Det er ingen hemmelighet at jeg ikke an fordra Dan Brown. Jeg har, sant å si, alvorlige problemer med Dan Brown. Og når noen sier at han er en kjempegod forfatter (dette kommer gjerne fra folk som ikke leser annet enn Donald VG til vanlig), føler jeg at jeg burde forlate rommet for ikke å skade noen.

Hvorfor?
Det er i grunnen et legitimt spørsmål. Jeg har jo lest bøker av dårligere forfattere, om enn ikke så mange (L. Ron Hubbard er et glimrende eksempel, Barbara Cartland et annet), og om disse får meg til å føle meg noe uvel når jeg tenker på dem, fører de ikke med seg det raseriet jeg føler overfor Brown.

Og faktum er jo at folk liker det han skriver. Gjør ikke det ham til en god forfatter? Hvorfor skal en litteratursnobb som meg sitte her og si hva som er godt og dårlig? Når folk flest liker ham, kan han da ikke være en dårlig forfatter? Og han får da i alle fall folk til å lese. Mennesker som ellers vegrer seg for å lese noe tykkere enn dagbladet sitter oppe om natten for å lese ferdig en bok på godt over 200 sider.

Joda, det er bra at folk leser. Jeg skulle bare så inderlig ønske at de kunne lese noe av kvalitet. Jeg har hatt mange diskusjoner med blant annet en av onklene mine, om hvorvidt kritikere har noen funksjon. Om de bare er snobbete bedrevitere som vil kontrollere hva alle andre skal like. Det har jo siden 60-tallet da også vært en konvensjon innen litteraturvitenskap som sier at man ikke skal dømme mellom god og dårlig litteratur, for alt er tekst og derfor skal alt studeres på likefot. Dette var et resultat av en noe feilslått marxistisk ideologi (slik jeg ser det), som på død og liv skulle rehabilitere populærlitteratur (fordi populær kommer av populi, altså folket, massene, proletariatet, som datidens marxister idealiserte). Selv om all tekst er verd et studium, hindrer imidlertid ikke det at man kan sette opp kriterier for hva som er bra og hva som er dårlig litteratur.

Et av mine favorittsitater er av Anatole France: "Hvis 50 millioner mennesker sier noe tåpelig, er det fortsatt tåpelig". Man kan ikke anta at majoriteten nødvendigvis har rett bare fordi det er en majoritet. Det er som å påstå at Britney Spears lager kvalitetsmusikk bare fordi så mange kjøper platene hennes, eller at Days of Our Lives er kvalitetsfjernsyn fordi det aldri ville vart så lenge hvis ikke en hel masse mennesker hadde sett det hver dag. Eller at "Elg i solnedgang" er et fint maleri fordi så mange har en kopi på veggen (skjønt kanskje ikke nå lenger). Man kan selvfølgelig påstå det. Litt som at man kan spise fluesopp...

Det alle disse (kanskje med unntak av fluesoppen) har til felles er at de er fulle av klisjeer, at de ikke utfordrer oss, men bare kjører lettfordøyelige rytmer om og om igjen. Det er lett å akseptere mønstre. Det er en del av oss som liker å gjenkjenne ting. Aristoteles pekte på det allerede for over 2300 år siden. Men en av de tingene som gjør litteratur verdifull er at den er i stand til å ikke bare følge, men også bryte disse mønstrene og få oss til å tenke på nye måter. Slik jeg ser det er dette en vital funksjon, for tanker som bare følger mønstre kan være ekle greier og evnen til å se ting på nye måter gjør det vanskeligere å falle for billig retorikk og ekstremisme.

"Fakta"
Mitt hovedproblem når det gjelder herr Brown er imidlertid hans noe ... slepphendte bruk av historie.

I den forbindelse har jeg en tilståelse å komme med. En av mine store favorittbøker er Baronesse Orczys The Scarlet Pimpernell, en bok som ikke bare er en symfoni av klisjeer, men som heller ikke har et helt godt grep om faktiske historiske hendelser og som ikke nøler med å mangedoble antall døde og presse dem inn i en dag for å vise hvor onde de revolusjonære er. Jeg har gått i meg selv for å finne ut hvorfor jeg liker den boken, men hater Brown så intenst, og jeg har kommet frem til dette. Baronesse Orczys bok har en stor fordel: Sir Percy Blackney. Men kanskje viktigere: Den har ikke en introduksjonsside som hevder at det som er feil faktisk er riktig. Det har Brown.

Problemet ligger i at lekfolk kan ta det som forutsettes som "sant" i bokens univers som sant i vår verden, noe det ikke er. Grunnen til dette er både denne "fakta"-siden og diverse dumme uttalelser Brown har kommet med i diverse media. Det aller verste med Brown, slik jeg ser det, er at dersom du angriper ham for dårlig research sier han "Men det er jo bare fiksjon", men et par dager etter sitter han på National Geographic Channel og sier at "Joda, dette er sant".

La meg sakse fra et intervju med Dan Brown gjort av en Matt Lauer for NBC Today:

Matt
How much of this is based on reality in terms of things that actually occurred? I know you did a lot of research for the book.

Dan
Absolutely all of it. Obviously, there are--Robert Langdon is fictional, but all of the art, architecture, secret rituals, secret societies, all of that is historical fact.

Matt
So what'd you do? You traveled the world, you know, running into museums and…

Dan
Essentially, yeah.

Matt
...interviewing a lot of historians.

Dan
My--well, I'm very fortunate. I married an art historian who, you know, with whom I travel, and we have a great time.

Jeg vil anta at Dan Browns kunsthistoriker-kone tok harakiri/pakket kofferten kort tid etter at dette intervjuet gikk på luften.

Saint Sulpice-kirken i Paris har angivelig følt seg tvunget til å sette opp et skilt hvor man kan lese følgende:

Contrary to fanciful allegations in a recent best-selling novel, this [the line in the floor] is not a vestige of a pagan temple. No such temple ever existed in this place. It was never called a Rose-Line. It does not coincide with the meridian traced through the middle of the Paris Observatory which serves as a reference for maps where longitudes are measured in degrees East or West of Paris. Please also note that the letters P and S in the small round windows at both ends of the transept refer to Peter and Sulpice, the patron saints of the church, and not an imaginary Priory of Sion.

"Fanciful" er slikt et fint ord.

La meg ta for meg noen av "faktaene":
Forrerst i boken står det først om at The Priory of Sion
- a European secret society founded in 1099 - is a real organization. In 1975 Paris' Biblioteque Nationale discovered parchments known as Les Dossiers Secrets, identifying numerous members of the Priory of Sion, including Sir Isaac Newton, Sandro Botticelli, Victor Hugo og Leonardo da Vinci.

Dette er, som dere kanskje har gjettet, bare tull. Den "hemmelige" organisasjonen Priory of Sion stammer fra midt på 50-tallet, da en mann ved navn Pierre Plantard som ønsket å fronte seg selv om etterkommer etter Merovinge-kongene fikk noen venner med på å forfalske et sett dokumenter som skulle underbygge dette kravet. Det er imidlertid tilbakevist uten rom for tvil, og man har brevene de skrev til hverandre i løpet av forfalskningen som beviser. De plantet deretter disse forfalskningene i biblioteker over hele Frankrike.

Påstandene om Opus Dei skal jeg ikke gå så hardt innpå. Jeg vet lite om dem og de har ikke noen stor rolle i boka. Jeg synes i grunnen alle ekstremister er litt skumle... Men helt til slutt på denne "fakta"-siden skriver han at "all descriptions of artwork, architecture, documents and secret rituals in this novel are accurate". Og det er da jeg får voldelige tendenser. Det er nemlig en rekke feil i hans beskrivelser av artwork, architecture, documents and secret rituals. Blant dokumentene som omfattes av denne introduksjonen er ikke bare Les Dossiers Secrets, men også mye av det han skriver om evangelier av alle slag.

Apokryfe evangelier
Jeg tror dette er det riktige stedet å gå nærmere inn på nøyaktig hva som er feil med Browns lesning av de apokryfe evangeliene, altså de evangeliene som ikke ble med i det kristne nye testamente. Jeg vet ikke om dere husker hva jeg skrev i forbindelse med oppstanden rundt Judasevangeliet. Dere kan godt lese det en gang til for sikkerhets skyld. De apokryfe evangeliene er for det første (selv om Dan Brown etter hva jeg kan huske er litt forvirret med hensyn til dette) ikke blant Dødehavsrullene. Dødehavsrullene var skrifter fra rundt starten av vår tidsregning, men de tilhørte sekter innenfor jødedommen og enkelte gammeltestamentlige bøker som regnes som kanoniske i dag. Det Brown tenker på er Nag Hammadi-tekstene, som inneholdt flere apokryfe evangelier, deriblant Phillip-evangeliet som han siterer heftig fra.

Phillip-evangeliet er datert til andre halvdel av det andre århundre, altså senere enn de kanoniske evangeliene i nåtidig kristendom. Det er gnostisk, akkurat som det tidligere nevnte Judasevangeliet, derav behovet for en kvinnelig halvdel som komplementær til den mannlige. I denne forbindelse bør det nevnes at Brown inkluderer en utlegning om hvordan det arameiske ordet for "companion" betyr "kone", noe som i seg selv er helt kurant; men dette evangeliet er koptisk. Interessant nok. Helt annet språk. Det koptiske ordet betyr seksualpartner, så Brown er ikke helt på viddene. Han har bare kommet med en hel masse feilinformasjon der han like godt kunne holdt seg til fakta.

Det er altså kulturelle og religiøse grunner til å ville fremstille Jesus som en del av et mannlig og kvinnelig par. Brown hevder at dette var den opprinnelige sannheten, og at de senere evangeliene bestemte seg for å ignorere det, men sannheten er den at de evangeliene som er kanoniske faktisk er de tidligste. De er de eneste som er skrevet innenfor perioden av levende minne. Uten at vi av den grunn skal sluke dem rått.

Browns antydning om at det ville ha vært uhørt for Jesus å forbli ugift (som jødisk mann og rabbi) er forøvrig ikke holdbar. Først og fremst er det suspekt å kalle ham en rabbi -- det gjelder ikke i den forståelsen man legger i ordet i dag. Videre var det slett ikke uvanlig at sektledere forble ugifte. Karismatiske profeter og denslags.

Han ser forøvrig for seg keiser Konstantin som den store slemme mannen som har tvunget kristendommen inn i en mannssjåvinistisk ignorering av Sannheten om Jesus og Maria Magdalena &c, &c. Som Konstantins verktøy i denne sleske planen ser han for seg konsilet i Nikea. Saken er imidlertid den at dette konsilet, eller i det hele tatt noen av dem, slett ikke diskuterte hvilke skrifter som skulle inkluderes i kanon. De var opptatte med å diskutere Jesu guddommelige natur. At han skulle ha greid å "redigere" evangeliene antyder forøvrig nærmest at han var allmektig. Kopier av evangeliene florerte, og han måtte da ha kalt inn kopiene fra hele det kristne området. Og det var relativt stort.

Når Konstantin ikke er den store slemmingen, er det Vatikanet. Store slemme Vatikanet. Brown fremstiller det som maktsentrum i den tidlige kirken, og snakker blant annet om at Vatikanet skulle ha undertrykt gnostiske skrifter. Splittelsen mellom øst- og vest-kirken fant, etter hva jeg kan huske, ikke sted før i 1054, altså gode 600 år senere, og Roma var ikke øverst på listen over maktsentra i senantikken/tidlig middelalder. Roma, så vidt jeg forstår, og dermed Vatikanet (som har fått navn etter en høyde i Roma) ble ikke noe fast sentrum før nærmest 400 år etter det igjen.

Nattverden
Dan Browns kone er altså kunsthistoriker. Jeg vet ikke om det er fra henne han har fått disse ideee om at Leonardo da Vincis maleri skal fremstille Maria Magdalena ved siden av Jesus. Hun er i så fall på kant med nær sagt alle andre kunsthistorikere. Jeg skal ikke gå inn på de konvensjonelle tolkningene av bildet i for stor grad (12 disipler --vanlig, trenger ikke forklaring; "Maria" vanligvis Johannes, som var yngre enn alle de andre (derav mangelen på skjeggvekst); i skisser til bildet er figuren merket som Johannes).

Som en veldig smart amerikaner (ja, de finnes) jeg kjenner påpekte, er kanskje grunnen til at folk faller for Browns historie at kunst kan tolkes på mange måter, og kanskje spesielt billedkunst er åpen for mange historier. Når folk så finner igjen den historien Dan Brown har lagt inn i bildene, antar de at det de ser er Leonardo da Vincis intensjon og dermed en sann historie. I virkeligheten ligger det to store feilslutninger i dette: Det de ser er ikke da Vincis intensjon (man kan like gjerne hevde at Leonardo da Vinci tegnet en mann med feminine trekk ved siden av Jesus for å implisere at Jesus var homofil, eller som de aller fleste kompetente mennesker hevder, at denne mannen i Nattverden mangler skjegg fordi han var ung, mye yngre enn alle de andre); og om da Vinci faktisk hadde malt inn en dame ved Jesu side er det ingen grunn til å anta at han, som renessansemann, skulle ha noen viten om hvordan ting faktisk hadde skjedd 1400 år før hans tid.

Mona Lisa
Det er så klassisk anglo-sentrert og så indikativt av manglende viten (igjen: Kona hans er kunsthistoriker? Jeg mistenker at han mener at hun tok noen timer i kunsthistorie en gang) når Brown skriver at Mona Lisa er en omstokket versjon av syntesen av de to egyptiske gudenavnene Amon (vanligvis skrevet enten Amun eller Ammon) og Isis (som ifølge Brown var gift med Amon -- hun var gift med Osiris). Mona Lisa, først og fremst, er en veldig ny tittel på bildet og var ikke i bruk mens Leonardo da Vinci levde. Den vanligere tittelen i Italia (og jeg mener å huske noe lignende i Frankrike) er la Giaconda, etternavnet på kvinnen det mest sannsynlig avbilder (fornavnet er vel Lisa -- derav den nye tittelen).

Politisk
Brown hevder at grunnen til at Maria Magdalena måtte flykte med barnet &c, &c, var at hun også var av Benjamins slekt og at barnet kunne ha store politiske krav (kapittel 58). Dette er tull og fanteri, rene spekulasjoner som ikke kan underbygges i det hele tatt (alt er sant, my ass). Det nevnes ikke i noen kilder (ikke engang i de apokryfe og gnostiske, som Brown later som om han er så glad i), of Magdala (hvor hun ifølge navnet kom fra) er i nord (mens Benjaminslekten hører hjemme i sør). Hvis man skal tro evangeliene, ligger dessuten Jesu krav på en slik trone i hans tilhørenhet til Davids ætt (som tilhører Judah-slekten), og selv om Saul (som var konge før David) var av Benjaminslekten, er det ingen grunn til å tro at å gifte seg med en kvinnelig etterkommer av ham skulle ha noe å gjøre med noe.

I andre nyheter kan jeg melde at Maria Magdalena regnes som en helgen i den katolske kirke. Det passer ikke helt med bildet av forfølgelse av hennes person og hennes rykte som Brown maler.

Andre faktafeil -- galskapen når ingen ende!

Jeg har ikke tenkt å gå inn på alle faktafeilene som Brown kommer med, særlig i forbindelse med Sannheten om gamle religioner. Han har nok aldri plukket opp en eneste bok om gammel jødisk, gresk eller egyptisk mytologi -- man får inntrykk av at mannen har tatt tilfeldige mytologiske navn, skrevet dem på lapper og trukket dem fra en hatt, for så å plassere dem i en historie som passer ham: Litt som adjektivfortellingene vi lekte oss med i bursdagsselskap da vi var barn.

Måten han behandler Tempelridder-spørsmålet på er forøvrig også, ikke overraskende, et absurd resultat av dårlig forarbeid. (Igjen, la meg understreke at det ikke alltid plager meg når noen ikke har gjort godt forarbeid, og at jeg ofte kan tilgi slikt hvis boken er underholdende, men Brown hevder altså at alt han skriver om arkitektur, hemmelige ritualer &c, &c er Sant.) Jeg forstår at Tempelridderordenen er fascinerende greier, ryktene som opp igjennom århundrene har blitt spunnet rundt dem er utrolig fascinerende, og jeg er selv veldig glad i konspirasjonsteorier (derfor likte jeg Ecos Foucault's Pendulum veldig godt. Han har gjort forarbeidet som trengs).

Konspirasjonsteorier er bare interessante hvis konspirasjonene stemmer med observasjonene. Hvis de ikke gjør det, blir gleden kortvarig. Kanskje jeg bare er bitter fordi Brown diskriminerer mot de av oss som har åpnet en historiebok ved å gjøre historien utilfredsstillende for oss.

Han hevder kirkene til templerne var runde og at bare deres kirker var runde. Dette stemmer ikke med virkeligheten: Det finnes runde kirker overalt (inkludert i Vatikanet), og ikke alle templerkirkene er runde. Elendig forarbeide. Nesten alt det andre han sier om tempelridderne er også feilaktig: Han baserer seg på tilståelsene fremskaffet under tortur for at den franske kongen skulle slippe å betale gjelden sin. Det gjør Eco også, til en viss grad, men Eco påstår ikke at det er Sannheten.

Tillat meg, for å spare tid, å sakse litt direkte fra wikipedia om rene faktafeil med hensyn til Paris, Frankrike og geografi (listen er redigert):

Sophie and Langdon escape from the Louvre and drive to the U.S. Embassy. They cross Place de la Concorde and turn to Champs-Elysées up to the Embassy. Actually, the U.S. Embassy is located adjacent to the Place de la Concorde.

Sophie and Langdon go to the Saint Lazare station to make the police believe they went to Lille. The trains for Lille do not leave from the Gare Saint-Lazare but from the (nearby) Gare du Nord.

The reference to Paris having been founded by the Merovingians (Chapter 55) is false; in fact, the city was settled by Gauls by the 3rd Century BC. The Romans, who knew it as Lutetia, captured it in 52 BC under Julius Caesar, and left substantial ruins in the city, including an amphitheater and public baths. The Merovingians did not rule in France until the 6th century AD, by which time Paris was at least 800 years old.

The book states that at the explicit demand of French President François Mitterrand, the Louvre Pyramid in Paris was constructed with 666 panes of glass. According to GlassWeb, the pyramid contains 603 diamond-shaped and 70 triangular panes of glass, totalling 673.

The novel claims that the top of the Centre Pompidou can be seen from the Arc du Carrousel (chapter 3). This is incorrect.

The book erroneously places Versailles to the north-west of Paris, when actually it is approximately 25 kilometres west-south-west of Paris city centre.

Jacques Saunière is sporadically described as "the curator of the Louvre." Actually the Louvre has eight departments, each with a chief curator (conservateur en chef) and several subordinate curators. They are all civil servants (fonctionnaires), so that they cannot work, as Saunière is described as doing, at the post-retirement age of seventy-six.

The book's storyline that the "Albino Monk" was arrested in France, imprisoned in Andorra and escaped to Spain, demonstrates the lack of basic research that would be gleaned from a quick glance at a map or tourist guide. It is improbable that someone arrested along the French coast would be imprisoned in another country (in this case Andorra which is a different jurisdiction and several hundred kilometers away up in the Pyrenean mountains).

Later in the book, Silas escapes from the prison due to a strong earthquake (although Andorra is not a particularly seismically active region), takes a train and travels for 3 days until he reaches "a village" in which a missionary-bishop (Aringarosa) gives him refuge. The village turns out to be Oviedo, in which Silas lives for a few years and helps Aringarosa to build a new church. This is inaccurate because the actual Oviedo is a relatively rich city of around 200,000 inhabitants, and one of the economic, industrial and cultural centers of Asturias, in northern Spain. It is impossible to arrive there by train from Andorra. Moreover, it is hard to believe that the bishop of Oviedo (actually an archbishop) lives in an unfinished church rather than the 16th century Archbishop's Palace of the city.

Escaping from Temple Church, Langdon and Neveu want to go to King's College and go to Temple tube station where they have to wait for a train for another station. Temple is the nearest tube station to King's College.

In chapter 81, Langdon, Neveu and Teabing land at Biggin Hill airport. They are taken away in a limousine which is later said to be "racing toward Kent". Strange, as Biggin Hill is in Kent, a county in the south-east of England.

In chapter 93, a police officer telephones the Opus Dei Centre in London. "This is the London police", he says. This body of officers does not exist and is never referred to as such. Law and order in the capital is the business of the Metropolitan police.

At the start of chapter 104 (Rosslyn Chapel), Brown states "The chapel's geographic coordinates fall precisely on the north-south meridian that runs through Glastonbury". This statement is incorrect: Rosslyn Chapel lies on longitude 3:07:13 west and Glastonbury Tor 2:42:05 west. Brown appears to have confused geographic north with magnetic north. Much significance has been placed on a statement that lodestones placed at each location will point at each other. Rosslyn Chapel currently lies within 1 degree of magnetic north of Glastonbury (the magnetic pole moves over time). However, with this level of accuracy, Rosslyn Chapel could lie anywhere between Glasgow and Edinburgh, which are 74 km (46 miles) apart, and the statement would still hold.

Jeg anbefaler en gjennomlesning av den wikipedia-artikkelen i sin helhet. Den er veldig fin og ganske morsom ganske ofte.

Apropos morsomt
Var jeg den eneste som humret godt da Langdon la ut om hvordan engelsk var "det eneste rene europeiske språket" uten ekle forbindelser til latin? Engelsk har mye sterkere forbindelser til latin enn alle de nord-europeiske språkene, og det som faktisk er minst i slekt med latin (om det skulle være målet), må vel være et finsk-urgisk språk som ungarsk (eller samisk!), eller kanskje baskisk. Det er ikke så greit å si. Konklusjon: Brown er dum.

Dårlig språk
En av hovedankepunktene mine mot Brown er imidlertid ganske enkelt at han er en dårlig forfatter: Mannen kan ikke skrive. Jeg anbefaler de av dere som ikke ser det av dere selv å lese Knut Nærum &als Madonnagåten. Den fremhever akkurat de delene av Browns språkføring som jeg ikke kan fordra. Den ekle tendensen til å bruke kursiv i tide og utide, klisjéene, det pretensiøse språket (ofte fullt av feil).

Denne artikkelen av Geoffrey K. Pullum tar opp en rekke glitrende eksempler og har selv mye bedre språkføring enn denne forferdelige forfatteren. Et eksempel:

Angels and Demons is by no means a disappointment for those seeking a feast of ill-chosen word combinations, unintendedly bizarre similes, unnoticed self-contradictions, and occasional good old-fashioned sentence-mangling.

Her er en annen artikkel som tar et oppgjør med en heller spesifikk tendens hos Brown. Jeg lo godt.

Den siste artikkelen jeg skal anbefale i denne sammenheng er denne. Den gjør det klart at

Brown's writing is not just bad; it is staggeringly, clumsily, thoughtlessly, almost ingeniously bad. In some passages scarcely a word or phrase seems to have been carefully selected or compared with alternatives. I slogged through 454 pages of this syntactic swill, and it never gets much better.

Og som en konklusjon:

"Dan Brown has to be one of the best, smartest, and most accomplished writers in the country," said Nelson DeMille, a bestselling author who has himself hit the #1 spot in the New York Times list. Unbelievable mendacity.

Dette med løgnene som florerer på Browns bøker er i sannhet skrekkelige greier. Jeg husker at jeg sjokkert konstaterte at min mors utgave påsto at dette var en perfekt kombinasjon av Agatha Christie og Umberto Eco. Den ene spinner i graven, og den andre bruker sikkert alle våkne timer på å pønske ut grusomme måter å drepe den som sa det på.

Jeg så forøvrig at Salman Rushdie skal ha sagt at "even Dan Brown must live. Preferably not write, but live." Jeg er sikkert enig, i mer avbalanserte perioder.

Tenk om alle som har lest en Brown-bok hadde lest noe bra istedet.