Like over nyttår skrev jeg
en artikkel om tiårets bøker. Den var opprinnelig resultatet av et eksperiment for å se hva jeg kunne huske om hva jeg hadde lest over ti år. I utgangspunktet hadde jeg forventet at den ville være umulig å skrive -- eller at den nødvendigvis måtte bli vagere jo tidligere tilbake jeg gikk.
Underveis oppdaget jeg imidlertid noe jeg aldri har tenkt over før: Jeg vet alltid hvor jeg har lest en bok som har gjort inntrykk på meg.
I og med at dette var noe jeg aldri hadde tenkt over før, antok jeg umiddelbart at det var noe alle gjorde, og at jeg bare var dum som ikke hadde insett det før. Et sett dypt uvitenskapelige undersøkelser gjorde det imidlertid snart klart at selv om det ikke er uvanlig, gjelder det slett ikke alle.
Dette fikk meg i sin tur til å tenke mer på
hvorfor jeg husker omgivelsene. Som alle som har levd sammen med meg før eller senere har oppdaget er jeg nemlig veldig lite klar over omgivelsene mine mens jeg leser. Det var lenge nesten umulig å få kontakt med meg da jeg var yngre, og mine foreldre var naturlig nok småfrustrerte.
I løpet av julen oppdaget jeg at jeg har utviklet en reaksjon på navnet mitt. Det vil kanskje være riktigere å si at Karoline oppdaget det. Jeg hører ikke hva som foregår rundt meg, men hvis du sier "Camilla", eller noe som høres slik ut, våkner jeg. Hun hadde det deretter morsomt i en halvtime ved å snakke om camille-te og camelia-blomster mens jeg forsøkte å lese videre i boken min.
Dette er nok et tegn på at underbevisstheten min, ikke overraskende, tar inn mye som jeg ikke føler er viktig. Og det er nok noe det samme som gjør at jeg har overlevd 20 år av å lese mens jeg går. Jeg tenker ikke over omgivelsene, men registrerer dem i alle fall på et nivå. Og det må være disse underbevisste inntrykkene jeg bruker når jeg husker hvor jeg har lest boken.
Hva med dere? Forbinder dere lyder, steder eller farger (for ikke å snakke om lukter) med bøker? Vet dere hvor dere har lest dem, eller når?
Comments