil servants at 10 Downing Street. These letters expressed her belief that, through the Royal Charter, ultimate resposibility for BBC output lay with the Government, rather than with the BBC's governors, who, she felt, were failing in their duties. For some time, Downing Street intentionally "lost" her letters to avoid having to respond to them

og videre:

Some of Whitehouse's opponents claimed that she had an ability to be offended by almost anything[citation needed], pointing to her complaints about the use of the word bloody, her concerns about the TV character Alf Garnett, Doctor Who, and the violence in Tom and Jerry cartoons. Of Four Weddings and a Funeral, she famously said "I haven't seen it, of course, but I've heard that the opening three minutes contains a stream of four-letter obscenities"

og endelig:

Sometimes, if the cast and crew of a TV programme ...

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at en av Aftenpostens artikler i dag var på latin.
Jeg siterer artikkelen, delvis fordi jeg er redd for at den skal forsvinne:
Høyrespalten - >
Est, vestibulum sed, vulputate nec, consequat in, ipsum. Integer elit. Aliquam id est. Fusce sit amet augue. Pellentesque habitant morbi tristique senectus et
Tullus Cicero

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit. Sed nulla erat, consectetuer in, pretium et, varius in, justo. Etiam in diam. Morbi tellus leo, feugiat id, fermentum ac, lacinia vitae, ipsum. Proin ultrices. Proin sit amet tellus. Praesent dictum malesuada tortor. Pellentesque faucibus. Suspendisse id nisl. Etiam eros mi, ultrices et, fringilla eu, pretium vel, massa. Etiam sed nibh et eros elementum posuere. Aliquam bibendum fermentum ipsum. Aenean orci leo, semper et, aliquet vel, ornare nec, purus. Suspendisse blandit justo eget ante. Pellentesque porttitor mattis enim. Mauris eleifend tincidunt lacus. Integer laoreet massa sed mi. Cras ultrices, felis ut convallis feugiat, urna purus lacinia felis, nec ullamcorper est leo sed ipsum. Donec nisl mauris, facilisis a, rutrum sed, consequat non, orci.

Aliquam vitae tortor quis purus mollis placerat. Vestibulum lacus urna, bibendum sed, tempus in, auctor eu, lorem. Vivamus tellus. Maecenas sit amet diam at enim eleifend rhoncus. Curabitur tempus, ipsum in mattis adipiscing, velit sem laoreet justo, feugiat fermentum justo sem sed dolor. Maecenas ipsum. Phasellus mauris est, vestibulum sed, vulputate nec, consequat in, ipsum. Integer elit. Aliquam id est. Fusce sit amet augue. Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et ...