En fobi er en intens, irrasjonell frykt. Jeg har mange. Ingen er imidlertid mer intense enn fobien for små ting som kryper. Edderkopper, for eksempel. Og kaffedyr.

Jeg har så lenge jeg kan huske vært klar over at edderkopper er dypt, dypt unaturlige vesener. Jeg år frysninger bare av å tenke på dem. Jeg kjenner faktisk hvordan det kryper og kravler ting på meg mens jeg skriver dette. Bare innbildning, selvsagt; men veldig, veldig ekkelt. Det er verre jo mindre de er. Mange av mine mer rasjonelle venner blir overrasket over det. Nesten alle føler visst et slags ubehag når de ser store edderkopper med hårete ben. Men dem har jeg egentlig aldri hatt noe imot. Når det er stort nok til å bli hårete havner det i kategorien "dyr", og de skremmer meg omtrent like mye som en rotte.

Forstå meg rett: rotter er ekle, jeg vil ikke bo sammen med dem, og hvis jeg mot formodning skulle finne en på soverommet ville jeg pakke sakene og flytte på dagen. Men jeg får ikke den hysteriske fornemmelsen som små, eller mellomstore edderkopper gir. De beveger seg med intensjon selv om alle kan se at de er for små til å ha en hjerne. Jeg klarer ikke engang å støvsuge dem, for ikke å snakke om å slå dem ihjel med en sko. Kroppen lystrer ganske enkelt ikke.

Dette er ikke nytt. Og araknofobi er en rimelig anerkjent fobi. Ingen leer et øyelokk, selv om jeg tror mange undervurderer hvor skremmende en enslig bitteliten edderkopp kan være (filmer som Arachnophobia klemmer jo til med kjempegiftige edderkopper i tusentall for å gjøre det skremmende; de har helt klart ikke skjønt det).

Fobien (for alle disse små ekle tingene som kryper) slår bare inn når jeg tvinges til å oppholde meg i umiddelbar nærhet til tingen over tid, om jeg må se på den lenge, eller hvis jeg vet den er i nærheten men ikke kan se den. Jeg kan derfor ikke få meg til å legge meg til å sove i et rom hvor jeg har sett en edderkopp eller lignende og denne ikke har blitt fjernet. Det burde være umiddelbart åpenbart hvorfor jeg ikke burde bo alene.

Et av de første årene vi bodde i Trondheim dro Tor hjem til Molde en helg. Jeg oppdaget en langfotakongle i taket på soverommet akkurat idet jeg skulle legge meg, og tilbragte helgen på sofaen med masse kaffe.

Etter at jeg flyttet til Edinburgh har jeg selvsagt måttet finne en måte å håndtere dette på. Mer eller mindre. Jeg har fått Tor til å teipe insektnetting over hele vinduet på rommet mitt, og de gangene jeg har funnet en edderkopp har jeg etter et lett hysterisk anfall klart å putte et glass over den, skyve glasset over på en papp-plate, og gjerne teipe alt sammen før jeg kaster glass og edderkopp og det hele i søpla, som jeg umiddelbart tar ut. Deretter tar jeg et eller annet restorativt med mye alkohol.

Men.

Intill i dag har jeg ikke skjønt hvor sterk min fobi overfor kaffedyr er (eller hva man nå kaller dem -- slike ekle små biller med alt for mange ben). Det har nok mye å gjøre med at jeg aldri har måttet ha noe særlig med dem å gjøre. De er ute, jeg kan gå fort forbi dem, og det er det.

I kveld kom jeg imidletid inn på soverommet, rimelig sliten og klar til å legge meg, og fant et gigantisk eksemplar ventende pent plassert oppå dyna (som var lagt dobbelt for å lufte). Jeg aner ikke hvordan den kom seg inn, men jeg antar nå at hele sengen er infisert, for jeg ser ikke for meg at så store dyr bor alene.

Etter å ha ringt Tor i et lett hysterisk forsøk på å få ham til å ta det selv om han er på andre siden av Nordsjøen, tok jeg meg sammen og hentet glass og papp (farvel, brannforskrifter). Dyner er det verste stedet å fange kryp, for de er så myke at hvis du ikke presser glasset hardt ned kan de unnslippe, men samtidig gjør det det vanskeligere å dytte pappen innunder -- og hvis man ikke er forsiktig kan krypet havne på undersiden av pappen.

Jeg har aldri lagt merke til at kaffedyr har antenner før. Og en slags klipedyraktig bakdel. Kanskje det var et mutantkaffedyr. Det virket i alle fall intelligent nok: det motsto mine forsøk på å dytte det over på papp-platen med glasset ved å holde seg fast i dynestoffet.

Jeg fikk nesten ikke puste, klarte å unngå å kaste opp, og fikk plassert det hele på gulvet under et glass og tre bøker. Jeg forsøkte så å kommunisere dette til Tor, men hysteri er ikke kommunikasjonsvennlig.

Gehblrghezg.

Og nå skal jeg sove på sofaen på kjøkkenet. Uten den infiserte dyna. Jeg takker Ullelandsgenene som gjør at jeg er akkurat passe høy til denslags. Men det blir nok ikke på et par timer. Jeg kjenner fortsatt hvordan ting kravler og kryper på meg. Det er ikke umulig at jeg gir opp, lager meg kaffe og skriver på doktorgraden istedet. Når adrenalinet gir seg.