Det høres kanskje pretensiøst ut å i det hele tatt komme på tanken å skrive en bok utelukkende bestående av fotnoter. Og det høres kanskje ut som om resultatet uunngåelig ville måtte bli noe langtekkelig. Så feil kan man ta.

Jeg kjøpte Mark Dunns Ibid: A Life for lenge siden etter at en veninne av meg hadde anbefalt den i varme ordelag; men jeg kom aldri så langt at jeg fikk åpnet den. Jeg hadde mine tvil. Og jeg liker fotnoter. Fotnoter er en av livets store jegvetikkehva. Det er der alt det spennende dukker opp når man skal lese noe som vel kanskje er interessant nok, men som man egentlig helst vil legge fra seg for å gå hjem og se Doctor Who om igjen. Og fotnoter i fiksjon er jevnt over åsted for de mest absurde absurditeter (skjønt det har kanskje noe å gjøre med den typen fiksjon jeg velger å lese).

Jeg burde derfor ha kastet meg over denne boken den dagen den dumpet ned i postkassen. Men, sa en slik liten stemme i et hjørne av hodet mitt, som vanligvis er mer opptatt av at man ikke bør snakke med fremmede eller ta imot godterier fra ukjente menn, kanskje kan det bli for mye av en god ting. Er ikke tross alt fotnoter først og fremst sjarmerende fordi de dukker opp bare av og til, og fordi du kan velge om du vil lese dem; og høres ikke dette prosjektet egentlig ut som hardt arbeid i og med at du tross alt forventes å skulle rekonstruere en manns liv ut ifra hentydninger i fotnotene til en biografi som altså ikke er der?

Er det ikke altså, kort sagt (jeg kan si ting kort...), en interessant tanke rent intellektuelt sett, og et fint eksperiment litterært sett, men kanskje ikke verdens beste avslappende underholdning?

Som jeg har nevnt tidligere er det godt mulig at jeg er en smule forutinntatt når det gjelder både det ene og det andre.

Nå plukket jeg altså opp denne boken til slutt. Den sto litt anklagende i bokhyllen i Trondheim. Bøker gjør det av og til. Jeg leste den mens jeg slett ikke var uvanlig opplagt og klar for en lengre intellektuell dyst -- jeg var for trøtt og sliten til å jobbe med noe fornuftig. Og boken var herlig.

Åpningen setter tonen. Den består av en brevveksling mellom forfatteren og forleggeren, og beskriver hvordan hoveddokumentet, som etter et uhell med en makuleringsmaskin kun finnes i ett eksemplar, blir ødelagt i et badeuhell. Og hvorfor altså alt som finnes for publisering er fotnotene som ennå ikke var ferdige da uhellet skjedde.

Og biografien om den tre-bente (i betydningen tre ben, ikke treben) mannen som begynte sin karriere som sirkus-attraksjon for så å gjøre det stort som entrepenør i herredeodorant-industrien stiger frem fra sidene i all majestet uten videre store mentale krav til leseren. Jeg lo. En god del.