Tor snakker rart.
Tor og jeg er omtrent like gamle og fra omtrent samme sted (vel, han kommer fra fjellet og er tre måneder eldre enn meg). Likevel snakker han av og til veldig rart (jeg vil anta at det kommer av en eller annen slags dyp språkforvirring i og med at han har foreldre fra Sunnmøre og Trøndelag).
Den siste i en lang rekke av "jaha, så det er slik du sier det ordet"-øyeblikk skilte seg imidlertid ut i det at jeg
1. aldri har hørt noen si det på den måten før
og
2. faktisk tror jeg kan forklare hvorfor forskjellen har oppstått
og
3. jeg synes det er ekstra morsomt med tonem og det kan hende vi får lurt Lena til å kommentere.
Ordet er
ferist (eller fe-rist) -- en rist i veien som hindrer kyr og sauer og denslags (fe) i å komme over.
Tor sier fe-rist i tonelag 1 (som i
løvet)
Jeg sier ferist i tonelag 2 (som i
løve)
Sånn jeg forstår det er det vanlig at tonelag 1 brukes i ord som har én stavelse i grunnformen, mens tonelag 2 brukes i ord som i utgangspunktet er flerstavelsesord -- løv (blader fra trær) har én stavelse, løve (stor katt) har to (lingvister må gjerne rette på meg hvis jeg har misforstått).
I den sammenheng har jeg formulert en teori som går ut på at "fe" er et enstavelsesord, og Tors språk har tatt konsekvensen av det selv når det settes sammen med "rist". I min verden er imidlertid "ferist" bare ett av de rare ordene som finner for å beskrive rare ting på landet, og det behandles derfor som ett tostavelsesord -- derav tonem 2.
Det jeg da lurer på er hvor vanlig dette er. Finnes det en generell tendens i hvordan sammensatte ord uttales? Kan forskjellen mellom Tors og min uttale spores til en av Tors foreldres dialekter?
Comments