Jeg nærmer meg slutten nå. Jeg lover. Denne artikkelen skal nemlig handle om ekte poststrukturalisme, noe de andre artiklene vel har antydet, men ikke levd opp til. Grunnen til at jeg har utsatt og utsatt og snakket meg rundt grøten er - må jeg tilstå - at jeg ikke aner hvordan jeg skal angripe dette temaet. Det er som om poststrukturalisme gjennom selve sitt vesen har gått inn for å være usammenfattbar. Det finnes knapt noe system jeg kan ta for meg, for poststrukturalisme har som kanskje et av sine viktigste kjennetegn at det avviser alle systemer som forenklinger og desperate og litt triste forsøk på å gjøre verden lett fattbar eller også som snikete og sleske forsøk på å hierarkisere og dominere. Dette kommer nok til å bli en fryktelig lang artikkel, men jeg er redd det ikke er til å unngå. Å skulle dele den opp ville bare blitt... feil. Dere får prøve å holde ut og tenke på at dette er den siste når det blir overveldende.

I forrige artikkel tok jeg opp noen generelle tendenser som kjennetegner post-strukturalisme. Til forskjell fra den vil denne artikkelen stort sett gå med til å gi et bilde av enkelte teoretikere som faller inn under post-strukturalisme-paraplyen. Jeg tror det er den eneste måten denne bevegelsen kan presenteres på, og det passer jo ganske bra i og med dens fokus på det enkeltstående, det som skiller seg ut, fremfor varige lover. Underveis forbeholder jeg meg imidlertid retten til å foreta noen heftige digresjoner.

Det er ingen tilfeldighet at post-strukturalisme for alvor begynte å gjøre seg gjeldendeda og hvor den gjorde det; i Frankrike hvor 1968 var et år for heftige studentopptøyer og opprør mot systemet. Franske intellektuelle sto på ingen måte på sidelinjen, og til en viss grad fungerer post-strukturalisme som et akkompagnement til disse tendensene. Retningen har derfor et image som knyttes til venstresiden av politikken, men er ikke begrenset til dette.

Som jeg nevnte i den forrige artikkelen presenterer strukturalismen seg som upolitisk, mens det underliggende i fremgangsmåten ligger et autoritært politisk system. Hierarkisering i det hele tatt er sterkt mistrodd i post-strukturalistiske teorier, noe jeg for alvor skal komme tilbake til i forbindelse med Deleuze. Grunnen til at post-strukturalisme gjerne virker mer politisk er altså at man har gått bort fra illusjonen av objektivitet og bestemt seg for å ta klargjøre perspektivet og de underliggende forutsetningene det bærer med seg.

Der strukturalismen ser etter utvetydige strukturer, legger poststrukturalisme stor vekt på tvetydigheten som ligger i språket selv. Ord er ikke matematiske tegn, og det kan kanskje diskuteres hvorvidt matematiske tegn i seg selv i det hele tatt er utvetydige. Grunnen til denne tvetydigheten ligger i behovet både ord og tegn av forskjellige slag har for en leser, noe som bringer meg til Roland Barthes.

Barthes begynte som strukturalist på 1950-tallet. I løpet av dette tiåret moret han seg med å ta hull på populærkulturelle myter i en serie essay som han senere samlet i boken Mytologies, som jeg fortsatt anbefaler alle å lese. Han pekte på underliggende borgerlige ideologier i for eksempel reklame og mote, men da han merket at det han skrev i seg selv ble integrert i nettopp det han forsøkte å ta hull på, kom han frem til at det nok ikke var noe poeng i slike analyser.

Utover på 60-tallet ble strukturalisme utfordret av Derrida og andre, som pekte på at den analyseformen var avhengig av et metafysisk, organiserende punkt som sørget for at man kunne si noe endelig om teksten. Selv om strukturalisme avviste forfatterintensjon som relevant, lå den altså under implisitt i og med ideen om en endelig og riktig tolkning av en tekst.

Nettopp i 1968, skrev Barthes så en tekst som erklærte forfatteren død.Det kritiserte først og fremst tendensen til å ta med en forfatters liv, politiske orientering eller lignende i en tolkning av en av hans bøker, men ved å ta et oppgjør med denne, tar han også et oppgjør med hele ideen om at en tekst skal kunne ha en endelig mening. Og det han trekker inn for å vise at man ikke kan ha en slik endelig forklaring av en litterær tekst, er nettopp den uendelige betydningsdannelsen i språk. Ord har nemlig ikke bare denotativ betydning (som er for eksempel ordboksbetydningen, selve definisjonen på hva ordet skal vi se til), men også konnotativ betydning, et begrep som er sentralt i nesten all form for post-strukturalisme.

Om jeg skal fortsette å bruke katter som eksempel, vil "katt" denotere et dyr med visse kjennetegn, for eksempel en viss genetisk sammensetning. Konnotasjonene tilhørende ordet, eller tegnet, "katt" kan imidlertid være nesten hva som helst. Konnotasjoner er en form for assosiasjoner. Katt kan konnotere hekseri, for eksempel, eller ninja-bevegelser, eller allergi og nysing. Det hele avhenger av hvilke erfaringer og hvilken bakgrunn den enkelte som leser tegnet har.

Og det er nettopp leseren som får ansvaret for å skape mening når det ikke lenger har blitt lagt i teksten av forfatteren. Barthes distanserer seg dermed fra en tradisjonell forståelse av tekst som en oppbevaringsboks som man bare må kunne kombinasjonen til for å åpne og finne meningen. Barthes nye tekstbegrep trekker på etymologien til ordet tekst, knyttet til "tekstil", eller vev, og hevder at alle tekster er konnotasjonsvever, som dermed vil gi forskjellige betydninger for alle forskjellige lesere.

Lesning blir dermed en konstruktiv og aktiv aktivitet, og ikke bare en passiv avkodning. Og det er her det Barthes kaller tekstuell analyse kommer inn. Slik han ser det er ikke tekst noe som eksisterer i seg selv, men noe som oppstår i møtet mellom en leser og et språksystem. Begge er uunnværlige.

Tekstuell analyse skiller seg ganske mye fra strukturell analyse. Dere husker kanskje beskrivelsen av den strukturelle metoden i den forrige artikkelen. Tekstuell analyse leter ikke etter strukturer som ligger i teksten og skal avdekkes av leseren, men foretar heller en pågående strukturering av teksten etter hvert som man leser seg gjennom den. Barthes presenterte denne metoden (som han ikke kaller en metode, men en operasjonsprosedyre) i en analyse av Balzacs novelle "Sarrasine", som han kalte S/Z (1970). Metoden går ut på å først dele teksten inn i en serie lexier, dvs korte tekstbiter med rundt 5 betydninger hver (altså alt fra en del av en setning til maks en gruppe på 4 setninger), som ikke trenger å respektere setningsinndelinger eller slikt.

Han tar så for seg lexiene etter tur og leser etter koder i dem. Disse kodene er konnotasjoner til ordene i teksten. I en annen analyse, hvor han tar for seg en novelle av Poe som heter "The Facts in the Case of M. Valdemar", gjør han for eksempel tittelen til en lexia og sier følgende om den:

"The function of the title has not been well studied, at least from a structural point of view. What can be said straight away is that for commercial reasons, society needing to assimilate the text to a product, a commodity, has need of markers: the function of the title is to mark the beginning of the text, that is, to constitute the text as a commodity. Every title thus has several simultaneous meanings, including at least these two: (I) what it says linked to the contingency of what follows it; (ii) the announcement itself that a piece of literature (which means, in fact, a commodity) is going to follow; in other words, the title always has a double function; enunciating and deictic.

(a) Announcing a truth involves the stipulation of an enigma. The posing of the enigma is a result (at the level of the signifiers): of the word 'truth' [in the French title]; of the word 'case' (that which is exceptional, therefore marked, therefore signifying, and consequently of which the meaning must be found); of the definite article 'the' [in the French title] (there is only one truth, all the work of the text will, then, be needed to pass through this narrow gate); of the cataphorical form implied by the title: what follows will realize what is announced, the resolution of the enigma is already announced; we should note that the English says: -- The Facts in the Case . . . -- : the signified which Poe is aiming at is of an empirical order, that aimed at by the French translator is hermeneutic: the truth refers then to the exact facts, but also perhaps to their meaning. However this may be, we shall code this first sense of the lexia: 'enigma, position' (the enigma is the general name of a code, the position is only one term of it).

(b) The truth could be spoken without being announced, without there being a reference to the word itself. If one speaks of what one is going to say, if language is thus doubled into two layers of which the first in some sense caps the second, then what one is doing is resorting to the use of a metalanguage. There is then here the presence of the metalinguistic code.

(c) This metalinguistic announcement has an aperitive function: it is a question of whetting the reader's appetite (a procedure which is akin to 'suspense'). The narrative is a commodity the proposal of which is preceded by a 'patter.' This 'patter,' this 'appetizer' is a term of the narrative code (rhetoric of narration).

(d) A proper name should always be carefully questioned, for the proper name is, if I can put it like this, the prince of signifiers; its connotations are rich, social and symbolic. In the name of Valdemar, the following two connotations at least can be read: (i) presence of a socio-ethnic code: is the name German? Slavic? In any case, not Anglo-Saxon; this little enigma here implicitly formulated, will be resolved at [lexia] number 19 (Valdemar is Polish); (ii) 'Valdemar' is 'the valley of the sea'; the oceanic abyss' the depths of the sea is a theme dear to Poe; the gulf refers to what is twice outside nature, under the waters and under the earth. From the point of view of the analysis there are, then, the traces of two codes: a socio-ethnic code and a (or the) symbolic code (we shall return to these codes a little later).

(e) Saying 'M(onsieur) Valdemar' is not the same thing as saying 'Valdemar.' In a lot of stories Poe uses simple Christian names (Ligeia, Eleanora, Morella). The presence of the 'Monsieur' brings will it an effect of social reality, of the historically real: the hero is socialized, he forms part of a definite society, in which he is supplied with a civil title. We must therefore note: social code. (f) "
-Roland Barthes i "Textual analysis: Poe's 'Valdemar'"

Barthes' lesning innebærer derfor en undersøkelse av hvordan betydning skapes og (som mine forelesere yndet å kalle det) eksploderer i en tekst. Idealet, for Barhtes blir dermed en tekst med mest mulig frihet for tolkeren (som han kaller "leseren"), og dermed altså en tekst hvor du ikke i så stor grad er bundet av for eksempel den hermeneutiske koden (som han i sitatet ovenfor kaller enigmaets kode) og den proaeretiske koden (eller handlingskoden - tidslinjen), som begge er koder som tvinger leseren til å følge en viss retning og dermed begrenser friheten i tolkningen.

Han snakker om readerly tekst (beklager, jeg aner ikke hva det heter på norsk, jeg har bare hørt begrepet på engelsk), som delvis er en måte å forholde seg til tekster på, men som også er en egenskap ved enkelte typer bøker, som for eksempel klassikere osv, hvor tolkningene ligger servert på et fat, så å si. I slike bøker trenger ikke leseren produsere eller skrive sin egen betydning, men kan bare ta over den ferdige. Dette er en slags litteraturens ekvivalent til fast-food. Writerly tekst derimot, er Barthes riktig glad i. Den gjør leseren til produsent, ikke konsument, i stand til å leke med språket og fratvinge det nye meningsinnhold.

Etter en fest hos François Mitterand (som ble valgt til fransk president året etter), ble Barthes påkjørt av en vaskeribil, hvorpå han døde, 28. mars 1980.
Han hadde i lang tid vært en av bidragsyterne til et avantgarde-blad som het Tel Quel. Der skrev også en annen stor teoretiker, Barthes' elev Julia Kristeva.

Hun ble født i Bulgaria, men flyttet til Frankrike i 1966, som 25-åring. Hun studerte videre i Frankrike og ble en del av den såkalte Tel Quel-gruppen i 1969. Hun giftet seg faktisk med en av grunnleggerne, Philippe Sollers, mens andre bidragsytere var Derrida, Barthes (som nevnt), Focault, Eco og en masse andre. I 1974 disputerte hun i forbindelse med doktorgraden La Révolution du langage poétique (Revolusjonen i det poetiske språk), og Roland Barthes, som satt i komiteen, uttrykte sin beundring for Kristevas teorier ved å forholde seg helt taus gjennom hele disputasen.

Kristeva har fått æren for å introdusere Bakhtin i vesten, og har benyttet hans begreper om dialogisme, karnevalitet og intertekstualitet om enn med sin egen vri. Hun skapte begrepet intertextualite, som ikke har noe å gjøre med tradisjonell intertekstualitet - altså hvordan forskjellige tekster griper inn i hverandre og kan analyseres sammen. Kristeva og flere andre franske teoretikere, som Barthes og Derrida, har en stygg tendens til å ta ord og gi dem ny betydning, gjerne ved å endre en bokstav, eller legge til en aksent på et sted. Dette henger sammen med verdien de legger i forskyvning av betydning, som motvirker metafysikk, men det skal jeg komme tilbake til i forbindelse med Derrida.

Intertekstualitet for Kristeva referer til en slags polysemi, altså at et tegn kan bety mange ting på en gang, og trekke på flere kilder samtidig. Dette minner dermed om både Barthes' koder og Bakhtins polyfoni, og det henger også sammen med teoriene til en annen mann ved navn Jacques Lacan. Han var psykoanalytiker, slik også Kristeva har blitt med tiden, og la stor vekt på at subjektet ikke måtte ansees som noe stabilt eller enhetlig, men som en stadig fornyende prosess. Dette står i motsetning til noe som kalles ego-psykologi (visstnok ganske populær i USA) der man ser for seg at psykoanalyse skal kurere ved å sørge for at ego er i kontroll over både id og superego. Lacan angrep dette som en sterkt feilaktig forenkling av Freuds ideer, og fremholdt at det slett ikke var noe stabilt og autonomt ved subjektet, slik ego-psykologi antydet. Følelsen av identitet er ifølge Lacan en illusjon som søker å dekke over de motstridende driftene som trekker det i forskjellige retninger. Subjektet er en kombinasjon av kultur, språk og ubevisste drifter. Det er derfor i stadig bevegelse.

For Kristeva er subjektet per definisjon et talende subjekt, og to av hennes sentrale begreper beskriver ikke bare hvordan subjektet fungerer, men kommer dessuten først og fremst til uttrykk i språket. Dette er det symbolske og det semiotiske. Det symbolske henger sammen med språk som et system av regler: Grammatikk og syntaks. Det er dette som gjør språk forståelig. Vitenskapsmenn og advokater forsøker i størst mulig grad å legge seg så nært opp til det symbolske som mulig når de skal uttrykke seg formelt. Det symbolske opererer med et system av identitet og forskjell, og gjør dermed at vi er i stand til å oppfatte virkeligheten omkring oss.
Det semiotiske, derimot, er kroppen, driftene og det underbevisste som hele tiden undergraver og forskyver det symbolskes klarhet og ordnethet. Også det semiotiske kommer til uttrykk i språket, men da i form av ufullstendig syntaks eller grammatikk. Det finnes altså ikke regler i det semiotiske. Det kommer sterkt til uttrykk i litteratur og poesi, hvor det får større utfoldelsesmuligheter, men sniker seg også inn i språk som søker å holde seg til det symbolske.

Kristeva unngår bevisst å oppvurdere det ene alternativet over det andre - det ville innebære et klart skille og en dikotomi, og som god post-strukturalist er Kristeva allergisk mot dikotomier. Et fungerende språk og menneske trenger både det symbolske og det semiotiske. Dersom det glir for langt i retning av en av dem, ender det i sinnsykdom eller død.

Dere legger kanskje merke til hvordan dette minner om Nietzsches skille mellom det dionysiske og det appolinske. Også han mente jo at det sunne var en balanse mellom de to, og ikke et samfunn der den ene fikk dominere. Han la også vekt på behovet for å ta med det kroppslige, det som sto for perspektivet, for å motvirke metafysikk, som er nettopp det Kristeva forsøker å gjøre med det semiotiske.

Det semiotiske, som kommer til uttrykk gjennom bruddene og forstyrrelsene i det symbolske, kan undergrave og motsi det det symbolske prøver å få frem. Samtidig er det det semiotiske som gir rytme og energi til det som sies, og det bidrar dermed til å gjøre det meningsfylt. Et språk uten det semiotiske ville høres ut omtrent som når noen bare leser opp fra et ark uten egentlig å tenke over eller forstå det som står der. Rent semiotisk språk, derimot, vil høres ut omtrent som barnebabbel.

Men tilbake til det opprinnelige poenget mitt: Språket og individet er resultater av en stadig vekselvirkning mellom motsetninger og påvirkninger, og det kan derfor ikke være stabilt eller enhetlig. På samme måte består alle ord av alle sammenhenger de har vært brukt i, noe som innebærer at alle litterære tekster dermed består av en myriade sitater som har sin innvirkning på deres betydning. Akkurat som at identiteten, hvem noen er, ikke kan fastslås en gang for alle (du er ikke den samme som du var da du var 5, 15, 20, eller i går), kan heller ikke betydningen av en ordkombinasjon fastslås en gang for alle.

Jeg vet ikke om jeg egentlig har klart å få frem hvordan dette henger sammen med Bakhtin. Hvis dere kommer i hu det jeg sa om polyfoni i den første artikkelen, ser dere det kanskje. Jeg nevnte at i polyfoniske romaner er det ingen styrende, kontrollerende instans, men heller en rekke motstridende stemmer som virker sammen og på hverandre, er i dialog.

Også for Kristeva er det altså et poeng å unngå monoglossia. Hun er imidlertid til tider mer uttalt politisk enn Bakhtin (som levde under Stalin) hadde mulighet til å være, noe som blant annet kommer til uttrykk i doktorgradsavhandlingen jeg nevnte tidligere: Revolusjonen i det poetiske språk. Hun hevder at destabiliseringen av mening som foregår i språket er med på å motvirke at vi stivner i status quo. I de tidligere skriftene var det imidlertid tydeligere knyttet til en politisk revolusjon, mens hun i senere år (vel, siden begynnelsen på 80-tallet, tror jeg) har snakket stort sett om en revolusjon i individet, som må ligge til grunn for enhver politisk endring.

Kristevas interesse for destabilisering av mening kommer også til uttrykk gjennom gjennom hennes fokus på det marginale, det som skiller seg fra normalen og dermed undergraver det monolittiske og enhetlige. Det som kan stå med en fot på utsiden og hindre monoglossia. Som kvinne i et mannsdominert akademisk miljø, og utlending i Frankrike, er hun jo selv dobbelt utenfor normalen, noe de aller fleste som skriver om Kristeva ynder å påpeke.

Det er en fare for at denne artikkelen blir alt for lang og alt for kort på en gang. Et av de viktigste aspektene ved Kristeva har jeg knapt nevnt, nemlig hennes teorier omkring psykoanalyse. Hun praktiserer som psykoanalytiker selv, og bruker teoriene sine både i litterære analyser og terapi. Kristeva har dessuten gjort det kunststykket å gjøre psykoanalysen stuerent for feminister, noe som i seg selv er utrolig. Feminister ville ikke ha noe å gjøre med psykoanalyse fordi Freud var en idiot og misogynist. Kristevas teorier er dermed en form for dialogisme i praksis.

I 2004 fikk hun som første person noensinne Holbergsprisen for "nyskapende arbeid knyttet til problemstillinger i krysningsfeltet mellom språk, kultur og litteratur." Hun er forøvrig den eneste av dem jeg skriver om i denne artikkelen som fortsatt er i live.

En teoretiker som tar destabilisering av mening om mulig ett skritt lenger, er nylig avdøde Jacques Derrida. Han er mannen bak dekonstruksjon, kanskje den mest radikale versjonen av post-strukturalisme, eller i alle fall gjerne fremstilt som det. Men først litt om mannen:

Derrida kommer opprinnelig fra Algerie, men flyttet til Frankrike like etter krigen. Fra 1952 studerte han under Michel Focault* (som jeg alvorlig vurderte å ta med i denne artikkelen, men jeg måtte gjøre et ganske heftig utvalg) og Louis Althusser ved École Normale Superieure, et slags eliteuniversitet i Frankrike. Etter krigen mellom Algerie og Frankrike, kom han i kontakt med Tel Quel-gruppen, som jeg har nevnt tidligere.

Derridas store gjennombrudd kom med et foredrag han holdt ved John Hopkins University i 1966, på en konferanse som egentlig skulle handle om strukturalisme (som den anglo-amerikanske verden nettopp hadde begynt å oppdage). Derrida hadde aldri vært strukturalist, og hadde allerede kritisert bevegelsen i flere år. Han så den som bare enda en videreføring av metafysiske strukturer, hvor man går tilbake til et ubevegelig, uforanderlig senter og orienterer seg derfra.

Hvis dere leste det jeg skrev om Nietzsche i den første artikkelen, vil dere kanskje huske at jeg også i den forbindelse kom inn på metafysikk. Jeg skrev at Gud er en metafysisk størrelse, men slett ikke den eneste. Hva som helst kan naturaliseres og opphøyes til metafysikk. Legg merke til at 'metafysikk' ikke brukes i betydningen "ting som er der, men som du ikke kan se" eller lignende, og altså ikke bare i referanse til det religiøse eller det overnaturlige. Glem den betydningen av ordet.

La meg ta en av digresjonene jeg lovte i begynnelsen.

En mann ved navn Bachelard gjorde et poeng ut av at vitenskapen forsøker å være objektiv, men at den siden den uttrykker seg språklig ikke kan unnslippe den retoriske bruken av metaforer. Språk er altså ikke bare grammatikk. Selv om den (som skal være objektiv) definerer seg i motsetning til poesien (som skal være subjektiv), benytter den seg altså av poesiens fremste varemerke: bilder, metaforer. Overføringer fra en sfære til en annen. Og det er det strukturalisme gjør mår den forsøker å være objektiv ved å bruke metaforer hentet fra geometrien for å beskrive narrativer, samtidig som om den forsøker å gi inntrykk av at de geometriske figurene er noe som ligger i teksten fra begynnelsen av.

Å bruke geometriske figurer på denne måten har flere konsekvenser. Det innebærer at man blir nødt til å ignorere de aspektene ved et narrativ som ikke lar seg redusere til en geometrisk figur, og at man dermed ikke kan beskrive kraft, begjær, uklarheter - eller det ene som kanskje er mest karakteristisk for narrativer: endring i tid.
Tid blir altså redusert til en romlig figur som enten må fremstille hele utviklingen som en samtidig helhet, eller må ta tverrsnitt av et øyeblikk.

Samtidig er denne drømmen om geometrisk klarhet et spørsmål om makt og trygghet. Man rammer inn narrativet ved en oppdeling i nivåer som brukes til å organisere og overvåke det. Hvis dere leste artikkelen jeg skrev om narratologi, vil dere kanskje huske inndelingen som gjerne gjøres av kommunikasjonssituasjonen. Den implisitte forfatteren, fortelleren, tilhøreren og den implisitte leseren befinner seg alle på forskjellige plan i teksten. På samme måte finnes det pene inndelinger i tid, der kanskje særlig Genette har gjort sitt for å vise hvordan et narrativ kan ha analepser (tilbakeblikk) og prolepser (frampek) av forskjellige slag, alle pent og symmetrisk inndelt. Man kan dessuten dele inn narrativet i indre nivåer: Et diegetisk nivå (hovednarrativet, kan man si), kan ha hypodiegetiske fortellinger i seg (ta fortellignene som fortelles av personene i Don Quijote), mens det samtidig kan ligge et metadiegetisk nivå (altså over hovednarrativet), hvor en forteller for eksempel kan kommentere det diegetiske nivået.

Om man vil ha en godt kontrollert tekst med klar orden og klassifisering, er det viktig å unngå lekkasje mellom nivåene. Man må ha renhet og klare avgrensninger. Orden og klarhet, om dere husker, er imidlertid nettopp det som er suspekt i post-strukturalistisk teori. Enhet hører sammen med monoglossia, og er en illusjon som søker å dekke over ulikheter og motstridende synspunkter. Alle skal være like og lykkelige. En ekte gaga-verden, klart til stede i en rekke dystopier. For ikke å snakke om fascistenes drømmer for verden. Alle kvinner skal hete Ingrid og ha lange lyse fletter og blå øyne. Alle menn skal hete Fritz og gå i uniform. Og de skal alle være heterofile og få mange akkurat like barn. Gud forby at noen skulle skille seg ut, eller enda verre, skape uklarhet i kategoriene (trasvestitter og homofile må fjernes. straks).

Man kan ikke ha forskjeller i en slik geometrisk, romlig modell. Se bare for dere tre-modellen eller den ellers veldig fine sirkelmodellen. Ingen av dem er i stand til å inkorporere indre forskjell. De er avhengige av rene skiller. Problemet er at disse rene skillene ikke finnes naturlig i narrativ, eller heller ikke de fleste andres steder. Dikotomier, som den ultimate 'klare inndeling', søker å gi inntrykk av det, men det fine skillet mellom mann og kvinne kompliseres for eksempel av homoseksualitet, biseksualitet, transseksualitet, hermafroditter eller lignende. En kan ikke være del av to forskjellige konsentriske sirkler (jada, jeg vet sirklene mine ikke er konsentriske), eller del av to forskjellige undergrupper uten at det skaper rot i systemet. Og rot i systemet er skumle greier. Det er en av aksiomene i vestlig metafysikk at om det er vitenskapelig bra og fint skal det ikke være rot og uklarheter i systemet. Den geometriske ordningen med klare adskillelser orienterer seg i forhold til et senter som bidrar til å organisere og homogenisere. Innenfor en gruppe skal alt være likt, og det skal ikke være likt noe av det som er utenfor.

Det er dette senteret som er problematisk ifølge post-strukturalister (om en skal generealisere litt). Det er her man plasserer 'essens', 'opprinnelse' eller ubevegelig geometri. Tenk på Platons ideer eller Aristoteles' ubevegelige beveger. Senteret tillater spill og bevegelser innenfor klare grenser, men det er selv unntatt bevegelsen. Det gir stabilitet og trygghet. Får togene til å gå til riktig tid. Når ting alltid er de samme, vil de ikke plutselig hoppe frem og skrike "bø!" akkurat idet du går rundt et hjørne. Det er med andre ord trygt og godt. Man trenger ikke å tenke så mye.

Samtidig innebærer det imidlertid en hierarkisering som er problematisk. Den implisitte forfatteren stilles over, kontrollerer fortelleren, som igjen stilles over og kontrollerer karakterene, som igjen stilles over og kontrollerer eventuelle personer i historiene de måtte fortelle. Og den implisitte leseren har bedre oversikt, utsikt over teksten enn for eksempel tilhøreren, eller andre karakterer. Den implisitte fortelleren og den implisitte leseren plasseres dermed på et høyere nivå enn alle andre. Dette høres kanskje ikke så rart ut, for vi er veldig vant til å tenke på denne måten. Det er, som Nietzsche eller Derrida kanskje ville sagt, en del av den vestlige metafysikken.

Det handler ikke bare om geometri og nivåer, men også om underkastelse. Det hypodiegetiske nivået, altså det hvor historien i historien befinner seg, tjener det diegetiske, som igjen er underkastet det metadiegetiske. De lavere nivåene har dermed ingen autonomi, men har bare verdi i så måte som de spiller en rolle for de høyere. Senteret tvinger dessuten alt inn i et mønster. Det er som et barn med slegge som skal plassere trekantede og firkantede og runde figurer i en form med plass til dem, men insisterer på å kjøre den runde ned i det firkantede rommet. Den ignorerer den runde figurens egenart, og gjør vold på den i et forsøk på å tilpasse den mønsteret det har tenkt ut på forhånd. Det er med andre ord snakk om et dogma som priviligerer enkelte narrative trekk uten noen god grunn, noe som ikke kan være akseptabelt i noen vitenskap. Segmentering og geometriske figurer overkoder teksten, og gjør at man kun ser det stabile, gjennomgangsfigurene. Man gjør deretter disse til lover, og trekker konklusjonen at det er dem man skal se etter. En tautologi, kan man si.

Senteret, det faste punktet, selve det metafysiske, er ikke i stand til å se sin egen hybriditet og sin avhengighet av andre referansesystemer. Om jeg skal trekke inn religionsvitenskap, minner dette om tendensen i det tidligere paradigmet (Eliade og gjengen) hvor man var ute etter det rent religiøse, homo religiosus som skulle være uberørt av andre motivasjoner og tilknytninger. Også der viste det seg, som jeg er sikker på at jeg har nevt før, at denne homo religiosus (det religiøse menneske) var en mann av eliten, selv om det ble forsøkt tildekket i studiet. Det universelle menneske er aldri universelt, men det er alltid noen som vil late som om de er det. Det er dette faste punktet som må destabiliseres. I religionsvitenskapens tilfelle skjedde dette ved at man for eksempel pekte på at homo religiosus gjerne tok seg en kone, eller utførte enkelte seremonier som bare eliten kunne gjøre. En slik destabilisering setter hele strukturen i bevegelse, og det er det Derrida vil. Han vil bort fra det essensialistiske, det som leter etter det essensielt religiøse, det essensielt kvinnelige, det essensielt litterære etc, og vise at det ikke finnes noen essens, at det hele er konstruert og naturalisert, og at vi må være klar over det.

Derridas alternativ er altså dekonstruksjon, en teori (eller kanskje heller metode, praksis - terminologi kan man drepe seg på) som er riktig vanskelig å sammenfatte. En av grunnene til at den er så vanskelig tilgjengelig er at Derrida og andre dekonstruksjonister gjør sitt ytterste for å unngå at den skal bli metafysikk, som jo er nettopp det de er motstandere av. Man kan derfor ikke spikre det ned en gang for alle. Derrida har først og fremst presentert det i praksis, og det er lite teoretiske skrifter som forklarer dekonstruksjon. Jeg har imidlertid allerede pekt på et av de fremste formålene ved metoden: Den vil stikke hull på alle essenser, vise at dikotomier ikke egentlig er dikotomier, og at det uforanderlige og klare senteret alle metafysikker hviler på egentlig ikke er hverken uforanderlig eller klart, og egentlig inneholder sin egen motsetning. Narratologi har ignorert mye av det som er karakteristisk ved narrativ, så som urenheter, blandinger, uklarheter, endring og spill i sitt forsøk på å redusere det til matematikk og geometri.

Selv i fysikken og matematikken har man gått bort fra det paradigmet strukturalismen forutsetter. Klare avgrensninger er noe vi har fra grekerne. Vi trodde de var hyggelige folk, og så gjør de slikt mot oss. Euklidsk geometri er slett ikke det eneste alternativet på Gløshaugen i dag. Calcuttagutta har jo en t-skjorte med Riemann-tensoren på sin cafepress-butikk. Hos Euklid møtes ikke to parallelle linjer, og man kan dermed ha klart avgrensede, pene, rene rom, mens kvantemekanikken opererer med noe så ustrukturalistisk som superposisjoner, at ting kan være på to steder samtidig (eller ingen av dem?), helt til man sjekker, at katten, om jeg skal være frekk, kan være både død og levende. Tilgi meg forenklingene, jeg håper dere tar poenget.

Internet er et annet glimrende eksempel. Hvor er det? Hvor er grensene? Hvordan skal man dele det inn i nivåer? Det skal jeg komme tilbake til i forbindelse med Deleuze. La meg imidlertid vende tilbake til realfagene for et skakket øyeblikk og nevne i fleng fraksjonale dimensjoner og kaosteori (dette for at Gløshaugen-gjengen skal skjønne hva jeg snakker om, uten at jeg vet det selv). Ta uendelighet, dessuten. Pythagoras, som kunne vært strukturalist, skal jo angivelig ha drept en av sine disipler da han antydet at roten av to, eller var det pi?, var et irrasjonalt tall, altså et tall med uendelig mange desimaler. Uendelighet var nemlig ikke pent og ryddig, og man kunne i alle fall ikke regne med det. Hvis det er uendelig mange tall mellom 0 og 1, hvor skal man da trekke grensen mellom dem? Uryddig, uklart, ekkelt, og strukturalistene får fnatt.

Om man vil følge det videre, kan man ta begrepet om en sjel, en essens av mennesket som ikke kan deles videre og som er udødelig, uten begynnelse og uten slutt, eller om den har en begynnelse, så er den hos gud, den ultimate ubevegelige beveger. Sammenlign dette begrepet med ortodoks buddhisme, som hevder at mennesket ikke har noen kjerne i det hele tatt, men at det hele er et spill mellom begjærskrefter av forskjellig slag. Målet er ikke at sjelen skal komme til paradis, men at de forskjellige komponentene skal oppløses i intet og fred. Dette passer ikke inn i strukturalismen, men kan i alle fall leses av post-strukturalismen. Det at Nrivana i skolebøker gjerne beskrives som buddhistenes paradis kommer av nettopp dette, at vi ikke klarer å se for oss at det ikke finnes noe essensielt, at alt bare er flukturende saker som skal oppløses. Der intethet kan sees som noe positivt, er det i vesten skremmende, akkurat som uendelighet.

Derridas mål er å åpne tekster for forskjellige meninger, tolkninger, og de gjør det ved å ta tak i dikotomiene og vise at de ikke er stabile motsetninger. Hvis grensen mellom motsetningene er flytende, følger det at meningen og tolkningen heller ikke er stabil og tydelig. Det er et sentralt poeng at dette ikke er noe som skal påtvinges teksten som analyseres fra utsiden, men skal komme naturlig av tekstens egen logikk. Det er i det hele tatt viktig for post-strukturalister å se på den enkelte tekstens egenart, det som skiller den fra andre tekster.

For å åpne teksten, tar dekonstruksjon gjerne utgangspunkt i såkalte aporier i en tekst. Dette er deler hvor det ikke er klart hvilken betydning som ligger i ordene. Hvis man velger å tolke dem i en bestemt retning, har det gjerne betydning for resten av teksten også. Om jeg ikke tar helt feil (et forbehold som forøvrig gjelder for hele denne artikkelserien) er for eksempel "How can you know the dancer from the dance", siste linje i Yeats' Among School Children en apori(a?). Paul de Man (en annen dekonstruksjonist) har i en av sine artikler pekt på hvordan tolkningen av hele diktet blir forskjellig alt etter hvordan man leser denne siste linjen, og de to lesningene er motsatte og kan ikke forenes:
Er det et faktisk spørsmål, der man vil vite hvordan danseren og dansen kan skilles fra hverandre, eller er det et retorisk spørsmål som altså vil si at danseren ikke kan skilles fra dansen?
Problemet ligger i at man ikke kan velge en av tolkningene som autoritativ uten å tvinge sitt syn på teksten, og dermed er teksten åpnet.

Det er så mye mer som skulle vært sagt om Derrida, men det er spinn umulig uten å gå inn på en hel masse filosofisk terminologi som jeg ikke har kontroll på. Han har skrevet over en bok i året siden 1972, så dere kan jo selv forestille dere hvor vanskelig det er å få overblikk over arbeidet hans. Han døde av kreft for to år siden, og da han døde, sto dette på trykk i The Guardian.

Der strukturalismen prioriterer de faste punktene, væren, der ting er stabile og tilnærmet urørlige, ignorerer den altså bliven, perioden mellom de stabile punktene, der ting skifter og beveger seg. Det er ingen gitt grunn til at væren skal prioriteres over bliven, men fordi man må ha dikotomier og foretrekker klare avgrensninger, blir det slik. Derrida gjør imidlertid et poeng ut av at bevegelse kan være vel så bra som stillstand, en ide man også finner hos Nietzsche, som mente at viljen til makt kommer til uttrykk i kunst, der den kan utfolde seg uten å miste sin kraft ved å identifisere seg med væren, slik vitenskapen må. En annen mann som har tatt tak i denne problemstillingen er Gilles Deleuze, en av de virkelig store post-strukturalistene. Også han går inn for å unngå hierarkiseringer, om enn ikke på helt samme måte som de ovennevnte. Før jeg sier noe mer om ham, vil jeg at dere skal ta inn det følgende:
1. Et sitat fra Wikipedia
2. Et bilde

Sitatet er som følger:
"His books Difference and Repetition (1968) and The Logic of Sense (1969) led Michel Foucault to declare that "one day, perhaps, this century will be called Deleuzian."[1] (Deleuze, for his part, said Foucault's comment was "a joke meant to make people who like us laugh, and make everyone else livid."[2])"
Og her er bildet:
Egentlig føler jeg at disse to tingene oppsummerer mannen vel så bra som jeg kan gjøre i en artikkel som denne, men jeg må vel forklare meg likevel. Mannen er vel egentlig filosof, og ikke egentlig litteraturviter, men det er jo nettopp den typen distinksjoner som blir stadig vanskeligere å gjøre i en post-strukturalistisk verden. Veldig mye av filosofien sin får han nemlig frem gjennom analyser av bøker, og det må nevnes at de siste par tiårene samarbeidet han heftig med en mann ved navn Felix Guattari.

Deleuze har gjennom hele sin akademiske karriere vært opptatt av å snu opp/ned på ting (om jeg kan tillate meg å si det). Han begynte med å peke på at mens man tradisjonelt hadde sett på identitet som en forutsetning for forskjell (altså at a er forskjellig fra b - noe som antar at a og b er to stabile ting), var det heller slik at identitet var noe som fulgte av en serie forskjeller. Å være Camilla innebærer ikke bare at jeg er annerledes enn Tor, men også at jeg er annerledes enn Silje, min mor, min lillesøster og alle andre rundt meg. Det er ikke slik at forskjellen mellom Tor og meg springer ut av at vi har forskjellige essenser. Individet er heller ikke den endelige, stabile kategorien i all denne differensieringen, men består tvert imot av et stadig foranderlig spill av krefter og begjær. Gir det mening? Les det en gang til hvis ikke. Hent en bamse, om det er nødvendig. Disse forskjellene går ut i det uendelige, og det å si at to ting er "det samme" blir dermed en grov forenkling, en reduksjon. Som er nettopp det strukturalistene ynder å drive med. Akkurat som bevegelse og kraft er blant post-strukturalistenes favorittord, er reduksjon og reduksjonisme de store fy-ordene, de verste anklagene man kan rette mot en teoretiker.Og det er dette, dermed, som for enhver pris må unngås.

Også hos Deleuze er dette med bevegelse og kraft sentrale begrep. Han ser for seg at alt består av en kontinuerlig differensierende prosess, der alt folder seg inn i og ut av alt, der alt er knyttet sammen i et virvar av sammenhenger. Han hevder også at enkte tenkning er det som bryter med kategoriene vi har arvet, tankene som endrer hvordan vi tenker. Det er altså ikke et forsøk på å finne den endelige, stabile Sannheten, for det er en metafysisk illusjon. Man skal ikke lese tekster (det være seg fag eller fiksjon) for å finne Den riktige tolkningen, men heller for å se på hvordan teksten hele tiden forsøker å få tak på virkeligheten. Om jeg igjen kan tillate meg å sitere wikipedia:

...rather than seeing philosophy as a timeless pursuit of truth, reason, or universals, Deleuze defines philosophy as the creation of concepts. For Deleuze, concepts are not identity conditions or propositions, but metaphysical constructions that define a range of thinking, such as Plato's ideas, Descartes's cogito, or Kant's doctrine of the faculties. A philosophical concept "posits itself and its object at the same time as it is created."[13] In Deleuze's view, then, philosophy more closely resembles practical or artistic production than it does an adjunct to a definitive scientific description of a pre-existing world

Som en følge av denne filosofien, bryter gjerne Deleuzes lesninger av både filosofer og andre forfattere med det man forventer. Han skal ha beskrevet sin metode som enculage, noe Wikipedia (nå kommer Kjelling til å le av meg fordi jeg lener meg for mye på wikipedia igjen) oversetter med "buggery": å snike seg opp bak en forfatter og skape et avkom som er tydelig dennes, men samtidig merkelig og annerledes. Han presenterer det altså ikke som det den og den mente, men som et møte mellom ham selv og hans ideer og verket han gjør lesninger av. Dette minner, som dere kanskje legger merke til, om Barthes' tekstkonsept.

Som de fleste post-strukturalister er altså Deleuze en stor motstander av dikotomier og hierarkiseringer. Han vil ikke godta at noe skal utestenges, at noe skal fjernes eller fastspikres en gang for alle. Det er dermed ikke snakk om å erstatte form med force (altså kraft og bevegelse, det som så ofte har blitt utelatt fra de 'objektive' studiene). Det ville bare være å reversere dikotomien, ikke å oppheve den. Om man skal trekke dette ut i politikken, kan man for eksempel se på hvordan enkelte feministiske grupperinger insisterer på at mannen ikke lenger er mer verdt enn kvinnen, men at kvinnen, tvert imot er mer verdt enn mannen. Det er en klassisk reversert dikotomi, og det hjelper vel ingen.

Den ultimate hierarkiske modellen er treet, som brukes for å beskrive føydalstrukturer, for eksempel. Som et alternativ til denne modellen , stiller imidlertid Deleuze opp rhizomet.

Et rhizom er et navn som også er hentet fra biologien. Se for dere rotstrukturen til en hvitveis-tue. Alle de små røttene henger sammen med andre på kryss og tvers, og man kan ikke finne en selvsagt begynnelse. Å se på teksten på denne måten innebærer at man kan gå inn i den hvorenn man vil, og følge den ruten man ønsker. Man trenger ikke å forholde seg til hovedretningen. Deleuzes teori er dermed mye mer radikal enn for eksempel Barthes. Han ønsker imidlertid ikke å erstatte tre-figuren med rhizomet. Det ville jo være å skape en ny dikotomi, og bare snu den på hodet. Poenget, for Deleuze, er at man må unngå å gå inn i teksten med et forhåndsskapt begrepsapparat, eller et mønster som man vil tvinge teksten inn i. Man trenger derfor både rhizom- og tremodellene. Fremfor alt, ifølge Deleuze, må man imidlertid hente bildene og metaforene fra teksten. Det blir dermed feil å gå til geometrien etter dem, med mindre teksten legger opp til det (og det er jo ikke umulig).

Jeg nevnte at jeg skulle komme tilbake til internet i forbindelse med Deleuze. Dere skjønner kanskje allerede hvor jeg vil hen i og med rhizomet. Nok om den saken.

De siste 25 årene led han av en fæl lungesykdom som gjorde det vanskeligere og vanskeligere for ham å gjøre selv de minste ting, og i 1995 tok han selvmord ved å hoppe fra vinduet til leiligheten han bodde i. Dette selvmordet står i stor kontrast til det han skrev, for gjennom hele forfatterskapet er det en trå av positivitet, humor, livsbejaelse, om jeg skal bruke et så utslitt ord. Han får til og med Kafka til å bli en humoristisk forfatter. Det er ingen liten sak bare det.
Men jeg antar at å være tvunget til å leve uten å kunne virke ble umulig for en så pass produktiv og briljant mann.

Der tror jeg faktisk jeg gir meg, og erklærer denne artikkelserien for over. Ikke en linje for tidlig, selv om jeg egentlig burde skamme meg fordi det er så mye jeg har hoppet over.
Kudos til dem som faktisk har lest alt.

*) Her finner dere en video av Foucault som diskuterer med Chomsky. Den slutter ganske brått, men andre del finner dere her.


Wikipedia: Barthes
Wikipedia: Deleuze
Wikipedia: Derrida
Wikipedia: Focault
Wikipedia: Guattari
Wikipedia: Kristeva
Forskningsrådet, årsrapport
McAfee, Noëlle. 2004. Julia Kristeva. Routledge Critical Thinkers, London.