Derren Brown (ikke Dan Brown).

Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere den mannen. Jeg husker at jeg så et par episoder av serien hans på BBC da jeg bodde i Trondheim, og jeg kunne knapt tro hva jeg så. Han manipulerer tilfeldige folk på en slik måte at det hele ser ut som magi, men legger samtidig ikke skjul på at det er ren manipulasjon. Her har dere et strålende eksempel.

Han forklarer ikke alltid hva han gjør for å oppnå den effekten han får frem, men det hender at man er heldig. Selv når han har forklart det, står man (eller i alle fall jeg) igjen og tenker at det kan da umulig være så enkelt å manipulere folk, og at han må ha hyret dem for å spille med. Det har vært antydet, blant annet av Simon Singh (mannen bak Fermat's Last Theorem og andre fine bøker), at disse forklaringene i seg selv bare er en del av illusjonen og kun har som funksjon å dekke over hva han faktisk gjør. Et eksempel på et en episode med forklaring er denne (eller denne), hvor han overbeviser en mann om at han ønsker seg noe helt annet enn det han trodde. Spørsmålet er selvsagt om det han egentlig gjorde var å bytte ut lappen og hvordan han eventuelt fikk til det. Men det er ikke på langt nær like morsomt å spekulere i.

Her er en annen ganske imponerende en, men egentlig ikke fullt så imponerende som ...

I dag har vi hatt besøk av National Gas Emergency Grid. Ikke noen rutineinspeksjon. Vi ringte dem. Men ikke med en gang.

Jeg har alltid vært litt paranoid når det gjelder gass, men jeg er klar over at jeg er paranoid, så da jeg i morges gikk rundt i leiligheten og trodde at jeg luktet en svak eim av gass rundt omkring antok jeg at det bare var luktesansen min som prøvde å lure meg til å overreagere. Jeg satte meg derfor til å studere, men jeg tente ikke lyset som jeg hadde tenkt å ha på mens jeg studerte.

En time etter at jeg hadde begynt dagens studier kom min svenske flatmate hjem, og det første hun sa var "Lukter det gass her?"

Jeg regnet det for et for stort sammentreff at vi skulle ha samme paranoia og at den skulle gi utslag samme dag, så vi ble enige om at vi sikkert burde gjøre noe.

Vi er jo begge skandinaver og har ikke så mye erfaring med gass. Vi var begge veldig klar over at all vår erfaring med gasslekkasjer kom fra serier som "911", og vi hadde ikke lyst til å overreagere. Hanna sendte derfor en melding til sin britiske kjæreste og spurte hva han trodde vi burde gjøre. Vi var begge veldig rolige og fattede frem til vi fikk meldingen fra ham.

Mannen virket halv-panisk og mente at det definitivt var noe å bekymre seg over, og at vi burde åpne alle vinduer og dører og ...

Da later det altså til at vi har vunnet.
Og jeg vil påstå at vi var ganske tøffe.

Vi var jo ute i forstedene og snakket med en advokat eller noe i den dur i The Edinburgh City Council i går, og vi følte derfor at vi hadde noe i ryggen da vi gikk for å snakke med dem (Grant Management, som vi leier fra) i dag.

Først ble vi møtt av en litt slesk fyr.
Vi prøvde oss først med litt sunn fornuft. Vi sa at jeg betalte for en leilighet jeg ikke kunne bruke fordi den var farlig å bo i, og at det var deres ansvar å gjøre noe med det.
Mannen var dum og teit og sa bare at det ikke var noe han kunne gjøre med det, at det var en feil med en pipe som The Council måtte fikse, og at han skulle ta kontakt med dem senere i dag, så fikk vi se hvordan det gikk.

Jeg sa at det var greit nok, men hva skulle jeg gjøre i mellomtiden?
Jeg kunne jo, som nevnt, ikke bo der i påvente av at problemet skulle fikses. Jeg understreket at jeg ble syk av det. Vårt trumfkort var i grunnen at vi kom til å ta kontakt med Public Health ved The Edinburgh City Council hvis de ikke ga etter, for de kan nemlig erklære en bolig 'unfit for human habitation', og da ville GM være tvunget til å gi oss et annet sted å ...

Det er mugg på rommet mitt i Edinburgh.
Det er ikke tvil lenger.
Det har vært mørke skygger på den hvite murveggen på rommet mitt lenge.
Over ferien har det slått ut i full blomst.
La meg demonstrere med et bilde eller tre:




I tillegg kan jeg nevne at hosten min har blirr verre igjen, og jeg lurer nå på om det kan være dette som gjør det.
Det kommer visst noen fra GM (som vi leier fra) for å "inspisere" her den 16. januar, og jeg skal passe på å påpeke dette for dem da. Så får vi se hva som skjer.
Forhåpentligvis er jeg fortsatt i live da.

Jeg burde strengt tatt ikke gjøre NOE annet enn å analysere Borges og Calvino for så å sette sammen en oppgave som strengt tatt bør imponere foreleserene mine noe helt ... veldig, men jeg føler at dette ikke kan vente.

Som enkelte av dere vet (eller egentlig bare Are og Tor), har jeg eksperimentert med forskjellige tekstbehandlingsprogrammer, og siden jeg ikke har evnen til å se hvor ting går hvis jeg ikke har et WYSIWYG-format, er LateX ikke en av dem. Ikke et ord, Tor.

Jeg forkastet raskt OpenOffice for mac, siden den virkelig ikke er noe bra. Jeg skal se på den igjen når den er noe mer tilpasset, men slik det er nå er det bare... galt. Jeg har også prøvd iWorks.

iWorks er selvsagt apples eget program og man SKULLE TRO at det ville være perfekt til mitt bruk (siden jeg skal SKRIVE på en MAC. Programmet heter forøvrig Pages, og det er meget elegant. Til tross for at det lagrer filene i .pages-format, kan man "eksportere" dem til pdf eller doc eller hva man måtte ønske, så det er ikke noe problem. Det er dessuten meget elegant og pent, og ikke minst velorganisert.
Men, kanskje fordi min mac for tiden har identitetsproblemer (jeg mistenker at den tror den er en pc og forsøker å oppføre seg som en), det er TREIGT (jeg beklager all caps-skrivingen, men jeg må uttrykke litt frustrasjon og jeg føler at dette er en bedre løsning enn å drepe noen). Det krever omtrent ...

I dag har vi vært høykulturelle igjen.
Vi bor jo ved siden av ikke bare en, men to store scener: Usher Hall og Lyceum. Til tross for dette har det altså tatt oss så lang tid å somle oss til et besøk. Det er skammelig, jeg medgir det.

Førsteinntrykket av Lyceum var imidlertid uovertruffent. Jeg har sett min andel teatersaler rundt om i verden, og jeg var ikke skuffet av omgivelsene. Vi hadde de beste billettene vi kunne kjøpe (egentlig kostet de £24, men siden vi er søte studenter, fikk vi dem til £12), og hadde dollet oss opp tilstrekkelig, følte vi. Jeg skal ikke plage dere med detaljer, men gå rett på beskrivelsen av stykket (selv om det kan interessere enkelte at jeg var vågalt kledt i lilla og grønt, mens Tor var mer ... konservativt kledt i ny blå lammullsgenser, ny grønn kordfløyelsbukse og nytt rødt slips og dermed gled rett inn i den generelle befolkningen av menn over 60).

Vi ankom til nest siste visning av Friedrich Schillers (skjønt det er visst David Harrowers versjon av Schillers stykke) Mary Stuart omtrent en halv time før teppet gikk opp, og rakk å drikke hvert vårt glass vin, samt bestille våre "refreshments" til pause. "Vi" i dette tilfelle er meg selv, Tor og vår tyske flatmate, Marie.

Scenen var minimalistisk, som dere kan se av bildene (klikkbare) i linken over, men det fremhevet kostymene og karakterene desto mer. Hverken karakterene eller kostymene var dessuten statiske. Fra begynnelsen av var sympatien ...

Helt siden vi kom til byen har jeg grått bitre tårer over mangelen på kamera. Jeg tror aldri jeg har vært i en by med så mange MOTIVER. Vel, ikke det at det er flere ting her, men dere forstår sikkert hva jeg mener: Det er så mange ting her som skriker etter å bli tatt bilde av. Da Tor så endelig kom tilbake med kamera, gikk vi selvsagt amok i en bilde-orgie som det burde gå gjetord om (jeg kunne tenke meg å vite etymologien til "gjetord"... var det gjeterne som brakte sladder fra bygd til bygd? Eller heter det ikke "gjetord" i det hele tatt?)

Dette bildet tok Tor den første kvelden med kamera. Det er Edinburgh Castle, set fra like utenfor inngangsdøren vår.

Her er et annet bilde av Edinburgh Castle, som jeg tok neste morgen på vei til parken. Legg merke til det lille tårnet på kanten der. Det må være en av mine favorittdeler av hele slottet.

Dette er et annet lite tårn av samme type, sett nede fra Prince's Street Gardens, en herlig liten park ikke så langt fra der vi bor.

Her er en stein vi fant i Prince's Street Garden

Mens vi sto og beundret den, kom det en mann bort til oss og sa at vi burde gå rundt til baksiden, for der sto det enda mer. Og sannelig gjorde det ikke det. Før vi fikk takket mannen hadde han imidlertid hastet videre. Det er betryggende å vite at ...

Are postet forleden en link i lynforumet, som ledet til en kronikk av "Norges fremste filosof og samfunnsforsker internasjonalt", Jon Elster. Min umiddelbare reaksjon var at hvis dette var vår fremste representant, følger jeg virkelig at han har rett i at det står dårlig til med humanoira i Norge.

Den første delen av artikkelen hans er rettet mot norsk forskningsfinansiering, hvori det sentrale poenget hans later til å være at fordi Norge er et lite land, og ikke USA, er vi dømt til å ha dårlig forskning, for på den ene siden har vi så få mennesker at statsstyring av forskningsfinansiering ikke har noen reell effekt, og på den annen side må det bli nytteforskning fordi forskerne ikke er troverdige når de argumenterer for fri grunnforskning.

Kvaliteten på norsk forskning er altså truet av statsstyring. Jaha. Greit nok. Denne delen av artikkelen er i grunnen ikke lang nok til at han kan fremføre noen argumenter i noen retning, og det gjør han da heller ikke.

Den andre store trusselen mot norsk forskning slik han ser det, later til å være at folk ikke gjør som han sier.

Jeg må tilstå at mens den første delen av artikkelen etterlot meg med en noe utilfreds følelse, var det den andre delen som virkelig gjorde meg opprørt og sint. Jeg vet ingenting om Eisenstadt, siden jeg ikke studerer statsvitenskap (jeg har for ordens skyld ikke hørt noe om John Ferejohn eller Adam Przeworski heller, som er dem han mener er mer kjente (dette ...

Dette blir nok en veldig anarkistisk eller post-moderne artikkel, uten noe egentlig organiserende prinsipp, men det får dere bare leve med. Det er jo ikke som om noen av dere later til å lese artiklene for tiden. I alle fall kommenterer dere ikke. Og ikke skriver dere brev heller. Vi er "quite seriously displeased"... eller en smule "miffed", et av mine favorittord i dette språkområdet.

Jeg satt akkurat og leste Bakhtin for harde livet. Jeg fant nemlig ut på fredag at det var meningen at vi skulle lese hans Dialogic Imagination innen mandag, og sendte selvsagt Tor på desperat leting etter boken i alle Edinburghs bokhandler (da det viste seg at alle de fire eksemplarene universitetsbiblioteket kunne skilte med var utlånt). Tor klarte imidlertid å spørre alle bokhandlerne om de hadde Bakhtins Dialectic imagination istedet, noe de selvsagt ikke hadde (da den ikke eksisterer), og det var først i går, på lørdag, etter at jeg hadde vært innom en bruktbokhandel i et siste desperat forsøk på å slippe å tilbringe hele dagen på NLS at Tor sa "Hvorfor spurte du etter Dialogical imagination når den heter Dialectic imagination?", hvorpå alt ble oppklart, og Tor skaffet boken lett som bare det.

Jeg må innrømme at det kanskje var noe optimistisk av meg å tro at jeg kunne lese 422 sider Bakhtin, pluss en 30-siders innledning, i løpet av en helg. Jeg har imidlertid gjort mitt ytterste, men det gjenstår på mystisk vis fortsatt 306 sider, og jeg begynner å bli desperat ...

Jeg har skjønt at jeg er på feil hylle i livet. Det er ikke i akademia den virkelige makten ligger. Det er i byråkratiet. Det er der jeg virkelig kunne fått utløp for mine talenter, som randomness (jeg kan ikke finne en god norsk oversettelse av det ordet) og påståelighet (to talenter som jeg tror alle som kjenner meg må medgi at jeg har i fullt monn).

Jeg har alt for mange ting, og av den grunn har jeg fått ettersendt en hel del av mine eiendeler med båt (bøker og klær er tunge og tar stor plass og det virket som en god idé). I og med at jeg ikke reiser sammen med tingene mine, må jeg imidlertid fylle ut en hel masse papirer.

Britene later til å være verdensmestre i papirarbeid. Man trenger papirer for alt, og hvis man mot formodning skulle ønske å få en jobb, trenger man for eksempel et national security number, mens man kan ikke få et national security number med mindre man har bevis for at man leter etter en jobb, og den eneste måten å få et slikt bevis på er å få et avslag på en jobbsøknad. Jeg trengte bankinformasjon for å få et sted å bo, men for å åpne en bankkonto må man ha en fast adresse. Vi ler av det daglig.

I dag ler jeg ikke.

Jeg prøver altså som sagt å få tingene mine inn i landet. Blant disse tingene er det nemlig en del ting jeg ...